meg..

[Melk1365380360]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Hver dag har blitt til en kamp jeg bare taper i. Før vant jeg, men nå er det bare nederlag etter nederlag.

Jeg er så redd, redd for meg selv. Alt jeg vil er å dø,men jeg tørr ikke. Kan ikke la noen sitte igjen etter at de har prøvd å hjelpe meg. Kan ikke la dem tro at de feilet. Jeg vil ikke dø, ikke egentlig, jeg kan bare ikke leve.

Har et teppe over meg, et stort, svart teppe som dekker over meg. Over alle følelsene jeg en gang hadde, over gleden, smerten, savnet, alt. Nå er jeg så likegyldig. Ingenting bryr meg. Og jeg vil bry meg! Jeg vil være den samme gamle meg, men jeg får det ikke til.

Kan ikke lengre ta ansvar for mine tanker, det jeg sier,ikke noe. Alt jeg har inni meg er en stor,svart klump. Og alt jeg føler er redsel. Redd for å leve, redd for å snakke, redd for alt. Kan ikke gå ut. Alle ser på meg. De prater om meg. Kan ikke sitte inne, kan ikke være i ro.

Da dreper tankene mine meg. Det er bare skriking, hyling inni hodet. De gjør meg så redde. I natt måtte min mann holde meg fast, jeg hadde våknet opp helt hysterisk og sparket og slått rundt meg, men jeg husker det ikke. Jeg hadde hatt mareritt,hadde drømt om de vonde i hodet.Hvem er de?

Var to timer hos psykologen i går, og jeg løy så det rant. Han kan ikke legge meg inn, jeg kan ikke det. Stemmene,tankene,meg, vil aldri forsvinne uansett hva de doper meg med. De kan ikke sperre meg inne et sted og forvente at jeg blir bedre av den grunn.

Jeg tørr ikke lenger prate med vennene mine, de vil bare vite, vite alt for mye. Men de slipper ikke inn i meg,det er ikke plass. Men jeg er så glad i dem, men akkurat nå orker jeg ikke.

Vet ikke en gang hvorfor jeg skriver dette, fordi jeg har vel egentlig bestemt meg, men jeg lurte vel bare på om det var andre som vet hva som skjer i hodet mitt, for uansett hva det er, gjør det meg veldig,veldig redd. Og jeg orker ikke enda en dag med dette.

Alt jeg vil er å sovne, og aldri våkne opp igjen. Men jeg er for dum til å ende livet slikt. Jeg vil så gjerne leve, oppleve, utdanne meg,bli frisk,men hvordan kan jeg det, når jeg vil dø,vil visne, og bare glemme smerten?

Inne i meg startes en krig mot meg selv hver dag. Kampen mot tilværelsen,kampen mot tvangen,tankene,ordene,skrikene,redselen,frykten,meg.

Kan ikke gå til legen min, han kjenner meg ikke, har møtt han en gang. Kan ikke gå til psykologen, jeg ender bare opp med å lyge for å slippe maset. Men jeg vet jeg trenger hjelp. Men når jeg ikke kan hjelpe meg selv lenger, hvem er det igjen da?

[Gjest ikke undertegnet]

Hei...

Det er vondt å høre hvordan du har det, men jeg vil si til deg at det finnes hjelp mot dette! Det finnes medisiner som kan ta bort stemmer i hodet, depresjoner... Jeg vet om flere som har blitt bedre, inkl. meg selv. Det beste for deg nå hadde nok vært at du først og fremst var ærlig mot terapeuten din, h*n kan jo ikke hjelpe deg når du lyver.... Hvis du er redd for at h*n skal legge deg inn, så er det jo veldig mye som skal til for at det blir gjort mot din vilje...

Jeg har ikke så mange råd, men bruk den hjelpen du har rundt deg. Vennene dine er tydeligvis der for deg.

Håper virkelig du blir bedre snart...

Klem fra

[suselusa]

Hei...

Det er vondt å høre hvordan du har det, men jeg vil si til deg at det finnes hjelp mot dette! Det finnes medisiner som kan ta bort stemmer i hodet, depresjoner... Jeg vet om flere som har blitt bedre, inkl. meg selv. Det beste for deg nå hadde nok vært at du først og fremst var ærlig mot terapeuten din, h*n kan jo ikke hjelpe deg når du lyver.... Hvis du er redd for at h*n skal legge deg inn, så er det jo veldig mye som skal til for at det blir gjort mot din vilje...

Jeg har ikke så mange råd, men bruk den hjelpen du har rundt deg. Vennene dine er tydeligvis der for deg.

Håper virkelig du blir bedre snart...

Klem fra

dette var fra meg, suselusa - glemte å skrive under....

Klem:)