Et frustrerende sexliv

[lalali]

Jeg ble misbrukt fra jeg var 5 til jeg var 7, deretter voldtatt av en kjæreste da jeg var 13. Etter dette har jeg hatt åtte sexpartnere, inkludert han som er kjæresten min i dag. Med andre ord har jeg vært noe løssluppen, for å si det mildt.

Inntil jeg møtte han jeg er sammen med nå, så nøt jeg aldri sex. Det var en plikt, det var noe som ble forventet av meg, det var en handling fra partneren som bekreftet det bildet jeg hadde av meg selv. Noen som kunne bli brukt og utnyttet, om ønskelig.

Men denne gutten er helt annerledes. Og kanskje ble jeg også mer obs på min egen oppførsel i tiden mens vi innledet forholdet, og dermed gikk ting så mye bedre. Han visste om overgrepene før vi hadde sex for første gang og han var i lange tider ekstremt forsiktig. Alt skulle styres etter hva jeg ville og hadde behov for, noe jeg satte pris på. En stund, i alle fall.

For han vil bare ikke gi seg med dette. Jeg forsikrer han ofte om hvor godt jeg har det sammen med han, hvor trygg jeg føler meg, hvor flink han er til å lese når jeg ikke orker seksuelle tilnærmelser osv. Prøver med andre ord å overbevise han om at han ikke behøver å behandle meg som en porselensdukke lengere. Jeg tror han ville fått et bedre sexliv sammen med meg om han ikke konstant var så bekymret for å gjøre noe feil.

En annen ting er at jeg trenger en partner som krever litt av meg. Jeg vil ikke at alt skal gå på mine premisser til enhver tid, jeg vil at han også skal ha ønsker og behov som blir tilfredsstilt. I den grad de ikke strider mot noen av mine grenser, selvfølgelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å overbevise han om at jeg stoler på han og at jeg ikke vil bli lei meg eller sint om han tør å ta initiativet en gang i blant og at han godt kan være litt mer åpen om sin egen seksualitet, uten at det skremmer meg vekk.

Når alt dette er sagt, så har jeg en vidunderlig kjæreste som bryr seg så mye om meg, selvfølgelig

[Gjest k33]

Hei lalali.

Jeg vet fra tidligere innlegg fra deg at du har en meget omtenksom og fin partner.

Du har jo pratet med ham og fortalt hvordan du føler det så hvis det da ikke retter seg så er det vel kanskje han som trenger litt ekstra tid denne gangen?

Skjønner din frustrasjon lalali, men prøv å sette stor pris på at han er som han er, for det er slettes ikke alle som takler så godt å være pårørende til "sånne som oss".

Stå på og vær tålmodig, han virker for god til å gi opp.

Lykke til.

[lalali]

Hei lalali.

Jeg vet fra tidligere innlegg fra deg at du har en meget omtenksom og fin partner.

Du har jo pratet med ham og fortalt hvordan du føler det så hvis det da ikke retter seg så er det vel kanskje han som trenger litt ekstra tid denne gangen?

Skjønner din frustrasjon lalali, men prøv å sette stor pris på at han er som han er, for det er slettes ikke alle som takler så godt å være pårørende til "sånne som oss".

Stå på og vær tålmodig, han virker for god til å gi opp.

Lykke til.

"Jeg vet fra tidligere innlegg fra deg at du har en meget omtenksom og fin partner."

Ja, han er nesten for god til å være sann

"Du har jo pratet med ham og fortalt hvordan du føler det så hvis det da ikke retter seg så er det vel kanskje han som trenger litt ekstra tid denne gangen?"

Det har jeg ikke tenkt på. At det kanskje ikke er så lett for han heller. Jeg får gi han den tiden han trenger, vi har det jo godt sammen slik det er nå også

"Skjønner din frustrasjon lalali, men prøv å sette stor pris på at han er som han er, for det er slettes ikke alle som takler så godt å være pårørende til "sånne som oss"."

Nei, det er sant. Og han innrømmer at det er veldig vanskelig noen ganger. Jeg er så glad for at han kan være ærlig om det til meg. Det viser kanskje at han tenker på sine behov også, en gang i blant.

"Stå på og vær tålmodig, han virker for god til å gi opp."

Skal aldri, aldri gi slipp på han

"Lykke til."

Tusen takk for svar, nå sitter jeg ikke fast i mine egne tanker lengere