valg av venner

[Gjest bulimivennene]

Har noen gode venner som dessverre også sliter med bulimi slik som jeg.

det jeg lurer på nå er om det er usunt for oss å ha kontakt..ja det blir mye snakk om destruktiv atferd..men også om hva vi skal gjøre med dette og vi kan støtte oss på hverandre..

av og til lurer jeg på om kanskje det ikke er sunt for oss å ha så nær kontakt siden vi selv sliter med det samme.

tnker at det blir som en rusmisbruker henger sammen med andre rusmisbrukere..da er det kanskje ikke så lett å slutte med dop

noen som har liknende erfaringer eller tips om dette kan være usunnt

jeg er ikke i tvil om at det av og til er skadelig for oss og at vi drar hverandre ned..men samtidig er det også utrolig deilig og ha det felleskapet..vi sliter med det samme på godt og vondt..

noen tips om hva jeg bør gjøre

begrense kontakt?

kutte kontakt?

opprettholde kontakt?

[Gjest Z@pvir]

Jeg er av den mening at så lenge en har en sykdom det er mulig å bli frisk av (som spiseforstyrrelser og enkelte psykiske lidelser) så er det ikke bra å overdrive kontakt med likesinende.

Litt kontakt for å få forståelse for problemene kan være ok, men for mye kontakt kan holde deg tilbake i sykdommen. Kan lett bli slik at i en slik gjeng så blir det nesten sett på som 'dårlig gjort' hvis du er så 'frekk' at du går bort og blir frisk.

Er du syk på en slik måte tror jeg det er mye sunnere å omgås folk som er friske, eller i hvertfall som ikke har samme usunne reaksjonsmønster som deg.

Jeg treffer av og til noen venninner som også sliter med angst og depresjon og slike ting. De er alle med i en forening her som driver med forskjellige aktiviteter. De skjønner ikke hvorfor jeg holder meg borte derfra.

Men det er EN viktig forskjell på meg og dem akkurat nå. Deres sykdomstilfelle er på et nivå hvor det er (for tiden iallefall) ganske klart at de ikke vil bli bedre. Er uføretrygdet alle sammen. Da blir denne foreningen en støtte til å klare hverdagen. Og det er bra og heldig og alt det der.

Men jeg er fortsatt under attføring med sjanse til å bli frisk eller ihvertfall til å kunne fungere en god del bedre enn jeg gjør i dag. DA tror jeg jeg har bedre av å omgås folk som fungerer på en mer 'normal' måte. Er ellers redd jeg skal bli 'holdt tilbake' på en måte.

Tror de blir fornærmet på meg når jeg prøver p forklare dette, men det får stå sin prøve.

Om jeg om noen år fortsatt ikke er i fast arbeid, og forsatt ikke er bra psykisk, da skal jeg vurdere å bli med i en slik forening. For DA vil problemstillingen være å skape en bedre hverdag, å ha det så bra jeg kan. Men når jeg har kommet SÅ langt, er håpet om å mestre arbeidslivet lagt til side.

Går jeg dit føler jeg på en måte at jeg har godtatt at å være 'psyk' skal være min hverdag framover. Egentlig har jeg mest lyst til å bli frisk.

Vet at mange er uenige med meg, og synes at jeg har et arrogant syn på dette. Men jeg har nok med mine egne triste tanker om jeg ikke skal dele alle andres også.

Hvis DU også føler at det ikke er helt riktig å ha for tett kontakt med disse bulimi-venninnene dine, så tror jeg du gjør rett i å hlde litt avstand.

Tror ikke det er for ingenting at jeg er den eneste av en stor gruppe som fortsatt ikke er uføretrygdet - for å si det slik. Jeg har nektet å gi slipp på 'livet utenfor' psykdommen.

[Gjest trrrish]

Den gangen for ørten år siden da jeg hadde bulimi, så kjente jeg ingen andre RL som hadde bulimi. Men jeg hadde en email-venninne som hadde det. Vi skrev bare om spising og spying,flere sider. I et år. Da hadde vi plutselig ikke bulimi lenger, for vi ble lei. Haha.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er helt enig i dine tanker.

Det er stor fare for at dere kun virker destruktivt på hverandre.

Det er viktig for deg å skaffe deg venner som ikke har psykiske lidelser.