hva feiler det meg?

[Gjest bitterheten]

Vokste opp som attpåklatt.mine søsken er mye eldre enn meg.Foreldrene mine var nok ferdig med småbarn da de fikk meg,deres forventninger til meg var store..måtte hele tiden være like flink som søskene mine hadde vært,men det var jeg aldri,ble det aldri..jeg protesterte mye,alltid hyling og skriking,mine søsken så nok på meg som bortkjemt,jeg fikk alt jrg pekte på,untatt ros,oppmuntring,trøst og kjærlighet,trygghet,stablitet,jeg ga tidlig faen i alt,jeg strakk ikke til uannsett,ble aldri god nok..alltid gjorde jeg feil,alltid misslykkes jeg..

Ble utsatt for incest av ett nært familie medlem opp igjennom hele oppveksten..men fortrengte det..bort med det..

fikk som tenåring spiseforsryrrelse,drev med selvskading,følte meg trygg ved og være innlagt på sykehus,der gjorde ingen noen krav mot meg...

da jeg ble 18 år flyttet jeg hjemme i fra,ville bort fra smerten,men satte meg i mange overgrep situasjoner,fortjente ikke noe annet,var ikke vant med noe annet...

gikk inn i depresjoner ,prøvde og ta livet av meg utallige ganger...isolerte meg,kuttet kontakten med alle rundt meg,untatt foreldrene mine...jeg er avhengi av de,tenker at de kan gjøre det godt igjen ved og gi meg penger,kjøre meg hit og dit...jeg greier ikke løsrive meg fra de,vil vise de hvor mye vondt de har gjort meg...har aldri sjult arr etter selvskadingen for de..tenker som at nå kan de se hva de har gjort mot meg...

nå i en alder rundt 25 år så kan vi krangle og skriketil hverandre slik som da jeg bodde hjemme,de truer med alt mulig og jeg blir så forbanna...går hjem og setter meg ned og skader meg...og tenker NÅ SKAL JEG VISE DE,men det er jo bare meg det går utover...de får ikke den samme smerten som jeg opplever...

jeg vet at man må kunne tilgi for og gå videre,men jeg greier det ikke,er bitter og den bitterheten holder på og spise meg opp...

jeg vil knuse tilværelsen deres slik de knuste min.....

er jeg gal? holder jeg på og bli gal? har jeg en personlighetsforstyrrelse??? er jeg psykopat??? hva feiler det meg????

[thinkerbell]

Du absolutt ikke blitt gal, jeg tviler også sterkt på at du har en pers. forst. Det jeg derimot tror sterkt på er at du trenger å få snakket og bearbeidet dine tidligere opplevelser med noen. Slik du har det nå er mest sannsynlig en reaksjon på alt du har opplevd (og mangelen av det du burde opplevd).

ta kontakt med din primærlege i morgen.. og be ham om en henvisning til en terapeut...

lykke til.... og gode ønsker til deg fra..