om kveldene...

[vanilje]

blir så dårlig om kveldene, det er akkurat som om alt jeg har fortrengt i løpet av dagen kommer tilbake med dobbel styrke.

i går kveld... var totalt utslitt etter 13 timers jobb, men jeg klarte ikke slappe av. hjernen gikk på høygir og flashbackene overfalt meg.

prøvde å legge meg, men ble bare liggende innerst i en krok og skjelve. skalv og skalv og klarte ikke roe meg ned. måtte tilslutt kapitulere og ta noe beroligende. jeg liker ikke å ta det, men av og til er jeg bare nødt. sovnet etterhvert, en urolig søvn og nå... nå er jeg sånn frynsete, ting ligger like under overflaten, klar til å bryte igjennom.

skal på jobb igjen nå, undervise 50 unger, men føler meg ikke helt klar for det. har mest lyst til å gjemme meg under dyna...

sliten i dag...

[Nica]

høres veldig kjent ut...

er som om hele psyken er helt anderledes om natten...tankene surrer rundt fortere, og de positive tankene blir vanskeligere å finne..mer og mer virker uten løsning...

Sånn hadde eg det veldig lenge ihvertfall..

Dette krever jobbing, men tror kanskje det eneste som går an å gjøre med det, er å la tankene få sin plass på dagtid også, istedetfor å fortrenge hele tiden (for da kommer jo det helt klart frem en gang - og kraftigere enn det ville ellers). Aller beste hadde jo vert om du fikk lov å snakke om det som har skjedd mye. Men hvis det ikkje lar seg gjøre, vil eg anbefale deg å skrive litt... det at tankene er verst om kvelden, er et veldig tydelig tegn på at det er mye som trenger å få slippe ut hele tiden, men som blir holdt tilbake.

håper uansett du finner noe som hjelper for deg...nettene er ikkje helt den beste tiden å bruke til tankene ihvertfall...(forstår at det ikkje er lett å la være!! For all del! krever en lang kamp....)

*klem*

[forbrenner]

høres veldig kjent ut...

er som om hele psyken er helt anderledes om natten...tankene surrer rundt fortere, og de positive tankene blir vanskeligere å finne..mer og mer virker uten løsning...

Sånn hadde eg det veldig lenge ihvertfall..

Dette krever jobbing, men tror kanskje det eneste som går an å gjøre med det, er å la tankene få sin plass på dagtid også, istedetfor å fortrenge hele tiden (for da kommer jo det helt klart frem en gang - og kraftigere enn det ville ellers). Aller beste hadde jo vert om du fikk lov å snakke om det som har skjedd mye. Men hvis det ikkje lar seg gjøre, vil eg anbefale deg å skrive litt... det at tankene er verst om kvelden, er et veldig tydelig tegn på at det er mye som trenger å få slippe ut hele tiden, men som blir holdt tilbake.

håper uansett du finner noe som hjelper for deg...nettene er ikkje helt den beste tiden å bruke til tankene ihvertfall...(forstår at det ikkje er lett å la være!! For all del! krever en lang kamp....)

*klem*

*holder litt rundt vanilje*

om du vil det da..?

hilsen

(Ano)

[thinkerbell]

*god og trygg klem*

[Gjest løken]

Hei Vanilje!

Husker også mange netter og kvelder som holdt på å fortære meg. Akkurat som om alt måtte opp og frem akkurat da. Så var jeg utslitt av mangel på søvn dagen etter, men når natta kom igjen var det akkurat på samme måten.

Det Nica skriver støtter jeg opp om, for da jeg endelig begynte å snakke om det jeg stred med ble både kveldene og nettene bedre. Da hadde jeg ikke spart det opp. Om kvelden er vi slitne alle sammen, i allefall de fleste av oss, og da er det ikke så lett å skyve unna tankene.

En periode var jeg manisk om natten og ommøblerte huset, flytta kjøkkenbenker og sofaer og jeg er ikke så veldig sterk. Alt for å slippe å tenke.

Prøv å gjøre som Nica foreslo, for det hjelper. Jo mer du snakker og/eller skriver, jo lettere blir det. Og det er sant! Jeg gjorde det og nå har jeg det kjempebra! :-)

Jeg sykemeldte meg et helt år fra jobben, bare for å kunne jobbe meg gjennom problemene mine, og akkurat det har jeg ikke angret på. Jeg klarte ikke begge deler samtidig. Jeg bestemte meg for at alt skulle ut og opp i dagen, og jeg har snakka mye, og etterhvert også med mange.

hilsen løken

[vanilje]

*holder litt rundt vanilje*

om du vil det da..?

hilsen

(Ano)

takk for svar alle sammen.

jeg skriver masse hele tiden, men det blir liksom bare ting som: "jeg er redd, kan ikke noen hjelpe meg? er så alene, hvorfor skjer dette?" og sånne ting... alt er så diffust, klarer ikke sette fingeren på noe konkret.

skulle ønske jeg hadde noen å snakke med om kveldene...