Alene for alltid.

[Gjest alltid alene?]

Sliter med depresjon og diverse andre lidelser etter overgrep i yngre og eldre alder. Har etter som problemene har vist seg hatt problemer med det annet kjønn. Har ikke klart nærheten over lengre tid. Nå har jeg vært sammen med et enestående menneske i over 6 mnd, og problemene begynner å vise seg. Vi har et flott forhold slik hen at vi kan snakke godt sammen, og sexen er bra. Dvs,var bra. Nå blir jeg så irritert hver gang han kommer hjem, og når han gjør tilnærmelser. Når han er på jobb er humøret mitt lysere og lysten spirer. De kveldene han er borte har jeg lyst, og kan onanere. Jeg hadde sterke følelser på alle plan tidligere, men de er borte blitt. Vi har pratet litt om dette, jeg sier vi kanskje burde bryte opp for han fortjener noe mye bedre enn dette. Men han er glad i meg og ønsker å bli. Jeg kan umulig få en bedre partner, han er så forståelsesfull og stødig. Men hva kan jeg gjøre for å bli kvitt disse vemmelige følelsene? Skal disse overgrepene ødelegge for meg for all tid? Har noen der ute vært gjennom det samme, har dere kommet gjennom det? Vi har snakket om å få informasjon sammen om mine diagnoser og hva de kan gjøre for bedre å kunne takle problemene, hvor kan vi henvende oss og få en god forklaring begge to? Samtidig som det er deilig å dele alt med ham så føler jeg at dess mere menneskelig han vet jeg er dess lavere tanker har han om meg. Har alltid vært populær, flink etc. men nå er jeg plutselig ikke noe mere enn et menneske jeg heller.Det er så vanskelig dette her og det er så trist at jeg nå er en isklump når jeg tidligere oste over av lyst og følelser. Er jeg ødelagt for alltid? Veldig takknemmelig for alle svar.

[lalali]

Jeg forstår hvordan du har det og sliter med det samme i forhold til kjæresten min. Hadde jeg en løsning, så hadde jeg gitt den til deg.

Men snakk med han. Om alt. Det hjelper, det er jeg sikker på. Bare jeg klarer det selv en dag, så skal nok forholdet mitt bli veldig bra. Jeg tror at jo mer du åpner deg for han, jo mer vil han elske deg. Det er bare en teori, men den virker sannsynlig, gjør den ikke?

[Gjest alltid alene?]

Kjære lalali, Tusen takk for svar. Du har nok rett. Problemet er vel at jeg i alle år har vært den sterke og flinke, man må klare å takle den viten at man er nådd grensen og blitt svak og det er ikke lett. Samtidig som det er så godt å endelig få være litt hjelpeløs så gir det også følelser som avsky for en selv, redsel osv. Og det er vel dette som går utover den man er med. Du kjenner deg vel igjen? Har mistet mye pga dette her og det er så bittert at man kanskje skal miste et så fint menneske, en så fin partner og et så trygt forhold til denne depresjonen, disse tankene og følelsene. Om de bare hadde skjønt hva de gjorde disse som overgriper seg. Det å få svar fra noen er en deilig trøst i seg, så takk igjen lalali. Jeg skal prøve å følge ditt råd. Må du klare å karre deg videre på denne så tøffe stien. Kos fra meg.

[lalali]

Kjære lalali, Tusen takk for svar. Du har nok rett. Problemet er vel at jeg i alle år har vært den sterke og flinke, man må klare å takle den viten at man er nådd grensen og blitt svak og det er ikke lett. Samtidig som det er så godt å endelig få være litt hjelpeløs så gir det også følelser som avsky for en selv, redsel osv. Og det er vel dette som går utover den man er med. Du kjenner deg vel igjen? Har mistet mye pga dette her og det er så bittert at man kanskje skal miste et så fint menneske, en så fin partner og et så trygt forhold til denne depresjonen, disse tankene og følelsene. Om de bare hadde skjønt hva de gjorde disse som overgriper seg. Det å få svar fra noen er en deilig trøst i seg, så takk igjen lalali. Jeg skal prøve å følge ditt råd. Må du klare å karre deg videre på denne så tøffe stien. Kos fra meg.

Je, jeg kjenner meg veldig igjen. Det er ingen, bortsett fra kjæresten min, som vet hvor mye jeg sliter. Alle synes jeg er så sterk, så vellykket, så ressursfull, så gjennomtenkt og rasjonell... Men inne i meg er alt bare kaos.

Du må snakke med han, selv om det er skummelt. Det er helt forferdelig å plutselig innrømme at man er svak, da føles det som om man legger seg åpen for hugg og blir sårbar, med ett. Men om du elsker han og stoler på han, så tror jeg at dere kan klare dette sammen. Jeg understreker "sammen". Det hjelper meg når tanken på å vise kjæresten min hvor vanskelig alt er gjør meg redd. At han da tar hånden min og sier: "Vi skal klare det, vi to", så er ingenting fullt så skummelt lengere...

[Apostrof]

Hei.

Jeg har opplevd overgrep i barndommen. Jeg gikk rundt å "glemte" dette til jeg nesten ble kvalt. Jeg skjønte ikke at det var en senvirkning av overgrep. Jeg hadde aldri hørt om noe sånt. Alle sa jo at det var bare å glemme, ikke noe å tenke på, tiden leger alle sår.

Jeg ville spy av menn. De var ekle, slimete og det renner av dem. Jeg trodde at jeg var blitt lesbisk. Det måtte jo være forklaringen på at jeg følte så sterk avsky for menn.

Jeg fikk nervesammenbrudd/barselpsykose og forlot samboeren og barnet mitt.

Under merkelige omstendigheter så søkte jeg faktisk jobb på SMI. Jeg var ikke klar over hva det var egentlig, men reiste på intevju. Og jeg fikk jobben hvis jeg ville ha den. Saken var det at jeg hadde ikke begynt bearbeidinga av mine overgrep. Og jeg følte ikke at jeg kunne ta jobben.

Så tok jeg fatt på den lange tunge veien. I sammarbeid med SMI så klarte jeg å bearbeide overgrepene. Jeg satte ord på det som hadde skjedd, plasserte skylden hos overgriper og lærte meg å si i fra. Folk fikk jaggu lære å like meg for meg og ikke fordi jeg bestandig var enig og aldri sa min mening. Egotripp kan det vel kalles.

Overgrepene preger ikke livet mitt lenger. Jeg har en erfaring som ikke alle har og det kommer jeg alltid til å ha. Men det skader meg ikke lenger, det kveler meg ikke lenger. Jeg kjempet og jeg vant. Og nå ser jeg at alt slitet ikke har vært forgjeves. Jeg har fått livet tilbake igjen.

*klem*

Hilsen