Bare lurer jeg....

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Jeg sitter her og leser veldig mange historier. Blir lei meg.

Sitter her og lurer på om en historie jeg opplevde kan ha påvirket livet mitt i så stor grad som jeg frykter??

Da jeg var 17 år gikk jeg mye på dans, flørtet og hadde det gøy. Men alle mine venner visste at jeg ikke gikk til sengs med guttene. Jeg ville spare meg til jeg var sikker på at jeg gjorde det riktige.

På en dans så ble jeg litt småfull. En god venn tilbød seg å gå en tur med meg. Jeg svarte ja og vi gikk avgårde. Vi pratet og hadde det koslig. Plutselig begynte han å kysse meg, noe jeg ikke var interessert i. Han hev meg i bakken og begynte å rive av meg klærne. Jeg ble livredd. Jeg sparket og ropte men ingenting hjalp. Plutselig ble jeg helt iskald inne imeg og tenkte klart. Jeg stakk fingrene mine helt bak i halsen og spydde på han. Da våknet han og stoppet. Han var forresten helt edru. Jeg var alene hjemme men turde ikke dra hjem, fikk noen gode venner til å kjøre meg til tanta og onkelen min noen mil unna - der foreldrene mine også var. Jeg var helt rar etterpå men snakket ikke med noen om dette. Prøvde å få hele greia ti å gå vekk. Jeg gikk på samme skole som denne fyren og pratet faktisk med han etterpå også. Var akkurat som jeg fortrengte hele greia.

Noen få år etter så fikk jeg panikkangst. Jeg fikk lite hjelp, bare valium og andre tabletter. Da var jeg 20 år. Hadde et forhold over flere år på denne tiden, men jeg klarte liksom ikke å roe meg ned - selv om jeg var glad i fyren. Etterhvert ble det slutt med han og jeg fikk kranglet meg til å søke plass på Modum bad. Jeg fikk plass. Der sluttet jeg med tabletter og var skikkelig dårlig. Der var vi på en treningstur til Hønefoss- vi skulle se hvor langt vi turde å gå alene. Jeg turde ikke gå en meter engang. En av personalet satt og trøstet meg utenfor en kafe, jeg gråt og bar meg. Plutselig helt i det blå begynte jeg å snakke om det som hadde skjedd for 3-4 år siden. Han ble helt forskrekket og lurte på hvorfor jeg ikke hadde fortalt dette før, men jeg hadde glemt hele greia. Da først pratet jeg om dette.

Da jeg kom hjem og traff denne typen etterhvert så ville jeg ikke prate med han lenger. Jeg fortalte hvordan jeg hadde opplevd det han hadde gjordt mot meg. Jeg ble kvalm bare jeg så han. Han skrev et brev der han unnskyldte seg, men har ikke møtt han i etterkang.

Jeg brukte 2-3 år for å bli frisk, det var tøft. I dag er jeg gift, har barn og jeg er mye tøffere enn før.

Men spørsmålet som stadig hvirvler i hodet mitt. Var det dette overgrepet som ble utført av min beste venn som gjorde at angsten kom. På grunn av at jeg bare ignorerte hele greia?

Huff, dette var langt og kronglete.

Setter stor pris på DOL, men på dette forumet har jeg liksom aldri turt å lese.

[Apostrof]

Det kan godt være at overgrepet som du opplevde senere utløste angsten hos deg.

Dette var en person som du kjente og stolte(?) på. Og som helt ut av intet angrep deg. Og det setter sine spor.

Når man fortrenger og ikke bearbeider sånne vonde følelser, så er de like vonde som de var da du opplevde dette. Om ikke enda værre, selv om du ikke tenker på det. Uansett hvor lang tid det går så ligger problemet der og ulmer. Tilslutt så sier kroppen/psyken ifra at nå må du ta tak i problemet.

Så å si at tiden leger alle sår stemmer ikke helt. De må behandles før de kan leges.

Vel, det er hva jeg tror.