Jeg trenger hvile!

[bortevekk1365380398]

Ja ja, da sitter jeg her, den forrige siden jeg var på ble lagt ned.. Spør ikke meg hvorfor.. Kan ikikr si alt er svart, for det er det ikke... Det er ganske lyst egentlig.. Men det blir mørkere ute, og da blir alt så mørkt, så tungt, energien forsvinner før jeg får sukk for meg.. Blir bare helt tom.. Men det har ikke skjedd ennå. Ikke sikkert det skjer i år, m,en det har skjedd de siste åra, så hvorfor skal jeg gidde å håpe dette året blir bedre....

Mamma har fått for seg at jeg driver med dop.. Ja ja, hu får tro hva hun vil, bare jeg vet hva som er sant.. Det verste er at det er sant, men det er først nå etter 3 år hun merker noe, jeg har sitti her i e-rus og hu har ikke sagt noe, men nå når det kun er hasj, vel da reagerer hun. Litt sent å reagere nå kanskje???? Jeg føler meg så urolig, en indre uro som har sitti der de siste 5 årene.. Men takket være den uroen har jeg klart å gå ned i vekt de siste ukene.. Sitter ikke stille, går over en mil hver dag, spiser vel rundt en 2-4 brødskiver pr dag... Men det gjør ikke noe.. Jeg er så urolig at det blir deilig å bli slapp, da sovner jeg lettere når jeg er sliten. Klarer ikke konsentrere meg om hva jeg skriver engang.

Jeg ser det for meg igjen og igjen, det forsvinner aldri. Hvordan er det mulig å misbruke et barn? Jeg bare lurer, og hvordan kunne jeg unngått å si noe, hvorfor merket ikke DE noe? Dette er de spørsmålene som gjør meg sprø. For litt over en måned siden fikk jeg et lite sammenbrudd. Kom meg over det, men det henger fortsatt igjen.. Har en snill kjæreste som fårstår, som hjelper meg. Uten ham ville jeg vært død nå, garantert. Livslysten er her igjen, i sommer trodde jeg det var slutten, men jeg lever ennå. Gir ikke opp så lett nei!!!

Men nå må jeg ut igjen, tasse litt, bli kvitt den uroen som sitter så godt i meg, bli kvitt den sviende følelsen i brystet... Bli kvitt litt av maten..

Alt er så komplisert.. mat, jeg hater mat. Kastet mye opp før etter jeg hadde spist, gjør ikke det så mye mer, kun hvis jeg er nødt. Typen vet ikke det... Søstra mi vet det, psykologen min vet det, faren min har jeg prøvd å fortelle det til, men tror ikke han skjønte det.. Vil gjerne si det til typen, så han skjønner litt mer, og kanskje han ikke bare tror jeg har noiern for hvordan jeg ser ut..

Langt dette her.. Det er litt kaos for tyiden. Jeg trenger hvile!