Jeg sliter mye nå

[Gjest er anonym akkurat nå]

Jeg velger å være anonym nå,fordi min mor bruker å gå inn på dol og lese innleggene som jeg skriver inn på alle forumene av ren nysgjerrighet.

I dag har det vært kaotisk i tankene mine.Har tenkt på mye rart.Ser ennå ansiktet av kameraten til brodern for meg hele tiden, og det som skjedde i syden i fjor sommer selv om jeg benekter at jeg gjør det.Noe som jeg synes er slitsomt.I tillegg til det så sliter jeg mye med kroppen min og i løpet av sommeren har jeg gått ned i allefall 7kg. Delvis fordi matlysten min har minsket og minsket.Det jeg tror er at grunnen til det,kan kanskje komme av det som skjedde i syden i fjor,men jeg skal ikke si det sikkert.

I de siste dagene har jeg også slitt med stor trang til å skade meg selv,men jeg har heldigvis latt være selv om fristelsen var veldig stor.Sliter også med mye selvmordstanker.Altså om å ta mitt eget liv.Disse tankene er der hele tiden,men de kommer mest om kveldene når jeg sitter alene foran dataen min og surfer på nettet.Da skjer det at jeg får tårer i øynene og blir redd.Har ikke gråtet på to uker,fordi jeg ikke har fått det til.Stenger virkelig alt inne i meg nå for tiden.Var også hos tilretteleggeren min på arbeid med bistand, og hun sa at jeg ikke så opplagt ut og spurte hva det var for noe.Jeg fortalte litt om tankene som jeg hadde om det som skjedde i syden.Altså at alt sammen var min skyld.Hun lurte videre på om det var ubehagelig å snakke om det,noe som jeg virkelig syntes.Fikk på en måte en vemmelig følelse inne i meg,og klumpen inne i meg begynte å vokse og vokse.

Har bestilt time hos legen,og kontordama lurte på om jeg trengte en hastetime."Nei,det går bra" sa jeg fordi jeg ikke ville mase på dem,men jeg angrer nå i etter tid at jeg ikke ba om å få en legetime fort.For å være ærlig så sliter jeg mye om dagene,men jeg tør liksom ikke åpne meg helt for folk (utenat her inne da).Dessuten har jeg ingen behandlere å snakke med mine problemer om,og jeg skal til fastlegen min om 9 dager,noe som er for lenge å vente til.Når jeg kommer til ham,så får jeg i allefall spørre ham om hva jeg skal gjøre for noe når det gjelder å få tak i nye behandlere å snakke med.Noen behandlere som gidder å ta meg på alvor og ikke feier det bort med å snakke om andre hverdagslige ting.

[Nica]

vondt å lese at du har det så fælt! Skulle ønske eg kunne gjøre noe...

Ring til legen din imorgen! Det er ikkje bra å vente så lenge! Hvis du forteller de nok til at de skjønner at du sliter mye nå, vil du nok få en time mye fortere. Det er også godt mulig de får en avbestilling imorgen, så du kan få den timen. De har også ledig innimellom til akutt og haste saker.

Er det ingen du kan få snakke med i mellom tiden hvis du ikkje orker å ringe og be om det?

Er kanskje ikkje så lurt å skjule ting for din mor heller... kanskje hun kunne ringt å skaffe deg time hos lege? (vet ingenting om forholdet mellom deg og henne, så det er vel litt vanskelig for meg å vite hva som er riktig der)

Hva med å få kontakt med Dixi/smi eller noe som finnes i ditt område?

Ellers kan faktisk prestene være gode å snakke med i sånne situasjoner...du må liksom ikkje være kristen for å snakke med de. De er der for andre. Det er jobben deres.

vet ikkje om det kan hjelpe, men hvis du vil skrive litt, kan du godt skrive en mail til meg ( [email protected] ), men det er helt opp til deg!

håper det går bedre snart...

klemz