hvordan fortelle?

[vanilje]

Merker at nettet snører seg sammen rundt meg, det blir fler og fler bortforklaringer og nødløgner. Tilfeldighetene er ikke lengre tilfeldig, jeg er nødt til å fortelle mamma om overgrepene.

Men hvordan???

Jeg vet hun har mistanker, men hun tror det er noen andre enn faren min. Jeg er så redd for at hun ikke skal tro meg når jeg forteller at det er ham, jeg orker ikke overbevise henne samtidig som jeg sliter med min egen tvil.

Så... hvordan skal jeg si det til henne? Er det best å avsløre bare litt? Eller bør jeg fortelle det jeg klarer... Er det lurt å ha noen andre med når jeg sier det (f.eks. psykolog etc)? Er det lurt å invitere henne med på et møte når jeg skal inn på psykehuset om tre uker og si det til henne da?

Har på en måte lyst til at jeg på forhånd sier hvilke rekasjoner jeg ikke vil ha fra henne, men det er kanskje ikke helt fair?

Jeg er litt i villrede her, som du kanskje skjønner, så alle råd tas i mot med stor takk.

[Sør]

Hei Vanilje,

Du spør vanskelige og relevante spørsmål....

Har du vurdert å skrive det i et brev til henne, som du gir til henne mens du forblir i nærheten?

Fordelene med et brev er mange: du har masse tid til å bestemme deg akkurat hvor mye eller lite du vil si. Du trenger ikke være redd for å si mer enn du hadde tenkt, ei heller glemme noe vesentlig.

Ofte er det også lettere å si det du vil ha fram, slik at leseren kan forstå det.

Og du kan også skrive ting som "jeg orker ikke snakke om alt dette nå" eller "håper du kan snakke rolig med meg", eller "håper du forstår hvor vanskelig det er for meg å skrive dette".

===

Videre vil jeg komme med et tips:

IKKE bedøm din mor etter de første ordene som kommer ut av munnen hennes. Selv om overgrepene selvsagt var langt verre for deg enn det er for henne å lese om det, så har hun ikke hatt tid til å forbrede seg. (Du har kunne tenke på ordene i "årevis".)

Mange ganger vil de første ordene være "det kan ikke være sant" eller "jeg tror det ikke", men det betyr IKKE at hun ikke tror det du skriver, men situasjonen. Det kan sammenlignes med det folk sier hvis politiet kommer på døren og forteller at en slektning er drept i en trafikkulykke. Da sier man ofte (i sjokk) - "det kan ikke være sant", men det betyr selvsagt ikke at man tror politiet lyver. Det er bare at sannheten må ha tid til "synke inn".

Altså - vær forbredt på å gi henne tid før du forventer noe "vettugt" fra henne. Ikke tro at hun "ikke tror deg" basert på en sjokk-reaksjon.

===

Jeg tror det kan være smart å ha psyk i nærheten. Et møte om 3 uker på psykehuset er sikkert en god ide. Det kan godt være at hun også trenger støtte etterpå...

Ønsker deg alt vel!

*klemmer*

[vanilje]

Hei Vanilje,

Du spør vanskelige og relevante spørsmål....

Har du vurdert å skrive det i et brev til henne, som du gir til henne mens du forblir i nærheten?

Fordelene med et brev er mange: du har masse tid til å bestemme deg akkurat hvor mye eller lite du vil si. Du trenger ikke være redd for å si mer enn du hadde tenkt, ei heller glemme noe vesentlig.

Ofte er det også lettere å si det du vil ha fram, slik at leseren kan forstå det.

Og du kan også skrive ting som "jeg orker ikke snakke om alt dette nå" eller "håper du kan snakke rolig med meg", eller "håper du forstår hvor vanskelig det er for meg å skrive dette".

===

Videre vil jeg komme med et tips:

IKKE bedøm din mor etter de første ordene som kommer ut av munnen hennes. Selv om overgrepene selvsagt var langt verre for deg enn det er for henne å lese om det, så har hun ikke hatt tid til å forbrede seg. (Du har kunne tenke på ordene i "årevis".)

Mange ganger vil de første ordene være "det kan ikke være sant" eller "jeg tror det ikke", men det betyr IKKE at hun ikke tror det du skriver, men situasjonen. Det kan sammenlignes med det folk sier hvis politiet kommer på døren og forteller at en slektning er drept i en trafikkulykke. Da sier man ofte (i sjokk) - "det kan ikke være sant", men det betyr selvsagt ikke at man tror politiet lyver. Det er bare at sannheten må ha tid til "synke inn".

Altså - vær forbredt på å gi henne tid før du forventer noe "vettugt" fra henne. Ikke tro at hun "ikke tror deg" basert på en sjokk-reaksjon.

===

Jeg tror det kan være smart å ha psyk i nærheten. Et møte om 3 uker på psykehuset er sikkert en god ide. Det kan godt være at hun også trenger støtte etterpå...

Ønsker deg alt vel!

*klemmer*

Hei

Tusen takk for et meget godt tips. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal takle den første reaksjonen hennes, men jeg ville nok ha lagt altfor mye vekt på det første hun sier.

Akkurat nå har jeg to alternativer som jeg må velge mellom. Det ene er å levere ett brev til henne, med kun meg og henne til stede. Dette er såklart den tøffeste måten for meg. Det andre alternativet er å ha et møte med henne mens jeg er på psykehuset, men av forskjellige grunner, så blir det svært mange tilstede på et sånt møte. Dette vil bli tryggest for meg, men ikke særlig fair mot henne.

Jeg skal tenke nøye over dette, det vil uansett ikke være aktuelt å fortelle før jeg skal legges inn.

*reklem*

[Nica]

Hei

Tusen takk for et meget godt tips. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal takle den første reaksjonen hennes, men jeg ville nok ha lagt altfor mye vekt på det første hun sier.

Akkurat nå har jeg to alternativer som jeg må velge mellom. Det ene er å levere ett brev til henne, med kun meg og henne til stede. Dette er såklart den tøffeste måten for meg. Det andre alternativet er å ha et møte med henne mens jeg er på psykehuset, men av forskjellige grunner, så blir det svært mange tilstede på et sånt møte. Dette vil bli tryggest for meg, men ikke særlig fair mot henne.

Jeg skal tenke nøye over dette, det vil uansett ikke være aktuelt å fortelle før jeg skal legges inn.

*reklem*

hei - leste ikkje før nå, men eg vil gi et lite svar alikevel. Vil fortelle deg litt om min historie...vet ikkje om det kan hjelpe, men tar sjansen alikevel....:

Eg torde ikkje si noe rett ut til mamma, så eg skrev brev. Lå brevet nede i trappa, ropte opp til mamma at det lå et brev til henne som hun måtte lese, og sa at eg tok meg en lang joggetur. Surret rundt ute en god stund før eg kom tilbake, men tror det var litt lurt. Var veldig tøft å gå opp i stuen etterpå, for eg visste at hun satt og ventet på meg, men da hadde ihvertfall det verste sjokket hennes roet seg. Hun sa aldri at hun ikkje trodde meg, men reaksjonen var heller ikkje som eg hadde håpt..gikk mye på å anmelde eller ikkje..og da ville eg ikkje. Det repekterte hun, men siden eg ikkje ville anmelde eller gjøre noe med det da, brente hun brevet. Det ble veldig tøft for meg, og eg slutta å snakke om det igjen. Lenge var eg veldig sint på henne for det. Nå har ting vert oppe igjen flere ganger etterpå, og eg skjønner at hun var i en situasjon der hun ikkje ANTE hva hun skulle gjøre, og var redd for å sette press på meg. Hun HADDE ikkje glemt det etterpå, men ønskte at det skulle være opp til meg ka eg ville si...

Hennes første reaksjon på brevet, var sinne...eg er glad hun leste før eg kom tilbake, for da hadde hun roet seg så mye at eg forsto at sinnet ikkje var retta mot meg, men mot min overgriper..

Dette ble kanskje litt mye rotete å lese, men du skjønner kanskje at eg vil holde med sør i det å skrive brev...

lykke til uansett!

Klemmer!

[Sør]

Hei

Tusen takk for et meget godt tips. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal takle den første reaksjonen hennes, men jeg ville nok ha lagt altfor mye vekt på det første hun sier.

Akkurat nå har jeg to alternativer som jeg må velge mellom. Det ene er å levere ett brev til henne, med kun meg og henne til stede. Dette er såklart den tøffeste måten for meg. Det andre alternativet er å ha et møte med henne mens jeg er på psykehuset, men av forskjellige grunner, så blir det svært mange tilstede på et sånt møte. Dette vil bli tryggest for meg, men ikke særlig fair mot henne.

Jeg skal tenke nøye over dette, det vil uansett ikke være aktuelt å fortelle før jeg skal legges inn.

*reklem*

Hei Vanilje,

Vil råde deg til å være veldig bevisst på å overse alt hun sier den første stunden. (Her ser jeg for meg at du svarer at du overser det hun sier til daglig uansett! *ler*) Bokstavelig talt å tenke: "hun har akkurat fått et stort sjokk. La henne få summe seg, før du forventer fornuft." Og vær klar over at du selv er sårbar der og da også.

Skriv ned en liste over de tingene du vil si i brevet, og så kan du skrive en setning/paragraf om hver ting, slik at du ikke glemmer/overser noe.

Jeg ville nok valgt å overrekke brevet på psykehuset. Jeg vil anta at det finnes et slags privat rom hvor hun kan få brevet? Det er viktig at du føler deg trygg, og jeg tror ikke det er å anbefale at "bare dere to alene" gjennomgår en så stor prosess. (Litt vanskelig for meg å uttale meg, siden jeg ikke kjenner henne, og knapt nok deg.)

Alt vel!

*klemmer*