Jeg vil ikke være slik...

[Mariona]

Dette er min historie.

(Langt innlegg! Du er herved advart.)

Som 6-åring ble jeg voldtatt av min far. Før jeg fikk sagt fra til noen, anmeldte min storesøster hans misbruk av henne, mine foreldre ble skilt og han havnet i fengsel. Det ble mye oppmerksomhet rundt min søster, og ingen spurte noensinne meg om noe. Det ble aldri slik at jeg fortalte det til noen. Hver eneste natt siden den gang våkner jeg av mareritt der jeg gjenopplever det som skjedde. Min første kjæreste var ikke et godt parti for å si det sånn. Han var ustabil,sjalu og voldtok meg om jeg sa nei til sex. Etter å ha vært langt nede og gjentatte ganger prøvd å ta livet av meg, klarte jeg å bryte ut, flyttet til et nytt sted og begynte på nytt.

Jeg er nå 19 år, og har vært samboer med verdens herligste gutt i litt over et år.Jeg har fortalt ham om pappa (ikke så lett å skjule når jeg kaster på meg og klynker, drivvåt av svette hver natt). Han er så snill og god, og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg, og paradoksalt nok er det dette som har blitt problemet for oss. Når jeg våkner eller blir vekket fra marerittene mine, er jeg livredd takler ikke lys eller at noen tar på meg. Jeg blir desperat, og kan si eller gjøre hva som helst for å få ham unna meg. Aller helst vil jeg bare sitte i en mørk kald krok og skjelve fra meg.

Vi har prøvd å snakke om det, men han blir så lei seg når jeg forteller om oppveksten min at jeg vegrer meg for å fortelle om de verste delene. Jeg gikk til psykolog en gang og ble møtt av en dame som sa "mhm" og "ja jeg vet akkurat hvordan du har det!", hun var mer opptatt av å fortelle hvor mye kompetanse hun hadde nn å hjelpe meg.

Men for å komme til saken, problemet mitt nå er at jeg er så stygg mot min kjære! Jeg har down-perioder der jeg bare vil gjøre det slutt på alt, og prøver å skremme vekk kjæresten min slik at han skal ta til vett og finne ei jente som fortjener ham, ei som er god nok. Heldigvis for meg så har han ikke planer om å gå fra meg, men likevel fortsetter jeg på dette viset... Jeg trenger råd fra noen og hva jeg kan gjøre for å forandre tankemønsteret mitt. Jeg vil jo så gjerne vise ham hvor mye han betyr for meg!

Håper noen kan komme med tips, kanskje noen med lignende erfaringer?

[Gjest k33]

Kjære Mariona.

Les inlegget "Alene for alltid" under overgrep..så vil du se at du ikke er alene. Som svarene forteller så er det nok det beste for problemet å prate om det. Det virker som om du har en fin gutt så hvis du forteller ham hvordan du føler det så ser det ut til at han er en person som vil forstå. Det er nok helt normalt og umulig at han ikke blir lei seg, han er jo veldig glad i deg og lei for hva du har måttet gå gjennom. Det er stor synd at du ble glemt i denne tragedien, slik at du ikke fikk den oppfølgingen du trengte. Du må ta tak i dette nå og ikke gi opp. Få en ny psykriater, og ta imot støtten og kjærligheten fra kjæresten din. Hadde han ikke villet være hos deg så hadde han dratt vet du, han ER glad i deg og du fortjener ham og du fortjener kjærligheten. Jeg vet AKKURAT hvordan du har det, føler med deg og ønsker deg fra hjertet lykke til.