Er det jeg som er vanskelig?

[Gjest Lipo]

Fra jeg var 11 og ut ble jeg utsatt for overgrep av min far som besto i beføling av bryster og kjønnsorgan. Fra jeg var 15-16 var det en nær venn av familien som fortsatte, han "brukte" meg i alle konfirmasjonene i familien og har rørt meg ved ett tilfelle da jeg var 17-18 år. Kroppen min reagerer på mange måter. Etter et ydmykende legebesøk tidlig i sommer ble vonde minner frembrakt, og behandlingen fra legen som skulle hjelpe meg var så vond og jeg var så hjelpeløs at jeg ikke taklet det mentalt. Jeg mistet stemmen. I ettertid når jeg møter folk får jeg høre at det er jo bare å prate. Men stemmen er ikke der. Andre tar det for gitt at jeg er idiot fordi jeg ikke snakker, og de behandler meg som usynlig og umyndiggjort.

Er det jeg som er vanskelig?

Hvordan skal jeg reagere på gjentatte overgrep, ydmykende behandling fra helsepersonell etc? Reagerer jeg feil? Reagerer kroppen min feil? Bør jeg kunne ta meg sammen og bare snakke?

Jeg har prøvd, men jeg får ikke frem stemmen. Er det min egen skyld at jeg har havnet i denne situasjonen?

Hva er min skyld og hva er det ikke?

Vær så snill og hjelp meg noen...

[Gjest k33]

Kjære du. Hadde alt vært så enkelt så hadde vi ikke vært "syke"noen av oss. Det er klart det ikke er din skyld, kroppen må reagere på et eller annet vis når den har fått nok. Jeg tror nok du vil klare å snakke igjen, det vil nok ta sin tid men når du er veldig trygg og har det litt godt da kommer det nok en dag. Har du gode forståelsesfulle venner du kan føle deg trygg med? Hvis du ønsker å snakke igjen så ikke godta situasjonen din selvom ting blir lagt til rette for deg, men vent til du føler deg trygg på deg selv så kan du trene litt kanskje, sånn litt for deg selv først? men du, dette er bare min personlige mening, jag har ingen erfaring på området. Vit at du er i godt selskap her inne, vi er mange som føler med deg. Lykke til.

[Apostrof]

Hei Lipo.

Kroppen sier fra til deg at nok er nok. Du kan ikke bære på dette lenger, du må ta det fram igjen. Dele det opp og putte det i båser. Plassere skylden der den hører hjemme. Snakke om det, sette ord på det og bearbeide det.

Du reagerer ikke feil og du er ikke vanskelig. Vi er alle forskjellige og reagerer forskjellig.

Selv om du nå sikkert har mistet troen på helsevesenet, så bør du kanskje kontakte en lege. Du kan skrive et brev til han/henne som forklarer hvordan du har det, og derifra bli henvist til en psykolog el. Et brev som du gir legen når du har time der.

Det er ikke snakk om at legen skal gjøre undersøkelser på deg, men at du kommer inn å får hjelp. Du kan fortsette å skrive brev til legen/behandler, hvis du ikke klarer å snakke, ikke har stemme.

*klem*

Hilsen