Ekspertsvar Er jeg uønska som sosialarbeider?

[besatt]

jeg studerer vernepleie på første året, og har samtidig diagnosen borderline pf. Var å snakka med lærerene mine om sykdommen, om evt. støtte, noe hjelp ol. (ikke terapautisk, altså). Blei møtt på en helt annen måte enn jeg hadde venta meg,fikk beskjed om at dette var jeg som student fullstendig ansvarlig for selv, og at jeg pga sykdommen faktisk burde vurdere om jeg var egnet som vpl. fikk inntrykk at jeg ikke var ønska hverken som student eller vpl, Er det bare jeg som forventer for mye, eller er det de som "diskriminerer" meg pga. min sykdom? Bare lurer jeg... og skal jeg fortsette utdannelsen? de terapautene og pleierne som kjenner meg, mener det er en fin utdannelse for meg...

[thinkerbell]

Du er ønsket som kommende sosialarbeider, men du kan ikke forvente at studiene skal tilrettelegges for deg. Begynner man på et krevnde studie må man selv vurdere om man har det som trengs for å kunne fullføre.

Støtte, hjelp osv har jeg erfaring med at man bør søke andre steder enn ved den aktuelle skolen, da det (som oftest) gir enn mer problemer enn man har i utgangspunket.. dersom man skulle falle for fristelsen til å åpne seg for å (forhåpentligvis) møte forståelse hos instituttleder/kull-leder(gud bedre ..det ble en lang setning).

Mulig jeg er vel brutal nå... men dette er i hvertfall min mening.

-ønsker deg all mulig lykke til med dine studier...

[Gjest Magna]

Du er ønsket som kommende sosialarbeider, men du kan ikke forvente at studiene skal tilrettelegges for deg. Begynner man på et krevnde studie må man selv vurdere om man har det som trengs for å kunne fullføre.

Støtte, hjelp osv har jeg erfaring med at man bør søke andre steder enn ved den aktuelle skolen, da det (som oftest) gir enn mer problemer enn man har i utgangspunket.. dersom man skulle falle for fristelsen til å åpne seg for å (forhåpentligvis) møte forståelse hos instituttleder/kull-leder(gud bedre ..det ble en lang setning).

Mulig jeg er vel brutal nå... men dette er i hvertfall min mening.

-ønsker deg all mulig lykke til med dine studier...

Det er du ikke.

Du skal fortsette dine studier, men du kan ikke regne med noe ekstra fra studiestedets side. Du er der på lik linje med de andre studentene, slik Thinkerbell skriver.

Vernepleie er en grei utdanning ift.dine problemer. Jeg jobber selv i "omsorgen".

Det er egentlig verre når vi med problemer går inn og blir sosionomer eller barnevermpedagoger...da kan vi i større grad møte oss selv i døra.

Det er også selvprøvd, jeg er sosionom av utdanning, men jeg klarer ikke jobbe som det.

[Gjest riita]

Tror du ikke din lidelse kan skape problemer for deg i en slik jobb? Hvordan takler du stress og press? Hvordan fungerer du ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke din diagnose, men din fungering i praksis I DAG/NÅ overfor klienter og kolleger som er avgjørende.

[besatt]

Du er ønsket som kommende sosialarbeider, men du kan ikke forvente at studiene skal tilrettelegges for deg. Begynner man på et krevnde studie må man selv vurdere om man har det som trengs for å kunne fullføre.

Støtte, hjelp osv har jeg erfaring med at man bør søke andre steder enn ved den aktuelle skolen, da det (som oftest) gir enn mer problemer enn man har i utgangspunket.. dersom man skulle falle for fristelsen til å åpne seg for å (forhåpentligvis) møte forståelse hos instituttleder/kull-leder(gud bedre ..det ble en lang setning).

Mulig jeg er vel brutal nå... men dette er i hvertfall min mening.

-ønsker deg all mulig lykke til med dine studier...

Har vel skjønt i ettertid at å fortelle dette for å oppnå støtte pga problemene var litt teit... Men det var vel egentlig følelsen jeg fikk av å være fullstendig uønska som slo meg litt ut. Men det er jo mulig at jeg overreagerer også... Får ta det opp igjen med psykologen min, kanskje, og evt. sosialrådgiver her på skolen, og heller se hvordan jeg klarer meg videre i studiet. Praksisen jeg skal ut i vil vel si meg endel om jeg takler dette eller ikke. Takk for svar, ihvertfall.

[thinkerbell]

Har vel skjønt i ettertid at å fortelle dette for å oppnå støtte pga problemene var litt teit... Men det var vel egentlig følelsen jeg fikk av å være fullstendig uønska som slo meg litt ut. Men det er jo mulig at jeg overreagerer også... Får ta det opp igjen med psykologen min, kanskje, og evt. sosialrådgiver her på skolen, og heller se hvordan jeg klarer meg videre i studiet. Praksisen jeg skal ut i vil vel si meg endel om jeg takler dette eller ikke. Takk for svar, ihvertfall.

Jeg håper du klarer det..absolutt. De er ikke din diagnose som er viktig..husk det... men den evnen du har til å "fungere".

-lykke til!

hilsen........

[Gjest Delfinsprang]

Fortsett hvis det er det du vil. Tro mer på behandlerne som kjenner deg enn på folka på en skole. Har selv gått på helse og sosialfag på høgskole og merkelig nok har jeg knapt møtt flere fordommer noe sted blant de ansatte.

[besatt]

Fortsett hvis det er det du vil. Tro mer på behandlerne som kjenner deg enn på folka på en skole. Har selv gått på helse og sosialfag på høgskole og merkelig nok har jeg knapt møtt flere fordommer noe sted blant de ansatte.

Takk!

Det var godt å høre at det ikke bare er jeg som har fått den oppfatninga av lærere på en helse og sosial høgskole...

Ikke det at jeg tror alle er sånn, ikke misforstå meg. Men det virker for meg litt rart at lærere som underviser oss i funksjonshemninger og deres rettigheter, skal se sånn på en psykisk lidelse.

Og dette skriver jeg ikke for å si noe stygt om dem på noen måte, det forundrer meg bare litt...

Hadde de reagert på samme måte hvis jeg for eksempel hadde hatt dysleksi eller en annet skjult funksjonshemning?

[Gjest linka]

hei besatt:

hva slags støtte og hjelp hadde du tenkt på da??