SMI

[Adriana]

Har registrert at noen av dere her har kontakt med SMI(incestsenter). Jeg skal begynne gå dit snart. Gruer meg, redd for å bare gråte hele tiden jeg... Frykter at det blir så tøft at jeg trekker meg. Derfor skulle jeg gjerne ha forberedt meg litt. Jeg har vært på hjemmesidene til SMI og sett hva som foregår der. Hva er dere med på? Hva synes dere hjelper dere mest i kontakten med SMI?

Også en ting til...jeg vet jo at de som jobber der selv har opplevd overgrep og på mange måter er det bra for da forstår de litt mer. Men jeg klarer ikke helt å forestille meg at de bare kan jobbe der når de har opplevd det samme som de som kommer dit. Jeg føler liksom at jeg må planlegge litt hva jeg kan si der i frykt for å si for mye og dermed gjøre det vanskelig for dem. Det går sikkert over etter at jeg har vært der første gang og sett litt hvordan det er der...

Andre råd i forbindelse med SMI?

[Apostrof]

Hei Adriana.

Jeg synes du er tøff som skal på SMI. Det er skremmende å gå dit første gangen.

Min erfaring med SMI er utelukkende positiv. Det var som å komme "hjem". Jeg trengte ikke å forklare noe, de forstod. Som du sier de har vært opplevd overgrep og vet hva dette handler om.

Jeg var på enesamtale i begynnelsen. Vi drakk kaffe og pratet om alt mulig, også overgrep. Både på generelt og personlig plan. Hun fortalte meg om senteret og hvilke muligheter jeg som bruker kunne benytte meg av.

Senere var jeg på gruppemøte med andre utsatte. Vi fikk hver og en tid til å fortelle hvis vi ville. Noen fortalte sin historie andre fortalte ikke. Og det blir respektert.

De hjalp meg med å sette ord på det som hadde skjedd. Voksne ord. Sammen plasserte vi skylden der den hører hjemme, hos overgriper. De hjalp meg til å finne mitt liv og å få tilbake min kropp.

Du trenger ikke å føle deg tvunget til å snakke om overgrepene når du skal dit. Jeg går ut i fra at det er det du gruer deg til. Det viktigste er at du kommer dit. De som jobber der forstår at det er tøft og skremmende. Det er en terskel du forserer. Bli kjent med senteret og de som jobber der. De er bare vanlige mennesker som gjør en fantastisk jobb. De er venner som du ikke har truffet enda.

*klem*

Hilsen

[girlunknown]

Hei Adriana

Jeg har ikke noen spesielle råd, men vil bare si at jeg opplever det veldig trygt å ha kontakt med SMI. De som jobber på SMI tåler å høre det du har å fortelle, og de kan også forstå ganske mye.

Lykke til! Kanskje du kan skrive litt her på forumet om hvordan det går fremover?

[martine1365379969]

Hei!

Eg går fast til ei på smi, og får mykje hjelp med det!! I det sisste har eg meir våga å snakke om overgrepet. Ho eg snakker med har utdannelse, men ikkje erfaring med det, anna enn å snakka med pasienter. Men uansett så er ho kjempeflink!! Føler meg veldig trygg.. Eneste er at eg ikkje våger å grine enda.. må ha kontrollen ei stund til liksom.. men det finnes jo mange alternativer der. Kommer ann på kva du har behov for?? Håper berre du våger å gå dit!!!

[martine1365379969]

Hei!

Eg går fast til ei på smi, og får mykje hjelp med det!! I det sisste har eg meir våga å snakke om overgrepet. Ho eg snakker med har utdannelse, men ikkje erfaring med det, anna enn å snakka med pasienter. Men uansett så er ho kjempeflink!! Føler meg veldig trygg.. Eneste er at eg ikkje våger å grine enda.. må ha kontrollen ei stund til liksom.. men det finnes jo mange alternativer der. Kommer ann på kva du har behov for?? Håper berre du våger å gå dit!!!

lkansje det er lurt å ta med seg ein første gangen?? Ho eg snakker fast med her på skolen var med meg då eg skulle helse på dei.. men var ikkje med i samtalen. Men uansett så var det trygt at ho var der, for det er stunda før samtalen som er verst eigentleg.. Berre eit lite tips, liksom!

[Adriana]

Fint at dere tok dere tid til å svare meg! Begynner å skjønne at SMI er et bra sted hvor de fleste er fornøyde og det er jo trygt å høre før man går dit første gang

Gruer meg veldig til jeg skal dit, men regner vel med at det kommer til å gå bra. Har gått hos mange forskjellige psykologer og andre i mange år så jeg er jo ganske vant til å snakke med nye mennesker om livet mitt og det som er vanskelig. Kanskje jeg ser noen av dere der? Kommer jo ikke akkurat til å kjenne dere igjen da, men...

Klem