Om dett og hint..

[Gjest løken]

Da jeg strei som verst, med depresjoner og angst visste jeg ikke om noen som hadde fått det helt bra. Jeg visste om personer som hadde lært seg å leve med problemene sine og som hadde det sånn noenlunde.

Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg ikke hørte om flere som har klart det? Hvor er de hen for jeg er sikker på at det er mange!

Jeg trodde det var umulig å komme opp til overflaten, og langt mindre få det bra. At jeg skulle finne fram til et fantastisk liv hadde jeg ikke trodd i mine villeste fantasier.

Jeg trodde at jeg var alene om å ha det vanskelig. Jeg trodde ikke noen ville forstå meg og ingen ville vel noengang bry seg om meg. Ja, så feil kan man ta, for det finnes mange, mange fantastiske mennesker der ute som hjelper og gir støtte år etter år.

Jeg er veldig åpen i forhold til voldtekten jeg ble utsatt for, og problemene som fulgte. Jeg mener bestemt at det er viktig å snakke om det, for jeg ønsker ikke at det skal være et tabuområde.

Etterhvert som jeg ble flinkere til å åpne meg og fortelle om voldtekten til min nærmeste krets, fikk jeg ord tilbake, og til min store fortvilelse var det svært mange av mine venner og venninner som har blitt utsatt for overgrep. Jeg kommer alltid til å undres på hvorfor vi er så mange som har opplevd overgrep, og hvorfor så mange mennesker kan foreta overgrep på kropp og sjel hos andre mennesker. Jeg forstår det bare ikke, jeg tror aldri jeg kommer til å klare å forstå hvordan noen kan foreta et overgrep.

Jeg er heldig som har klart å finne fram til det flotte livet jeg lever nå. Jeg har som Sør sier, tatt den aller beste hevnen, jeg lever et godt liv. Og ja, det er en flott hevn

For overgrep handler om makt, gjør det ikke? Og det er vel derfor vi føler oss maktesløse helt til vi tar makten tilbake. Tenk på det, er det riktig at overgriperen skal kunne kontrollere hva du føler fortsatt. Er det rett at han/hun skal ha makt over deg? Han/hun hadde makt over deg akkurat mens overgrepene skjedde, men du kan ta makten tilbake. DU kan ta kontrollen! Ikke gi han/henne makt til å kontrollere deg lenger. Du trenger ikke å la overgriperen beholde denne makta. Ta kontrollen selv!

[Nica]

er så enig med deg!

Eg også er her inne nå, fordi eg har fått lov å se at det er mulig å "bryte en vond sirkel" og at livet kan smile til en. Har lyst å gi noe tilbake.

Tror en av tingene som gjor at eg kom meg på beina, var at eg ikkje skjulte noe lengre.. eg snakka om overgrepet mye..og det hjalp! Samtidig så oppdaget også eg kor mange rundt meg som har opplevd like eller liknende ting...det er mange! Veldig mange...tror mørketallene er veldig mye større en myndighetene antar...

Men løken - kom inn på nattprat en dag da!

KLem!

[Gjest løken]

er så enig med deg!

Eg også er her inne nå, fordi eg har fått lov å se at det er mulig å "bryte en vond sirkel" og at livet kan smile til en. Har lyst å gi noe tilbake.

Tror en av tingene som gjor at eg kom meg på beina, var at eg ikkje skjulte noe lengre.. eg snakka om overgrepet mye..og det hjalp! Samtidig så oppdaget også eg kor mange rundt meg som har opplevd like eller liknende ting...det er mange! Veldig mange...tror mørketallene er veldig mye større en myndighetene antar...

Men løken - kom inn på nattprat en dag da!

KLem!

Nattprat? hvor da?

Jeg er enig med deg i det du skriver. Tror også mørketallene er store. Syns det er leit å tenke på hvor mange vi er. Jeg blir bare mer og mer forbauset, for av og til virker det som om det ikke er overgrep som er unntaket, men regelen. Det er skremmende syns jeg.

Glad for at du har fått det bra, Nica!! :-)

nattpraten, hvor finner jeg den?

[Apostrof]

Hei.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her. Når jeg tok bladet fra munnen så viste det seg at det var mange i min omgangskrets som hadde opplevd overgrep.

At vi ikke hører så mye om dem som har kommet helskinnet ut på andre siden er kanskje fordi det ikke passer helt å berette om sitt fantastiske liv til en som sitter midt oppi bearbeidelse. Men vi vil heller fortelle at vi har opplevd å føle det samme. Og trøste med at det blir bedre.

Da jeg var midt oppi kaoset så kunne jeg ikke forstå at dette kunne jeg lære meg å leve med. Jeg trodde folk løy meg rett opp i ansiktet når de fortalte at de nå var lykkelige. Etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep???

Når jeg snakker med andre om dette så forklarer jeg helst at jeg skjønner hva den personen går igjennom enn å fokusere på at jeg har kommet helskinnet ut på den andre siden som et lykkelig menneske. Jeg personlig er redd for at det skal høres ut som om det er så enkelt. Og mennesker som ikke har opplevd overgrep kan kanskje si: "er det ikke værre enn det?" Fordi at når jeg forteller hvor bra jeg har det nå så fokuserer jeg på det og ikke på det vakumet som jeg følte at jeg levde i tidligere.

Min redsel for å framstille det hele som enkelt kommer av at jeg ble misforstått av mine såkalte nærmeste. Kommentarer som: "-Du er ikke den eneste, men hører du at de andre klager? -Nå har du fortalt om det så nå kan du glemme det. -Det er ikke noe å sitte å rippe opp i. -Hvorfor sa du ikke i fra da? Det nytter ikke å komme å klage 10 år etterpå. -Man må ta ansvar for egne handlinger." Derfor fokuserer jeg på forskjellige deler av historien min alt ettersom hvem jeg snakker med.

Men jeg har ikke behov for å snakke mer, jeg er ferdig med mine overgrep. Jeg har snakka dem ihjel. Jeg er her inne og leser for å prøve å hjelpe andre og for at jeg selv ikke skal glemme at jeg har vært kalv. Men jeg er en av dem som har overlevd og lever nå livet på _mine_ premisser. :-)

[Apostrof]

Nattprat? hvor da?

Jeg er enig med deg i det du skriver. Tror også mørketallene er store. Syns det er leit å tenke på hvor mange vi er. Jeg blir bare mer og mer forbauset, for av og til virker det som om det ikke er overgrep som er unntaket, men regelen. Det er skremmende syns jeg.

Glad for at du har fått det bra, Nica!! :-)

nattpraten, hvor finner jeg den?

Jeg gir deg mine linker her :-)

http://www.freewebs.com/nattprat/

http://ranglere.shorturl.com/

http://www.nattprat.da.ru/

http://cgiirc.otherwize.co.uk/ server: chat.primenetwork.net

Channel: #Nattprat eventuelt, server: irc.centralchat.net

Channel: #Nattprat

http://www.nattprat.tk

http://home.online.no/~scooter2/ranglere/cgi2.html

http://www.welcome.to/ranglere

[Gjest Becky]

Hei.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her. Når jeg tok bladet fra munnen så viste det seg at det var mange i min omgangskrets som hadde opplevd overgrep.

At vi ikke hører så mye om dem som har kommet helskinnet ut på andre siden er kanskje fordi det ikke passer helt å berette om sitt fantastiske liv til en som sitter midt oppi bearbeidelse. Men vi vil heller fortelle at vi har opplevd å føle det samme. Og trøste med at det blir bedre.

Da jeg var midt oppi kaoset så kunne jeg ikke forstå at dette kunne jeg lære meg å leve med. Jeg trodde folk løy meg rett opp i ansiktet når de fortalte at de nå var lykkelige. Etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep???

Når jeg snakker med andre om dette så forklarer jeg helst at jeg skjønner hva den personen går igjennom enn å fokusere på at jeg har kommet helskinnet ut på den andre siden som et lykkelig menneske. Jeg personlig er redd for at det skal høres ut som om det er så enkelt. Og mennesker som ikke har opplevd overgrep kan kanskje si: "er det ikke værre enn det?" Fordi at når jeg forteller hvor bra jeg har det nå så fokuserer jeg på det og ikke på det vakumet som jeg følte at jeg levde i tidligere.

Min redsel for å framstille det hele som enkelt kommer av at jeg ble misforstått av mine såkalte nærmeste. Kommentarer som: "-Du er ikke den eneste, men hører du at de andre klager? -Nå har du fortalt om det så nå kan du glemme det. -Det er ikke noe å sitte å rippe opp i. -Hvorfor sa du ikke i fra da? Det nytter ikke å komme å klage 10 år etterpå. -Man må ta ansvar for egne handlinger." Derfor fokuserer jeg på forskjellige deler av historien min alt ettersom hvem jeg snakker med.

Men jeg har ikke behov for å snakke mer, jeg er ferdig med mine overgrep. Jeg har snakka dem ihjel. Jeg er her inne og leser for å prøve å hjelpe andre og for at jeg selv ikke skal glemme at jeg har vært kalv. Men jeg er en av dem som har overlevd og lever nå livet på _mine_ premisser. :-)

Apostrof! Jeg kunne ikke vært mer enig med deg i det du skriver om å snakke om tingene til du blir dritt lei av å høre din egen stemme. Det handler om å ta alt fram i lyset og kjenne på det og si at dette er mitt, og dette er mitt.Man må akseptere følelsene sine for å klare og bearbeide dem. Og det største skritt mot et slikt aksept er kanskje å uttale....

[Apostrof]

Apostrof! Jeg kunne ikke vært mer enig med deg i det du skriver om å snakke om tingene til du blir dritt lei av å høre din egen stemme. Det handler om å ta alt fram i lyset og kjenne på det og si at dette er mitt, og dette er mitt.Man må akseptere følelsene sine for å klare og bearbeide dem. Og det største skritt mot et slikt aksept er kanskje å uttale....

Hei Becky.

Ja, det er veldig viktig å snakke om det. Hyle seg hes om du vil. Det vanskeligste er selvsagt å begynne å snakke fordi det er en mørk hemmelighet full av selvbebreidelse, selvforakt og skyldfølelse. I tillegg så har man kanskje ikke ordene for hva som skjedde. Jeg tenker nå på barn som blir seksuelt misbrukt. Når de blir voksne og skal fortelle om det som har skjedd så bruker de et barns ord. Og barn lærer ikke sånne ord, voksne ord.

Og for en som ikke har opplevd overgrep eller vet hva det dreier seg om så kan historien høres harmløs og uskyldig ut. Da er det viktig at man kan snakke med noen som vet hva det dreier seg om f.eks Dixi eller SMI. I tillegg til psykolog kanskje. Jeg har ikke vært hos psykolog for dette, det hadde jeg ikke mot til.

Og det er utrolig bra å ha dette og lignende forum som man kan øse sin frustrasjon ut på. Og så vet vi at vi ikke er alene i kampen, selv om det føles sånn. Å skrive, tegne eller male hjelper også på. Alt som vi kan uttrykke disse følelsene med som vi ikke har ord for og som vi ikke tør kjenne på. Det skal snakkes ihjel og ikke ties ihjel.

[Gjest Becky]

Hei Becky.

Ja, det er veldig viktig å snakke om det. Hyle seg hes om du vil. Det vanskeligste er selvsagt å begynne å snakke fordi det er en mørk hemmelighet full av selvbebreidelse, selvforakt og skyldfølelse. I tillegg så har man kanskje ikke ordene for hva som skjedde. Jeg tenker nå på barn som blir seksuelt misbrukt. Når de blir voksne og skal fortelle om det som har skjedd så bruker de et barns ord. Og barn lærer ikke sånne ord, voksne ord.

Og for en som ikke har opplevd overgrep eller vet hva det dreier seg om så kan historien høres harmløs og uskyldig ut. Da er det viktig at man kan snakke med noen som vet hva det dreier seg om f.eks Dixi eller SMI. I tillegg til psykolog kanskje. Jeg har ikke vært hos psykolog for dette, det hadde jeg ikke mot til.

Og det er utrolig bra å ha dette og lignende forum som man kan øse sin frustrasjon ut på. Og så vet vi at vi ikke er alene i kampen, selv om det føles sånn. Å skrive, tegne eller male hjelper også på. Alt som vi kan uttrykke disse følelsene med som vi ikke har ord for og som vi ikke tør kjenne på. Det skal snakkes ihjel og ikke ties ihjel.

apostrof!det virker på meg som, på det du skriver, at du har kommet dg igjennom til andre siden....flott at du er her med dine refleksjoner...den er mye mer verd enn en eller annen nikkende fagperson...de som har gjennomgått den tunge prosessen er jo gull verd for de som har noen skritt igjen,...flott at sånne også er her...

[Apostrof]

apostrof!det virker på meg som, på det du skriver, at du har kommet dg igjennom til andre siden....flott at du er her med dine refleksjoner...den er mye mer verd enn en eller annen nikkende fagperson...de som har gjennomgått den tunge prosessen er jo gull verd for de som har noen skritt igjen,...flott at sånne også er her...

Hei Becky.

Joda, jeg har opplevd og jeg har overlevd. Mange ganger tygd å spytta ut igjen. Men jeg er kommet ut av det som en hel person. En unik person med egne ord, meninger og følelser. Det kan ikke forklares, men må oppleves. Og det kommer du til å gjøre.

Jeg prøver å støtte andre når de har det tungt. Det er ikke godt når man sitter alene med tankene og mørkret. Da er det godt å kunne skrive her og få litt støtte. Her skjønner folk hva du snakker om. Og man føler seg ikke fullt så alene mer.

*klem*

[Gjest løken]

er så enig med deg!

Eg også er her inne nå, fordi eg har fått lov å se at det er mulig å "bryte en vond sirkel" og at livet kan smile til en. Har lyst å gi noe tilbake.

Tror en av tingene som gjor at eg kom meg på beina, var at eg ikkje skjulte noe lengre.. eg snakka om overgrepet mye..og det hjalp! Samtidig så oppdaget også eg kor mange rundt meg som har opplevd like eller liknende ting...det er mange! Veldig mange...tror mørketallene er veldig mye større en myndighetene antar...

Men løken - kom inn på nattprat en dag da!

KLem!

Jeg kommer........:-)

Klem fra løken