Jeg kan..hvis jeg vil..

[Gjest fnugg]

Det går opp for meg av og til. I små glimt skjønner hjerna mi det den egentlig ikke vil forstå: At det faktisk kun er opp til meg. En skremmende, men også pirrende tanke.

Hvis noen spurte meg, så ville jeg kanskje si at ting går bedre. Men jeg vet ikke - det er opp til meg selv.. Det finnes ikke noe skarpt skille mellom bra å ikke bra lenger. Alt er hva jeg bestemmer meg for selv.

Så enkelt er det selvsagt ikke. Det ligger mange skjulte gevinster i "lidelsen" ennå og av og til lurer jeg på om jeg skal bli 50 før jeg forstår at disse hersens gevinstene ødelegger livet mitt - ødelegger meg.

Alle sier at jeg har det som skal til - men hva om jeg ikke vil? Vil jeg, eller vil jeg ikke?

Har fremdeles drømmer. Mine drømmer er enkle og de krever ikke stort. Jeg drømmer om å ha fred inne i meg. Så drømmer jeg om å kunne fungere i et kjæresteforhold. Og ikke minst drømmer jeg om å bli mer selvbevisst. Rett og slett vite hvem jeg er - å bare være til. *deilig*

Og det største ønsket er å slippe å passe på - passe på om jeg oppfører meg akseptabelt, passe på om jeg er elskverdig osv - sånne ting jeg ikke tør å ta for gitt..

Mange drømmer er stilnet hos meg. Kanskje fordi jeg har blitt mer realistisk på en heller "bitter" måte, men også fordi jeg ikke tålte at drømmene var for tydelige. Jeg vet ikke.

Min største drøm er å nå inn til meg selv og hente ut den kjærligheten mitt forfrosne hjerte så sårt trenger og gi den til noen.

[Nica]

igjen vil eg vi: eg har tro på deg! Du kan klare det!

Tenk å våkne om morgenen og se solen skinne inn vinduet...ute synger fuglene så vakkert og solen varmer deg..og du vet at der ute er en verden som lengter etter deg og som trenger deg...

Drømmer er mulige - også de gode! Våg å tro det!

Sender en haug med klemmer til deg, i en verden som gir for lite klemmer!

[tsofia]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg hadde det slik etter jeg fyllte 20 og til jeg var ca 26 år.

Det voksne livet var et GEDIGEN skuffelse.

Men det som har hjulpet meg er at jeg ofte får nye ideer og innfall til prosjekt jeg vil begynne med. Du kan si jeg er nysgjerring på mine muligheter og begrensinger.

Som da jeg bodde hjemme og alt var pyton. Da tok jeg fram skrivemaskina og skreiv og skreiv i timevis. Etterhvert forsvant jeg fra prolemene og ble mer forkusert på skrivingen. Jeg holdt ikke på lenge..Kanskje noen uker, men da hadde jeg sådd en liten spire i meg.

En annen gang klippte jeg ut avisklipp om en by jeg bodde i. Jeg ville lære mer om byen. Det holdt jeg på med kanskje tre uker.

Så senere så begynte jeg med maling. Var en stund veldig fokusert på det og da også forsvant noe av den ellers så svarte hverdagen.

Et annet prosjekt var da jeg og veninna laga og "privatskole" om musikk. Vi jobbe fire timer om dagen med et kvarters pause for hver time. Det var bare jeg og henne. Vi lærte harmonilære og div. Holdt på i ca 14 dager. Da var vi helt kaputo, men en ny spire var født.

Jeg har også prøv å lære meg selv magedans og trimma mye ei periode. Alt bare i perioder.

Listen kan bli lengre men pointet er at du fokuserer på noe en periode.

Det jeg ville si er at det hjelper å fordype seg noe intenst en liten periode. Da har du sådd en liten spire.

Denne spiren vil gro etter at du allerede har slutta med prosjektet også.

Sånnnt har iallfall hjulpet meg. Så STÅ PÅ fugget. DU er på veg. JABBDABBADOOOOOOOOO

[Singularity]

At det ikke er noe skarpt skille mellom bra og ikke bra er et sunnhetstegn.

De fleste av oss går ikke rundt og føler oss lykkelige hele tiden - og heller ikke og føler oss deprimerte.

Man lever, og så er det en del faktorer som gjør oss glade i større eller mindre grad, og enkelte faktorer som av og til spiller inn og gjør oss triste.

Dine drømmer bør absolutt være oppnåelige - det krever litt jobbing fra din side, litt flaks når det gjelder å finne en god match, og kanskje litt profesjonell hjelp også det siste stykket.

Iallefall er det flott at du føler at du selv kan velge å få en bedre tilværelse :-)

*klem*