Raserianfall

[-sen]

Datteren min på 11 har stadige raserianfall, spesielt når hun er alene sammen med broren og tror ingen andre hører henne. Hun kan holde det gående med hyling og skriking - en blanding av gråt, skjellsord og forurettethet - i et kvarter til en halvtime før hun skal på skolen om morgenen, og kunne sikkert drevet lenger hvis hun ikke skulle på skolen.

Noen ganger har hun grunn til å bli sint, noen ganger ikke, men problemet er intensiteten og varigheten. Hun har en tendens til å mene at "alle skal ta hensyn til meg", mer enn det som er vanlig for en 11-åring. Vanligvis er hun veldig åpen og imøtekommende, men raserianfallene sårer og sliter på resten av familien.

Jeg kvier meg for å gå til PP-tjenesten med henne, ikke minst fordi dette er vanskelig å håndtere i forhold til moren. Vi er skilt og har et godt forhold. Men raserianfallene til datteren, sammen med logikken og argumentasjonen hun bruker for å få oss til å skjønne at hun må ha særbehandling hele tiden, ligner veldig på moren. Det er selvsagt min kanskje forutinntatte påstand, men uansett om det stemmer eller ikke, er det vanskelig å ta opp dette uten å både ødelegge det gode forholdet moren og jeg har og å diskreditere moren i hennes øyne.

Noen gode råd til hvordan hun kan påvirkes til å beherske seg?

[Zaph]

Gå til lege med henne. Jeg vet ikke, men dette kan umulig være en unge som har det 100% bra? Kanskje ADHD? Hva vet jeg? Legen vet mere, det er sikkert.

Klart du kan ta det opp med moren, og spørre om hun har merket seg noe av det samme. Kanskje det er en reaksjon på familieforholdene ellers? Jeg bare stiller noen spørsmål.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil peke på noen faktorer.

Personlighetstrekk er også (genetisk)arvelige. I tillegg har vi den sosiale arven hvor i lærer adferdsmønstre fra våre foreldre.

Spesielt dersom datteren din har erfart at mor oppnår fordeler/ vinner frem med slik oppførsel, vil det ha lært henne at slik oppførsel er hensiktsmessig.

Jeg vil foreslå tre tiltak:

Snakk med henne når hun er rolig og det med rettigheter og plikter. Fortell henne at hun har de samme rettigheter som andre, ikke flere, utvidete eller særrettigheter.

Pass på at hun ikke belønnes for sin negative adferd. Gi sanksjoner på raseriet og belønning når hun greier å avstå fra raseri.

Stopp gråt og raseri! Nekt henne denne adferden, men gi henne positiv kontakt når hun greier å ta seg sammen og kommunisere på en rolig måte.

Når jeg ferdes i det offentlige rom, blir jeg sjokkert over at mange av dagens foreldre lar barn gråte vedvarende høylydt for ingenting som om dette er en adferd som ikke er underlagt viljens kontroll.

Du kommer vel ikke unna en forsiktig lufting av temaet med barnets mor selv om jg forstår at du her må gå på gummisåler :-)

Lykke til!

[-sen]

Jeg vil peke på noen faktorer.

Personlighetstrekk er også (genetisk)arvelige. I tillegg har vi den sosiale arven hvor i lærer adferdsmønstre fra våre foreldre.

Spesielt dersom datteren din har erfart at mor oppnår fordeler/ vinner frem med slik oppførsel, vil det ha lært henne at slik oppførsel er hensiktsmessig.

Jeg vil foreslå tre tiltak:

Snakk med henne når hun er rolig og det med rettigheter og plikter. Fortell henne at hun har de samme rettigheter som andre, ikke flere, utvidete eller særrettigheter.

Pass på at hun ikke belønnes for sin negative adferd. Gi sanksjoner på raseriet og belønning når hun greier å avstå fra raseri.

Stopp gråt og raseri! Nekt henne denne adferden, men gi henne positiv kontakt når hun greier å ta seg sammen og kommunisere på en rolig måte.

Når jeg ferdes i det offentlige rom, blir jeg sjokkert over at mange av dagens foreldre lar barn gråte vedvarende høylydt for ingenting som om dette er en adferd som ikke er underlagt viljens kontroll.

Du kommer vel ikke unna en forsiktig lufting av temaet med barnets mor selv om jg forstår at du her må gå på gummisåler :-)

Lykke til!

Mange takk for ryddig gjennomgang som setter ting litt på plass for meg!