Hva skal jeg gjøre?

[jomfru86]

Hei.. Jeg har ikke noe problem! Men det mener kjæresten min.Egentlig vil jeg ikke fortelle om dette,men siden jeg blir tvunget til å søke hjelp hos noen fagpersonelle,ellers så får foreldrene mine vite om dette, er dette et sted å begynne tror jeg.. Når jeg er lei/sint og har kranglet me noen, spseielt med kjæresten min, finner jeg en sikerhets nål og risper opp huden på høyre arm, så jeg begynner å blø litt. Det gjør vondt, men jeg slutter å gråte og tenker mer på at det er vondt i armen enn at vi har kranglet om noe tidligere..Kjæresten min er den eneste som vet om dette og han mener at jeg må gå til helsesøster eller ett eller annet, jeg syns ikke det, for det er mitt problem og jeg trenger ikke noe sympati eller noe hjelp og vil slettes ikke at alle skal få vite om dette,, Jeg kommer ikke til å drepe meg selv heller da!!!

[Gjest StineEirin]

Ei god vennine av meg hadde ett kjempe stort problem ho hadde stengt inne kjempe lenge, å når ho betrodde seg til meg kom det mange vonde følelser, og mange vonde minner. Senere tenkte ho mye på dette, å en gang, når ho gråt, tok ho ett barber blad og begynnte og kutte seg på magen, ikke mye, men litt. Akkurat som du forklarer, bare fordi at ho ville at noe skulle gjøre vondere en det som var på innsiden sånn at ho fikk noe annet å tenke på. Jeg vet ikke hva det er, eller hva det kommer av. Men når jeg tenker på det forstår jeg at det er en måte å slippe å tenke på, eller sette ord på det virklige problemet, som ligger i bakgrunnen.

Men om du fortsetter å kutte deg slik vil du ende opp med masse arr du vil skamme deg over, på den måten må du kutte deg for å ikke tenke på det du skammer deg over og da er jo situasjonen verre. Kanskje det ikke er så dumt å oppsøke hjelp, sånn at du ikke mister selvrespekten din

(husk at ingen proff psykolog eller helse personell kan si NOE om deg til andre før de har din tillatelse, i så fall er det ett brudd på taushetsplikten..)

[Gjest trrrish]

Jeg vil si du har et problem, om du må ripe deg i armen hver gang du har en krangel med noen.................

[anonym1784]

Ei god vennine av meg hadde ett kjempe stort problem ho hadde stengt inne kjempe lenge, å når ho betrodde seg til meg kom det mange vonde følelser, og mange vonde minner. Senere tenkte ho mye på dette, å en gang, når ho gråt, tok ho ett barber blad og begynnte og kutte seg på magen, ikke mye, men litt. Akkurat som du forklarer, bare fordi at ho ville at noe skulle gjøre vondere en det som var på innsiden sånn at ho fikk noe annet å tenke på. Jeg vet ikke hva det er, eller hva det kommer av. Men når jeg tenker på det forstår jeg at det er en måte å slippe å tenke på, eller sette ord på det virklige problemet, som ligger i bakgrunnen.

Men om du fortsetter å kutte deg slik vil du ende opp med masse arr du vil skamme deg over, på den måten må du kutte deg for å ikke tenke på det du skammer deg over og da er jo situasjonen verre. Kanskje det ikke er så dumt å oppsøke hjelp, sånn at du ikke mister selvrespekten din

(husk at ingen proff psykolog eller helse personell kan si NOE om deg til andre før de har din tillatelse, i så fall er det ett brudd på taushetsplikten..)

Hei!

Jeg har det på samme måten.

Du har en form for tvangshandling. En handling som automatisk kommer opp ved en nedtur.Jeg er slik jeg også. Jeg MÅ bare gjøre noe. FØler at jeg får ut all trykket og følelsene dersom jeg gjør noe.

Jeg har strevd med dette problemet lenge. Og siden en del av vennene mine også gjør det samme, så tror folk at vi gir dårlig innflytelse på hverandre, og at vi kopierer hverandre. Noe som IKKE er sant.

Nei, du kan ikke dø ved å ripe deg. (Vel, alt etter hvordan og hvor du riper deg). Men, du vil få mange arr. Det var noen som sa til meg en gang: "Tenk når du skal være brud eller noe, og så kan du ikke gå i kortermet kjole fordi du har så mange arr på hendene at folk vil komme til å spørre HVA HAR SKJEDD og de vil undre seg videre ut ifra egne konklusjoner?". Vel, jeg kan si at jeg har tenkt mye på den frasen, men allikevel så MÅ jeg liksom bare gjøre ett eller annet.

Det er ikke sunt. Tror at vi som gjør dette føler et visst SINNE for oss selv. Nesten som vi avskyr oss selv og er sinte på OSS og ikke PROBLEMET.Istedenfor å la sinnet gå utover problemet, så lar vi det gå utover oss selv ved selvskading. Mange som lider av samme tingen.

Men, som behandleren min sier: "Hvordan kan du gjøre noe så ondt mot deg selv?". Fortjener du virkelig å ha det så ondt? INGEN fortjener det!

Søk hjelp! Prøv å la følelsene få utspill på en anne måte. Ved å f.eks. bare gråte og gråte (selv om det er j***** så vil tårene være med på å lette trykket og tankene), eller få ut alt sinnet ved å rive i stykker masse papirbiter (lag et rom hvor du kan rote. Så når du føler deg skikklig uttafor og sint, så ROT alt du kan. Kast puter, riv blader...ka som helst, berre du får tankene vekk fra riping). Prøv i alle fall!

Lykke til!

[besatt]

Mener du begynner å få et problem med dette, jo, hvis du hele tiden må rispe deg hvis du har det vondt. Jeg har selv selvskada i mange år, og det begynte på akkurat den måten du beskriver her. Og det ble bare mer og mer av det... Har klart å begrense det noe, men bruker fremdeles ofte kutting for å orke hverdagen. For meg gjør det faktisk ikke noe at jeg er full av arr, har på en måte blitt "meg", men du burde tenke over hvordan du kan komme til å se ut etterhvert, og hva det vil føre med seg, både av ønska og uønska oppmerksomhet... Og prøv å finn andre, mindre destruktive måter å takle ting på, før du er så langt inne i det at veien ut blir for tøff...

Bare noen råd, kanskje. Veit at det er din måte å takle ting på, men søk hjelp for å prøve å finne andre alternativer også.