Fysiologi: muskler

[John Gunnar Oppheim, Instruktør]

Musklene utgjør kroppens "motor", og ved å framkalle sammentrekning gjør de det mulig for oss å bevege kroppen. I tillegg er muskelmassen med på å gi kroppen form og utseende.

I kroppen finnes det over 650 muskler, de fleste i par- en i hver legemshalvdel.

Musklene utgjør ca. 40% av kroppsvekten.

Musklene deles inn i tre:

* Glatt muskulatur

* Hjertemuskelen

* Tverrstripet muskulatur

Glatt muskulatur eksisterer i indre organer og blodårer. Denne typen muskulatur trekker seg sammen og arbeider automatisk, og kan ikke kontrolleres bevisst. Hjertemuskelen passer ikke inn i verken denne kategorien eller tverrstripet, men utgjør en egen og helt spesiell type muskulatur. Men den typen muskulatur som vi her skal konsentrere oss om, er tverrstripet muskulatur, som utgjør skjelettmusklene våre- muskler som kontrolleres bevisst.

Muskelen har som evne at den kan trekke seg sammen. Denne sammentrekningen drar i senene som ligger over minst ett ledd, og får da leddet til å bøye seg. Slik blir bevegelse mulig.

Muskelcellene (muskelfibre) er som tidligere nevnt omsluttet av bindevev, som deler muskelfibre inn i enkelte fibre, i bunter og i hele muskler. I dette bindevevet ligger nerver og blodårer.

Muskelfiberen består av en mengde lange tråder som heter myofibriller. I disse trådene finnes det som utfører sammentrekningen. Under mikroskopet ser myofibrillene tverrstripet ut, derav navnet tverrstripet muskulatur.

I tillegg inneholder muskelfiberen også den energien som må til for å kunne produsere kraft, og de organer som produserer denne energien. Denne energien kalles ATP og CP, og omdannes fra fett og glykogen, som igjen kommer fra næringsinntaket vårt og ligger lagret i cellenes cytoplasma. I cellevæsken (cytoplasma) lagres det også oksygen i proteinmolekyler som kalles myoglobin. I muskelcellene er det mitokondriene som står for den aerobe produksjonen av kraft, som etterpå kan omsettes som energi til bevegelse.

Sammentrekningsmekanismen

Muskelsammentrekning kalles for kontraksjon. Når vi for eksempel løfter oss opp etter armene, jobber musklene konsentrisk, de overvinner belastningen. Når vi ikke klarer å overvinne belastningen, men blir hengende i samme stilling uten at vi kommer opp eller gir etter nedover, arbeider musklene statisk (isometrisk). Prøver vi å holde oss oppe, men belastningen er for tung og vi må gi gradvis etter, arbeider musklene eksentrisk.

Muskelfibre får beskjed om å trekke seg sammen fra nervesystemet, som igjen overfører denne impulsen på bakgrunn av vår viljestyrte tanke. Muskelfibre står i kontakt med nerveceller i ryggmargen (motonnevron), som utløser sammentrekning i en bestemt gruppe fibre. Kontakten mellom muskelfiber og nerve kalles for motorisk endeplate. Et slikt motornevron med dets muskelfibre kalles motorisk enhet.

Muskelens evne til å produsere kraft er trenbar. Muskelen reagerer veldig spesifikt på den type belastning som den utsettes for. Ved anaerob, intensiv og tung trening vil muskelen øke sin evne til å takle denne typen stress, noe som medfører at muskelen blir større- tykkelsen tiltar. Ved mer langvarig, aerob trening øker muskelen sin utholdenhet, uten at muskelens størrelse forandres i vesentlig grad.

Muskelfibre deles inn i tre forskjellige typer:

* Type 1-fibre

* Type 2-fibre

* Type 3-fibre

Type 1 trekker seg langsomt sammen og har svært god utholdenhet. Størrelsen kan være relativt liten.

Type 2a trekker seg raskt sammen og har middels utholdenhet og er tykkere enn Type 1-fibrene.

Type 2b trekker seg veldig raskt sammen, har dårlig utholdenhet, men gjerne større tverrsnitt (tykkelse) enn de to andre fibertypene.

Min personlige innvending til denne inndelingen av muskelfiber, er at dette i all hovedsak dreier seg om teori hvor ingen kjenner den korrekte forbindelse mellom fibrenes tilpasning til trening og arvelige faktorer. Man kjenner til at fordelingen av disse tre fibertypene varierer innenfor hver enkelt muskel i samme kropp, og at de varierer fra person til person. På dette grunnlaget snakker man om at fibertypene har betydning for utøverens egenskaper. Dette stemmer nok, men bør kanskje ikke være et argument for å sette en ramme for hvor langt en utøver kan nå innenfor en idrettsgren, da man ikke vet om variasjonen av disse fibrenes egenskaper er et resultat av den spesifikke trening som utøveren bedriver eller om fibervariasjonen stammer fra arvelige forhold. Personlig mener jeg at muskelfibrenes egenskaper er like, men blir forandret utfra den type trening som de utsettes for. Som argumentasjon for mitt syn på dette, viser jeg til at studier har vist at man finner flest Type 1-fibre i de musklene som utsettes for mest utholdende og langvarig trening med relativt lav intensitet, mens muskler som brukes mest til tyngre arbeidsoppgaver over kortere tid har et større innhold av Type 2b eller Type 2a-fibre.

I tillegg til den evige diskusjonen om faktorene arv og miljø, som oftest både utfyller og påvirker hverandre, eksisterer det også en annen diskusjon vedrørende muskelfibrenes tilpasning til trening. Denne dreier seg omkring hvorvidt muskelcellene blir større ved tung trening, eller om kroppen splitter og produserer nye og flere muskelfibre. Når en muskelcelle vokser og blir større, kalles dette for hypertrofi. Økning av muskelceller kalles for hyperplasia, men er altså en ikke bevist teori.

[Gjest tbhc]

Hei John Gunnar!

jeg bare lurte på hvilken utdannelse du har innenfor trening, har du gått PT skolen (el.) eller er du "selvlaert" ?

Hilsen TB

[John Gunnar Oppheim, Instruktør]

Hei John Gunnar!

jeg bare lurte på hvilken utdannelse du har innenfor trening, har du gått PT skolen (el.) eller er du "selvlaert" ?

Hilsen TB

Hei!

Jeg har vært min egen veiviser. Bøkene har vært mine lærere, og på toppen av dette har jeg jobbet mye med egne studier og forsøk innen fysiologi og mer generelle teorier på kroppens virkemåter og funksjoner.