Tenkte jeg skulle prøve å skrive ut litt...

[lalali]

Det er alt dette som jeg ikke klarer å fortelle til noen, som det er så vanskelig å sette ord på og vedkjenne seg. Snakker jeg om det, så blir det så utrolig virkelig. Men nå skal jeg være modig og prøve å skrive noe av det ned.

Jeg skal vet ikke om jeg vil gå i detaljer, skal bare se hva som kommer ut, så har du en dårlig dag så burde du kanskje ikke lese dette. Jeg vil ikke gi noen flashbacks.

Det hele begynte en varm sommerdag. Jeg husker det godt, jeg var fem år gammel og det var søndag. Søndagene var så uendelig lange og kjedelige når jeg var på den alderen. Begge brødrene mine var på fotballkamp sammen med pappa og det var bare jeg og mamma hjemme. Hun hadde gjort sitt beste for å underholde meg i noen timer, men nå sa hun at jeg heller måtte gå ut en tur. Frisk luft og alt det der som mødre mener er viktig.

Det var et trygt nabolag, en liten bygd bare, og vi fikk lov til å gå hvor vi ville. Hun foreslo at jeg gikk til en av de mange vennene mine, han bodde bare 50-100 meter fra oss og hun visste at han ikke var på ferie, slik så mange andre av barna var akkurat da.

Hun tok på meg et skjørt, en t-skjorte og sandaler (jeg hadde badet naken i sprinklene på plenen), og ba meg komme innom hjemme etter at jeg hadde lekt en stund, for vi skulle sikkert spise middag senere. Med denne beskjeden i bakhodet, så gikk jeg til vennen min sitt hus og ringte på.

Faren hans åpnet døra, jeg kjente han godt ettersom jeg tilbrakte mye tid i det huset. Jeg spurte om lekekameraten min kunne komme ut litt. "Nei", sa faren og forklarte at han var ute sammen med moren sin. "Men du kan godt komme inn og vente sammen med meg, de er snart tilbake" foreslo han og smilte. Jeg var litt usikker. Ikke fordi jeg trodde jeg hadde noe å frykte, men mamma hadde jo sagt at jeg trengte frisk luft. Dette forklarte jeg mannen, på mitt veslevoksne vis. Men da han lokket med is og saft på verandaen, så kunne jeg ikke avslå.

Han holdt hva han hadde lovet meg, få minutter etter så satt jeg ute på verandaen med et saftglass foran meg og en is i hånden. Han satt like ved siden av meg og smilte blidt, mens jeg snakket i vei om alt mulig, som bare barn kan. Da isen var vel fortært og saftglasset tomt, så spurte han meg om jeg ikke ville sitte på fanget hans litt. Det ville jeg gjerne, jeg var et ekte fangbarn og klatret gjerne opp på enhver voksen person som tilbød. Eller ikke tilbød, jeg gjorde det gjerne mot fremmede mennesker på bussen også.

Som sagt, så gjort. Han løftet meg opp og smilte så koselig til meg. Så la han hånden på benet mitt og strøk det solbrune, runde barnekneet mitt. Og det føltes så galt, plutselig. Måten han tok på meg på, det var som om noe var feil. Hånden hans strøk videre oppover låret mitt og jeg prøvde å vri meg unna, husket beskjeden fra mamma og ville hjem. Men da tok han et hardt tak i armen min og kysset meg i pannen med en våt, ekkel munn. "Hvor skal du?" spurte han og jeg sa jeg måtte hjem nå. Jeg sa at mamma ville ha meg hjem nå. "Neida", sa han. "Du har ikke vært her lenge, bare noen få minutter. Mamma vil ikke ha deg hjem riktig enda". Så jeg ble sittende.

Hånden hans fortsatte å ta på meg, mange steder. Det føltes som om den var overalt, den store, hårete hånden. Han tok av meg klærne, sa at det var så varmt. Og førte hendene mine over sin egen kropp. Han sa at det var så godt, at jeg var så snill som gjorde det så godt for han. Jeg vet ikke hvor lenge jeg måtte gjøre det, jeg vet ikke nøyaktig hva som skjedde etter det. Alt jeg husker er at han plutselig kledde på meg og sa at jeg måtte gå, at mamma savnet meg nå.

Og så sa han: "Det er en hemmelighet, ikke sant? Så kan vi ha det godt sammen igjen. Men du må ikke si det til noen, det er en hemmelighet". Og vi hadde det "godt" sammen mange, mange ganger etter det.

Jeg fikk kjeft da jeg kom hjem, fordi det hadde gått tre timer og mamma var ferdig med middagen for lengst og alle hadde ventet på meg. Og jeg husker jeg spurte henne hvorfor hun ikke kom og hentet meg da. At jeg skulle ønske hun hadde kommet og hentet meg. Jeg husker ikke hva hun svarte. Sikkert det hun alltid sa, med lettelse i stemmen: "Det er jo så trygt å bo her at dere fint kan gå ut på egenhånd".

[Gjest k33]

Jeg og mange med meg føler med deg og sender deg de aller varmeste tanker, lalali.

[Gjest Pincy]

Dette bør du ta tak i og få snakket ut med noen om. Anmeld svinet og skaff deg hjelp snarest.

Skulle ønske jeg kunne hjulpet deg.jeg var der du er nå for noen måneder siden.