Det er så vanskelig....

[mcdoo]

I går fikk jeg "vite" at jeg har vært utsatt for tre overgrep opp igjennom mitt 18 årige liv... Jeg visste det jo egentlig, men har hele tiden håpet på at det var bare jeg som overreagerte...

Uheldigvis hadde jeg feil... Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre... jeg er sliten og orker ikke mere.. vil bare glemme... ha det ugjort...

Jeg er så alene om dette... noen få venner bryr seg ikke, men jeg tror de tror at jeg lyver... de sa bare "åja" da jeg fortalte det også fortsatte de en annen samtale...

hva har jeg gjort for å fortjene dette??? hva er galt med verden? hvorfor gjør folk sånn mot andre mennesker??

fy faen...

[thinkerbell]

Det er et nydelig svenskt dikt som heter "Stå stille i smärtan".. og akkurat nå synes jeg det passer godt å dele det med deg.

"Stå stilla i smärtan... rotad i det ljus som är Dig. Låt svärdet gå igenom dig. Kanske är det inte alls ett svärd? Kanske är det en stämgaffel... du blir en ton. Du blir den musik du alltid längtad att få höra. .... Du visste inte att du var en sång.."

(Y.E)

Du er en sang lille venn...

Du gjennomgår et helvete akkurat nå... og ingen klarer alt dette alene.. Du trenger noen.. som kan holde deg fast i den stormen du er i. Gi deg selv en sjanse.. du fortjener det..

Jeg skulle ønske jeg kunne overtalt deg til å søke hjelp hos en terapeut, men jeg tror ikke jeg klarte det da vi snakket sammen... Du trenger å få bearbeidet et jævlige du har opplevd... Jeg forstår at du helst vil glemme. Jeg forstår at du ikke orker mer.

Det er normale reaksjoner du har... De menneskene som skriver her.. mange av dem har opplevd mye likt til deg, og jeg er sikker på at de vil kunne forstå deg bedre enn hva jeg kan. Men.. jeg bryr meg om deg.. jeg er redd for deg og jeg vil ha deg i live..

-vi er her for deg..

varmende og trygge klemmer'

[tena1365380390]

Først og fremst: Du er ikke alene om dette! Men det hjelper ikke deg noe. Jeg er blitt 37 år og sliter fremdeles etter overgrep som barn.Vi må bare innse det:noen er stygge! Beklager å måtte si det,men du har nok en tøff vei å gå,men husk at i oppoverbakker kan du bare komme opp! Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg!Det jeg kan love deg er at det blir lettere,om ikke helt perfekt,med tiden.Du må ikke bry deg om dem som "ikke bryr seg".Jeg tror de bryr seg,men folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til sånne umenneskelige forhold.Finn noen som takler det og PRAT! Prat og gråt,prat og gråt! Få ut så mye som mulig.Kansje profesjonell hjelp kan være noe? Psykolog,dixi,smi? Ikke la noe være uprøvd. Jeg ønsker deg lykke til på veien du nå begynner på og jeg kommer til å tenke på deg og håper du får det til. Klem Tena

[Singularity]

Det er nok flere enn deg som håndterer overgrep ved å marginalisere de, si til seg selv at de har overreagert osv.

Det å vite at man er utsatt for et overgrep er rett og slett ikke noe som er så lett å takle. Spesielt ikke når man enten selv har et nært forhold til overgriperen, eller familie/venner av en har det.

Imidlertid er det å glemme en løsning som for så å si alle ikke fungerer.

Det kan snakkes ihjel, men ikke glemmes. For noen er behovet for å snakke om det større enn for andre. Noen har behov for å lage en webside og vise alle i ens tilværelse alle detaljer, mens andre en mer bekvemme med å bare la noen få venner eller bare psykologen ens få vite høre på en.

En begynnelse vil kanskje være å skrive et mer detaljert innlegg her ? Hvis du føler at det ikke er din stil, så kan du kanskje begynne ved å fortelle en av de du kjenner mer i detalj på PM - eller aller helst ta det opp med psykolog/psykiater i RL.

RL-venner som kjenner både deg og overgriper kan ha litt mer vanskeligheter med å forholde seg til det.

Verden er svært langt ifra å være perfekt. Den består av svært mange og svært forskjellige mennesker. Mange av de er egoister i varierende grad, en del mangler evnen til empati osv. Hvorfor de som forgrep seg mot deg har gjort det de har gjort kan de bare svare på selv.

Det som er viktig å være klar over er at det ikke er noen som helst sammenheng mellom det å bli utsatt for slike handlinger og det å "fortjene" et godt eller mindre godt liv.

De som gjør noe slikt tenker aldri: "Nei, hun er så snill og hjelpsom overfor de rundt seg, så hun kan jeg ikke kaste meg over". Om du hadde viet livet ditt til å hjelpe andre med store oppofrelser eller om du hadde vært en ren egoist hadde ikke hatt noe som helst å si for de - der er det som oftest tilgjengelighet og bekvemmelighet som er de faktorer som er grunnen til at de velger en person som offer.

Tilværelsen er ikke lett å håndtere for deg nå - men det som er tungt nå er forbigående. Du vil få det bedre - og hvis du har mot til å begynne prosessen med å snakke ut og ta imot profesjonell hjelp vil det gi deg en sjanse til å legge de vonde hendelsene bak deg raskere enn ellers.

*klem*

[Sør]

Hei McDoo,

Du har fått mange kloke svar her allerede...

Mange personer "kan ikke forstå" når du forteller dem. Kanskje de aldri har møtt noen som har fortalt dem noe slikt, og aner rett og slett ikke hva de skal si og/eller hvordan de skal reagere.

Kanskje man instinktivt vil "gjemme og glemme" det som har skjedd. Det er en naturlig reaksjon. Men det er bedre å "tale det ihjel" - enten blant andre som forstår (e. eks. i en DIXI gruppe), hos en psykolog eller blant "folk som forstår" (som her eller på #nattprat).

Du spør hva du har gjort for å "fortjene" dette: INGENTING. INGEN av de tre overgrepene var "din feil" på noen som helst måte. Du kan ikke "lastes" i noen av de tre tilfellene på noen som helst måte. Men dessverre er det slik at noen personer ER drittsekker (for å si det høflig) og begår overgrep mot andre.

Håper du skriver her, og/eller tar kontakt med folk som du føler du kan snakke med.

*klem fra*

[mymya]

Lille vennen min. Vil bare klemmer deg masse eg. Eg fårstår veldig godt at du har d vanskelig nå, har jo kjent d på kroppen selv oxo..

Men prøv å finn noen å snakke med sånn som de andre skriver.. De å fortrenge er bare en måte å utsette de på.. du må kjempe nå. selv om d er knalltøft.. men DU skal klare dette.. Vil bare si at jeg er glad i deg.. og at jeg har tro på deg!

Holder lenge rundt mcdoo og klemmer

[huufsa]

hei, mcdoo...

Det er vanskelig å finne 'de rette' vennene og snakke med om sånne ting...

Jeg syns faktisk du er tøff som har prøvd,... Jeg har ingen i RL som jeg kan snakke med om dette, en person 'vet om' det, men jeg snakker ikke om dette, det 'tør jeg ikke...'

Derfor er det fint å være her... - og kjenne dere her inne.

Hvor gode venner er egentlig de du har prøvd å snakke med?

Tenk over det, mcdoo....

*klemmer deg*

[mcdoo]

hei, mcdoo...

Det er vanskelig å finne 'de rette' vennene og snakke med om sånne ting...

Jeg syns faktisk du er tøff som har prøvd,... Jeg har ingen i RL som jeg kan snakke med om dette, en person 'vet om' det, men jeg snakker ikke om dette, det 'tør jeg ikke...'

Derfor er det fint å være her... - og kjenne dere her inne.

Hvor gode venner er egentlig de du har prøvd å snakke med?

Tenk over det, mcdoo....

*klemmer deg*

Jeg trodde de var gode venner... jeg trodde de forsto... jeg trodde de var der, men de snudde seg bort da jeg trengte de mest..

[mcdoo]

Lille vennen min. Vil bare klemmer deg masse eg. Eg fårstår veldig godt at du har d vanskelig nå, har jo kjent d på kroppen selv oxo..

Men prøv å finn noen å snakke med sånn som de andre skriver.. De å fortrenge er bare en måte å utsette de på.. du må kjempe nå. selv om d er knalltøft.. men DU skal klare dette.. Vil bare si at jeg er glad i deg.. og at jeg har tro på deg!

Holder lenge rundt mcdoo og klemmer

takk, du er så god.. skulle ønske det var flere som du i verden.

[mcdoo]

Hei McDoo,

Du har fått mange kloke svar her allerede...

Mange personer "kan ikke forstå" når du forteller dem. Kanskje de aldri har møtt noen som har fortalt dem noe slikt, og aner rett og slett ikke hva de skal si og/eller hvordan de skal reagere.

Kanskje man instinktivt vil "gjemme og glemme" det som har skjedd. Det er en naturlig reaksjon. Men det er bedre å "tale det ihjel" - enten blant andre som forstår (e. eks. i en DIXI gruppe), hos en psykolog eller blant "folk som forstår" (som her eller på #nattprat).

Du spør hva du har gjort for å "fortjene" dette: INGENTING. INGEN av de tre overgrepene var "din feil" på noen som helst måte. Du kan ikke "lastes" i noen av de tre tilfellene på noen som helst måte. Men dessverre er det slik at noen personer ER drittsekker (for å si det høflig) og begår overgrep mot andre.

Håper du skriver her, og/eller tar kontakt med folk som du føler du kan snakke med.

*klem fra*

Uansett hvor mange ganger du sier det så føler jeg at det er jeg som har gjort noe galt. At det er min feil. At jeg kunne forhindra det. Jeg har skyldfølelse for dette... Det er min feil....

[mcdoo]

Det er nok flere enn deg som håndterer overgrep ved å marginalisere de, si til seg selv at de har overreagert osv.

Det å vite at man er utsatt for et overgrep er rett og slett ikke noe som er så lett å takle. Spesielt ikke når man enten selv har et nært forhold til overgriperen, eller familie/venner av en har det.

Imidlertid er det å glemme en løsning som for så å si alle ikke fungerer.

Det kan snakkes ihjel, men ikke glemmes. For noen er behovet for å snakke om det større enn for andre. Noen har behov for å lage en webside og vise alle i ens tilværelse alle detaljer, mens andre en mer bekvemme med å bare la noen få venner eller bare psykologen ens få vite høre på en.

En begynnelse vil kanskje være å skrive et mer detaljert innlegg her ? Hvis du føler at det ikke er din stil, så kan du kanskje begynne ved å fortelle en av de du kjenner mer i detalj på PM - eller aller helst ta det opp med psykolog/psykiater i RL.

RL-venner som kjenner både deg og overgriper kan ha litt mer vanskeligheter med å forholde seg til det.

Verden er svært langt ifra å være perfekt. Den består av svært mange og svært forskjellige mennesker. Mange av de er egoister i varierende grad, en del mangler evnen til empati osv. Hvorfor de som forgrep seg mot deg har gjort det de har gjort kan de bare svare på selv.

Det som er viktig å være klar over er at det ikke er noen som helst sammenheng mellom det å bli utsatt for slike handlinger og det å "fortjene" et godt eller mindre godt liv.

De som gjør noe slikt tenker aldri: "Nei, hun er så snill og hjelpsom overfor de rundt seg, så hun kan jeg ikke kaste meg over". Om du hadde viet livet ditt til å hjelpe andre med store oppofrelser eller om du hadde vært en ren egoist hadde ikke hatt noe som helst å si for de - der er det som oftest tilgjengelighet og bekvemmelighet som er de faktorer som er grunnen til at de velger en person som offer.

Tilværelsen er ikke lett å håndtere for deg nå - men det som er tungt nå er forbigående. Du vil få det bedre - og hvis du har mot til å begynne prosessen med å snakke ut og ta imot profesjonell hjelp vil det gi deg en sjanse til å legge de vonde hendelsene bak deg raskere enn ellers.

*klem*

Det var et langt og innvikla svar.. jeg vet ikke om jeg skjønte alt... Men jeg skulle ønske jeg hadde overreagert.... da hadde allting vært så bra... nå sliter jeg sånn... har sovet 14 timer i natt fordi jeg er så sliten... så sliten etter alle tankene... orker ikke mere...

[mcdoo]

Først og fremst: Du er ikke alene om dette! Men det hjelper ikke deg noe. Jeg er blitt 37 år og sliter fremdeles etter overgrep som barn.Vi må bare innse det:noen er stygge! Beklager å måtte si det,men du har nok en tøff vei å gå,men husk at i oppoverbakker kan du bare komme opp! Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg!Det jeg kan love deg er at det blir lettere,om ikke helt perfekt,med tiden.Du må ikke bry deg om dem som "ikke bryr seg".Jeg tror de bryr seg,men folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til sånne umenneskelige forhold.Finn noen som takler det og PRAT! Prat og gråt,prat og gråt! Få ut så mye som mulig.Kansje profesjonell hjelp kan være noe? Psykolog,dixi,smi? Ikke la noe være uprøvd. Jeg ønsker deg lykke til på veien du nå begynner på og jeg kommer til å tenke på deg og håper du får det til. Klem Tena

Håpet mitt er at jeg ikke skal slite med det til jeg er 37 eller 50 eller whatever... håpet er at jeg på en eller annen måte dør de nærmeste årenene nå... samme hvordan, bare jeg slipper å leve... det skal et mirakel til for at jeg skal ombestemme meg. men jeg vet ikke hva framtiden bringer....

[mcdoo]

Det er et nydelig svenskt dikt som heter "Stå stille i smärtan".. og akkurat nå synes jeg det passer godt å dele det med deg.

"Stå stilla i smärtan... rotad i det ljus som är Dig. Låt svärdet gå igenom dig. Kanske är det inte alls ett svärd? Kanske är det en stämgaffel... du blir en ton. Du blir den musik du alltid längtad att få höra. .... Du visste inte att du var en sång.."

(Y.E)

Du er en sang lille venn...

Du gjennomgår et helvete akkurat nå... og ingen klarer alt dette alene.. Du trenger noen.. som kan holde deg fast i den stormen du er i. Gi deg selv en sjanse.. du fortjener det..

Jeg skulle ønske jeg kunne overtalt deg til å søke hjelp hos en terapeut, men jeg tror ikke jeg klarte det da vi snakket sammen... Du trenger å få bearbeidet et jævlige du har opplevd... Jeg forstår at du helst vil glemme. Jeg forstår at du ikke orker mer.

Det er normale reaksjoner du har... De menneskene som skriver her.. mange av dem har opplevd mye likt til deg, og jeg er sikker på at de vil kunne forstå deg bedre enn hva jeg kan. Men.. jeg bryr meg om deg.. jeg er redd for deg og jeg vil ha deg i live..

-vi er her for deg..

varmende og trygge klemmer'

Det var et virkelig fint dikt. Men jeg kan ikke se på meg selv som en sang. En sang har flyt, jeg har ikke det, jeg er bare rot. ALT er rot.

Du klarte ikke å overbevise meg om det terapaut greiene nei. Og ingen kommer til å klare det... hvis noe skal skje så må det være mot min vilje. Jeg trenger ikke hjelp, jeg trenger bare støtte...

[Sør]

Uansett hvor mange ganger du sier det så føler jeg at det er jeg som har gjort noe galt. At det er min feil. At jeg kunne forhindra det. Jeg har skyldfølelse for dette... Det er min feil....

Hei McDoo,

Tenk deg følgende:

Du kommer her på Forum og leser. En jente beskriver akkurat det samme som har skjedd med deg. Tenk deg at hennes innlegg er helt identisk til et innlegg du kunne skrevet.

Ville du sagt at det som skjedde var "hennes feil"?

Hvis hun skrev at hun hadde "skyldfølelse" - ville du vært enig med at den var berettiget?

At hun burde "ha forhindret" det?

Selvsagt ikke. Og akkurat like lite er det "din feil" på noen som helst måte.

===

Nesten "alle" som har vært utsatt for overgrep lurer på om det er "deres feil". "Kunne de ha gjort noe?".

Det du føler er helt vanlig. Men med tid og stunder vil du klare å plassere skylden den den hører hjemme: hos overgriperene!

*klem til deg*

[thinkerbell]

Det var et virkelig fint dikt. Men jeg kan ikke se på meg selv som en sang. En sang har flyt, jeg har ikke det, jeg er bare rot. ALT er rot.

Du klarte ikke å overbevise meg om det terapaut greiene nei. Og ingen kommer til å klare det... hvis noe skal skje så må det være mot min vilje. Jeg trenger ikke hjelp, jeg trenger bare støtte...

takk for at du ga lyd fra deg... Jeg var.. og ER fortsatt redd for deg..

Alt er rot.. Alt er mørkt.. derfor trenger du noen som kan støtte deg og gi deg omsorg..

jeg er her... om du føler for det..

varme gode klemmer

[Gjest løken]

Kjære mcdoo!

Jeg ble voldtatt som 16- åring, og dagen etter husket jeg ingenting. Jeg ville bare dø, men visste ikke hvorfor. Jeg fant meg selv oppløst i tårer og ante ikke hvorfor. Jeg hadde bare et eneste ønske, og det var å dø så smerten jeg følte ville opphøre.

Det skulle gå mange år før jeg endelig husket hva som hadde hendt, før jeg husket overgrepet. Han som hadde voldtatt både meg og sjelen min. Det kom som et enormt sjokk, for jeg ante jo ikke.. Jeg hadde lett etter svar, uten å finne noen.

Det er helt normalt å fortrenge traumatiske og opprivende opplevelser. Når minnene kommer tilbake må man forholde seg til sider ved seg selv som man helst ikke vil kjenne til. For dine opplevelser er en del av deg, enda så lite du ønsker at de skal være det.

De første dagene var det akkurat som om jeg ikke klarte å puste, ikke tenke, ikke være.. jeg var i sjokk rett og slett. Jeg krampegråt fordi jeg følte at jeg hadde mistet meg selv. Det var som om jeg ikke var der lenger.

Etterhvert klarte jeg å tenke på det som hadde skjedd. Det tok tid før jeg klarte å skrive det og enda mer tid før jeg klarte å snakke om det.

Ikke gi opp, mcdoo!!! Det er beintøft nå, det vet jeg, men ta et lite skritt om gangen og finn tilbake til styrken som bor i deg. Ikke vær redd for å gråte, skrive og snakke. Vi er mange som har vært og er i samme båt som du. Du er ikke alene!!!

Du har allerede tatt noen skritt på veien, Mcdoo, du har begynt å sette ord på overgrepene.

Sender all den styrken jeg har i meg til deg!

[fudge]

Ville bare gi deg en god klem, jeg. Vit at jeg tenker masse på deg, og at jeg er her.

Send mail når du vil.

*go'klem*

[mcdoo]

takk for at du ga lyd fra deg... Jeg var.. og ER fortsatt redd for deg..

Alt er rot.. Alt er mørkt.. derfor trenger du noen som kan støtte deg og gi deg omsorg..

jeg er her... om du føler for det..

varme gode klemmer

Du skal ikke være redd for meg. Ikke gi deg selv den byrden. Da får jeg dårlig samvittighet... Det er nok folk som har meg som byrde..

[mcdoo]

Kjære mcdoo!

Jeg ble voldtatt som 16- åring, og dagen etter husket jeg ingenting. Jeg ville bare dø, men visste ikke hvorfor. Jeg fant meg selv oppløst i tårer og ante ikke hvorfor. Jeg hadde bare et eneste ønske, og det var å dø så smerten jeg følte ville opphøre.

Det skulle gå mange år før jeg endelig husket hva som hadde hendt, før jeg husket overgrepet. Han som hadde voldtatt både meg og sjelen min. Det kom som et enormt sjokk, for jeg ante jo ikke.. Jeg hadde lett etter svar, uten å finne noen.

Det er helt normalt å fortrenge traumatiske og opprivende opplevelser. Når minnene kommer tilbake må man forholde seg til sider ved seg selv som man helst ikke vil kjenne til. For dine opplevelser er en del av deg, enda så lite du ønsker at de skal være det.

De første dagene var det akkurat som om jeg ikke klarte å puste, ikke tenke, ikke være.. jeg var i sjokk rett og slett. Jeg krampegråt fordi jeg følte at jeg hadde mistet meg selv. Det var som om jeg ikke var der lenger.

Etterhvert klarte jeg å tenke på det som hadde skjedd. Det tok tid før jeg klarte å skrive det og enda mer tid før jeg klarte å snakke om det.

Ikke gi opp, mcdoo!!! Det er beintøft nå, det vet jeg, men ta et lite skritt om gangen og finn tilbake til styrken som bor i deg. Ikke vær redd for å gråte, skrive og snakke. Vi er mange som har vært og er i samme båt som du. Du er ikke alene!!!

Du har allerede tatt noen skritt på veien, Mcdoo, du har begynt å sette ord på overgrepene.

Sender all den styrken jeg har i meg til deg!

Det var trist å høre det du skreiv. Håper det går bedre med deg nå.

Ang. meg selv så klarer jeg ikke forstå hvorfor. Jeg har så mye spørsmål, men ingen svar. Jeg blir gal. Men jeg klarer det alene. Jeg trenger ikke hjelp.

[Gjest McDoo]

Ville bare gi deg en god klem, jeg. Vit at jeg tenker masse på deg, og at jeg er her.

Send mail når du vil.

*go'klem*

Takk, takk og takk. Setter pris på det.