tanker og følelser om smi og meg selv

[Gjest ikke nick nå]

Å være på SMI er godt og vanskelig på en gang. Godt fordi jeg kan slappe av, ikke tenke på hva jeg kan og ikke kan si. Kan legge fra meg fasaden så godt som jeg greier det og likevel føle støtte. Det er fantastisk. De er flinke de som jobber der og de andre brukerne er utrolig gode mennesker. Men det er også vanskelig. Ofte sitter jeg i sofaen og tenker stakkars folk, hva de har gjennomgått! Eller tenker på hvordan det oppleves å bli misbrukt eller oppleve overgrep. Akkurat på en måte som om det ikke har noe med meg og min historie og gjøre i det hele tatt. Må si til meg selv at de ansatte der har sagt mange ganger at jeg absolutt har noe å gjøre der. Kan ikke helt fatte at stemningen og det det prates om også gjelder meg. Fantaserer jeg bare? Jeg er forvirra. Føler at SMI er stedet jeg virkelig kan møte forståelse og støtte, men samtidig kan jeg ikke fatte at jeg har noe der og gjøre i det hele tatt. Jeg husker så forbanna lite.. Bare enkelte bilder hvor jeg ser meg selv og xx og en følelse av ubehag. Det jeg husker helt klart og som pågikk over svært mange år vil jeg knapt definere som seksuelle overgrep. Det krenket mine grenser, ja, men det var jo ikke noe voldsomt galt og alvorlig. Jeg er visst veldig tander og sart, tror jeg. Apropos krenket. Hva betyr egentlig det ordet? Hvordan kan man definere at en grense er krenket? Hva er forskjellen på å krenke en grense og å gå ut over ei grense?

[annleis]

Hei ikke nick nå

Hmm, jeg føler jeg har lyst å svare på det innlegget dit her, for jeg føler det også ofte sånn som du. Glemmer meg selv på en måte, og føler at overgrepa mot meg er bagateller. Men vi får høre på de som sier vi har rett til å reagere, rett til å ha noe å gjøre på smi...det sier vertfall fornuften min meg.

Men jeg skulle ønske at jeg ikke hørte til der...