nedtur

[dovendyr]

hei Grete. Det er nå 10 år siden voldtekten!!!!!! Det er snart 1 år siden jeg innrømmet for meg selv hva som er hendt meg. Det som skremmer meg er tankene mine. Jeg vet at mine tanker er mine, men etter at jeg leste boka di så føles de ikke som bare mine. Dersom jeg fjernet noen navn og hendelsessted så var det meg selv jeg leste om. Det var skremmende fordi jeg da begynte å lure på om disse tankene virkelig var mine eller om jeg hadde tatt dem fra noen!!!! I løpet av disse 10 årene har jeg hatt mange opp og nedturer, men ingen har vært så sterke som de jeg nå har. Det føles som om jeg nå har kommet til et punkt der jeg ikke klarer å ta mer. Kroppen er full på en måte. Jeg har fått endel hjelp fra fagpersonell men det er som om jeg (kroppen) ikke vil ta imot denne hjelpen. Det er som om jeg ikke tror at noen vil bruke tid på meg. noe som ingen noen gang har antydet. Jeg vet innin hodet mitt at noen vil hjelpe, men kroppen min forteller meg noe helt annet. Jeg kan f.eks etter en time hos psykiatrisk sykepleier ikke huske noe fra denne timen. Det er som om kroppen min går inn i rommet, men hodet fremdeles sitter på venterommet og venter til jeg kommer ut igjen. Dette er ikke noe jeg har fortalt terapeuten min og tror vel heller ikke hun ser det, jeg smiler og nikker sikkert på de riktige stedene. Tror du kroppen min likevel tar inn over seg hva som skjer. Dette er tøft og jeg lurer på om det i det hele tatt er noen god ide og fortsette med terapi. Hadde igrunnen bedre kontroll over meg selv før alt dette. Er det likevel rett og fortsette?kos fra dovendyr

[DIXI]

Jeg tror faktisk at både hode og kropp er tilstede, men at det er såpass sterke ting som diskuteres at du ikke husker det etterpå. Men hvorfor forteller du ikke det til hun du snakker med? Kanskje du kan få noen gode råd om dette fra henne!

Det kan godt være at du følte at du hadde mer kontroll før når du ikke snakket om dette, men da satt du trolig på en udetonert bombe. Det kommer ikke noe godt ut av å undertrykke følelser i lengden. Jeg mener så absolutt at du bør fortsette i terapi, og forsøke av hele ditt hjerte å være åpen og ærlig i samtalene. Du har alt å vinne på det!

Lykke til, du er kjempeflink!

Varm klem fra Grete :-)

[dovendyr]

Jeg tror faktisk at både hode og kropp er tilstede, men at det er såpass sterke ting som diskuteres at du ikke husker det etterpå. Men hvorfor forteller du ikke det til hun du snakker med? Kanskje du kan få noen gode råd om dette fra henne!

Det kan godt være at du følte at du hadde mer kontroll før når du ikke snakket om dette, men da satt du trolig på en udetonert bombe. Det kommer ikke noe godt ut av å undertrykke følelser i lengden. Jeg mener så absolutt at du bør fortsette i terapi, og forsøke av hele ditt hjerte å være åpen og ærlig i samtalene. Du har alt å vinne på det!

Lykke til, du er kjempeflink!

Varm klem fra Grete :-)

Tusen, tusen takk for tilbakemeldingen. Det er vel kanskje det jeg er aller mest redd for, den udetonerte bomben. Hvordan klarer jeg og takle den når den først smeller? Er jeg sterk nok til det? Og hva med "sterke meg" vil den svake meg ta helt overhånd. Takk igjen for at du tok deg tid til meg. Det gjorde meg helt rørt og jeg ble litt skjelven i kroppen nå. kos fra meg.