Kjære lege!

[Gjest litt for mye for meg i dag]

Hei!

Nå vet jeg snart ikke hvordan jeg skal forholde meg lenger.

Jeg hadde for mange år siden panikkangst og ble etterhvert avhengi av valium for å leve. I 92 fikk jeg komme til Modum bad og sluttet med tablettene. Jeg brukte over 2 år på å bli frisk. 2 opphold på modum bad og treningsgruppe i nærmiljøet. Jeg ble "frisk", jeg har jo fortsatt angst men klarer og leve med den. Er i jobb og klarer det fint.

Jeg ble mye sterkere som person etter denne opplevelsen og har blitt et menneske som fra alltid å være smilende og si ja, til å kunne bli en furie med skikkelig temprament. Deilig det.

Det jeg lurer på nå er hvor mye motgang kan man tåle. Jeg fikk et barn for 3 år siden - som nylig har fått diagnose autistiske trekk, dette har selvsagt gått veldig inn på meg. Gråter og raser (får det ut) Så har vi fått vite at vi ikke kan få flere barn på "normal"måte - så jeg har gått gjennom 3 ICSI forsøk, det siste ble jeg gravid på, men spontanaborterte for kort tid siden i 8 uke (med utskrapning etterpå) Vi har bygget hus og nettopp flyttet inn. Jeg føler nå at dette blir bare så mye - samtidig så er jeg klar for nye prøverør forsøk - og vil bare gå videre. Men jeg føler til tider at nå går det rett utfor, men samtidig så vil jeg ikke tillate det heller. Når jeg har fri fra jobb så kan jeg rase ut og få grått ut endel (føler det hjelper) Men klarer og være i jobb, og være "normal". Men selvsagt så får jeg litt deppe innfall når det kommer små barn på jobb. Tenker mye på mitt lille barn (som heldigvis får hjelp) og hvordan det skal gå med fremtiden.

Bare lurer på hvor mye mer en skal tåle av motgang........ Men som sagt hadde noen sagt til meg at jeg ikke burde ta flere forsøk så hadde jeg gått helt under. For jeg har fått tilbud om nye forsøk her i Norge for sjansene for å bli gravid er store...

Huff dette ble bare et rot, ville egentlig bare ha litt råd og tips for hvordan man skal leve med dette. Jeg vet at livet blir lysere ganske snart, men akkurat nå er det liksom bare blitt for mye for meg......

Bare legge til at jeg ikke bruker antidep. eller valium nå - har ikke gjordt det siden 92. Og føler heller ikke at det hjelper meg nå - er av den oppfatning at jeg skal leve gjennom smerten på et eller annet vis.

Vet ikke om dette hører hjemme her, men det var sabla godt og få skrevet det!

hilsen

[Angela1365380318]

Egentlig så skal man ikke bruke slike ord, men eg velger å gjøre det alike vel, du er helt normal!!

Det at du var syk for lenge siden er kansje grunnen til at du liker å rase litt fra deg nå? Du hadde kansje samme humør over veldig lang tid, noe som er kjedelig. Eg er helt ening med deg i at det hjelper å gråte ut:-)

Det at du er lei deg nå kommer nok sikkert for det meste av sitvasjonen din, barnet ditt er sykt og du strever med å få et til, en hvær ville vært frustrert i en slikt sitvasjon.

Du skirver at det hjalp å få det ut, kansje det er løsningen, finn en utrykksform som passer deg, enten her på forumet, i diskusjoner, å snakke om det med mannen din, skrive dikt eller dagbok eller gå til psykolog, male eller snakke med en venninde, du skal se det hjelper bare du får frustasjonen og sorgen din "ut" ;-)