rot og rot

[Gjest hvem bryr seg]

om jeg ble borte..

hvor mange ville egentlig ha savnet meg?

Tenker mye på det.

Håper på bekfreftelser at, jo, mange ville det.

Men svaret er ikke slik.

Om jeg trekker meg bort, om jeg blir borte, er det samme det. Det betyr ikke noe særlig for noen likevel. Jeg er fullt klar over at det bare er min egen feil, så jeg klager ikke. Er bare slik det er.

Jeg har sluttet å leve for min egen skyld for lenge lenge siden føles det som. Nå lever jeg ikke lenger pga at noen trenger meg heller, at noen vil ha meg her.

For jeg er ikke her lenger. Deltar ikke i livet lenger, om også resten av meg forsvant.. ville inge merke.

Det er så tungt.. så vondt og vanskelig.. hvorfor i h gidder jeg?

Jeg blir gal av å ikke klare å prate om ting.. av å ikke få ut NOE av alt kaoset.. av å ikke klare å slippe noen innpå..

for en taper jeg er....

Vil spare folk fra meg jeg.. folk skal slippe å ha kontakt med meg..

[Apostrof]

Du skal ikke tro at du ikke betyr noe. Heller ikke tro at ingen bryr seg.

Du er unik og kan ikke erstattes. Ingen kan ta din plass.

Dine nærmeste ser deg og elsker deg høyt. Du klarer bare ikke å ta dette inn over deg.

Du betyr mye og du er spesiell. Du utgjør forskjellen i andres hverdag med ditt blotte nærvær.

Du er unik, tro meg.

*klem*

Hilsen

[vicca]

Du skal ikke tro at du ikke betyr noe. Heller ikke tro at ingen bryr seg.

Du er unik og kan ikke erstattes. Ingen kan ta din plass.

Dine nærmeste ser deg og elsker deg høyt. Du klarer bare ikke å ta dette inn over deg.

Du betyr mye og du er spesiell. Du utgjør forskjellen i andres hverdag med ditt blotte nærvær.

Du er unik, tro meg.

*klem*

Hilsen

Hei på deg...

Vondt å lese det du skrev, fikk et flashback fra februar da alt var svart, tungt og jævlig.

Jeg har en sønn, han er nå tre år. Jeg trodde at han og alle andre ville få det bedre hvis jeg døde, for jeg forpestet luften rundt meg. Jeg var psykotisk og redd.

Jeg stengte alt det vonde inne og alle i familien og vennene ute. Jeg åpnet meg ikke for noen, jeg var sikker på at de ikke ville høre på, og hvis de gadd det så ville de hvertfall ikke forstå.

Men vet du, jeg tok feil. Mye skjedde, mye vondt. Jeg levde for å mishandle kroppen min, sjelen min. Venner og familie kom meg til unnsetning, de fikk lagt meg inn på sykehus. Jeg innså det ikke da, men nå skjønner jeg at det ble gjort fordi de er glade i meg.

For vi er ikke alene vet du. Det bare virker slik noen ganger. Kanskje har du også isolert deg fra vennene dine i lange perioder, men jeg opplevde hvertfall at de ikke blir borte for det.

Riktignok, noen venner har jeg mistet på veien. Men de virkelig gode vennene har jeg beholdt, det er de som er viktige.

Ikke døm deg selv så hardt. Vet at det er vanskelig å snakke om sånne ting, men om du gir deg selv et forsøk? Bare prøv...

Har du en psykolog eller en lege du kan snakke med?

Ellers er det jo en mulighet å ta kontakt med legevakten, jeg har brukt den psykiatriske legevakten i Oslo mange ganger (vet ikke hvordan det er andre plasser i landet).

Du kan også ringe Mental helses hjelpetelefon på 81030030. Der kan du være helt anonym. Jeg har ringt dit noen ganger og har bare møtt forståelse og respekt fra dem.

Bare prøv...ikke hold dette inni deg stort lenger, for det gjør så vondt!!

Hilsen ei som bryr seg...