NHD er mine probs genetisk eller av oppveksten?

[Gjest Cornelia_20]

Jeg har behov for å lage mine egne arr. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg trenger å ha mine arr på min kropp. Hvorfor er det slik? `

Jeg vokste opp hos mamma som var manisk depressiv. Hun var innlagt mange ganger, men i full jobb i periodene mellom sykdomsepisodene. Da jeg var 15-16 år led jeg av bulimi, og da var mamma livredd for at jeg skulle bli anorektiker. Derfor kranglet vi masse, og hun truet stadig med å kaste meg ut hjemmefra om jeg ikke spiste opp maten. jeg måtte ofte gjemme meg for slagene som kom særlig i den perioden. Da jeg var 5 banket hun meg opp med en kost etter at jeg hadde gjort noe galt. Er det vanlig?

Men selv om hun mente jeg var en ufyselig unge og stadig truet med å kaste meg ut, var ting som regel greit igjen da jeg kom tilbake litt etter. Men jeg fikk ikke lov til å flytte hjemmefra på hybel. Jeg hadde å bo hos henne til hun døde. Hun hadde kreft og regnet ikke med å leve særlig lenge. Jeg fikk likevel sjokk da hun døde. Jeg var bare 18 år gammel og alene i verden og helt i sjokk, for jeg hadde alltid innbilt meg at mamma ville leve til jeg var 22...

Mammaen min var den beste i verden, helt fantastisk. Pappa har jeg heldigvis ikke kontakt med. Han er kjempeekkel, han gjør meg fysisk kvalm og han har voldtatt mamma.

Jeg går alltid å tenker på at jeg vil skjære meg opp. Jeg har nå 50 arr på låret,leggen, magen og armene. Jeg fatter ikke hvorfor jeg stadig må lage disse arrene. Hvorfor??

Er det fordi jeg ble slått eller er det fordi mamma er død, eller kan jeg ha arvet den manisk depressive lidelsen???

Ellers har jeg hatt raserianfall,knust ting,kastet ting i veggen og hatt en humør som svingte verre enn en berg og dalbane. Avogtil kjente jeg en psykisk smerte som fikk meg til å hyperventilere. Jeg har begynt på Fontex, som hjelper mot smerten. Men jeg går stadig fortsatt å tenker på at jeg vil skjære meg. Jeg forstår ikke hvorfor. Er veldig skamfull for at jeg skader meg, men er også veldig glad for at jeg gjør det...

men HVORFOR? Hva feiler meg? Høres oppveksten min ok ut?

[thinkerbell]

Jeg berømmer deg for din modighet. Det skal så inderlig mye til å skrive så ærlig og åpent om seg selv.

Du har opplevd mye vondt i livet ditt.... og jeg oppfatter det dithen at du ikke har fått bearbeidet det smertefulle. ....dette i seg selv er en "god" grobunn for selvskading. Din tilstand nå er mest sansynlig reaksjoner på alt du har opplevd..

-Jeg vil råde deg til å ta kontakt med din lege og be om rekv. til samtaleterapi.

Du trenger hjelp..

*klem*..om du føler for det..

[Gjest calestia]

ingen ok oppvekst det der..

synes du er virkelig tøff jeg.Du klarer deg jo helt på egenhånd, du er modig, er du!

synes slett ikke det er rart at du sliter.

klems

[Gjest Ikke undertegnet]

Sliter mye med det samme, kommer mine problemer av at eg er meg, min barndom eller genetisk arv? Har tenkt så det knaker i flere uker og blitt kjempe deprimert, sjønner nå at det er noe eg ikke kommer til å finne ut av.

Eg har konstant lyst til å skjære meg, men har ennå ikke gjort det.

Blod er det eg er ute etter, men eg er livredd for å få arr, vil at andre skal se sårene å sjønne hvor vondt det gjør inne i meg..

Om du ønsker kan vi mailes:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er nesten aldri eller. Det er oftest og.

Likevel drister jeg meg til å tro at at denne selvskadingen og det ukontrollerte sinnet er mest oppvekst.