cp

[Gisele]

hei, jeg har ei venninne med cp - diplegi. jeg vil egentlig si at hun ikke er hardt rammet av dette, hun klarer alt det vi andre klarer, bare det at balansen er dårligere og at hun går annerledes (og blir fortere sliten)

men, det jeg lurer på.. det virker som om hun aldri kommer til å godta sykdommen. det ser ut til at hun ser på den som et hinder til et bra liv - til å lykkes med noe. hun vet at venner (jeg og de andre som er rundt henne) ikke tenker på den og glemmer den hele tiden. men..f.eks.hun har hatt problem med å få sommerjobb i år - antageligvis fordi folk er usikker på om hun klarer tingene. men det er så IDIOTISK, hun har hatt 1 jobb med 100% ansvar alene i ca 2 mnd i strekk i en butikk og ellers jobbet hun og ei anna sammens, og sjefene satte stor pris på henne og syntes hun gjorde en super jobb. men, antar at folk som ikke vet noe om henne og sykdommen kan være litt trangsynte. men det har ført til at hun er mer redd for å søke på noe mer, eller tilby andre hjelp. hun er redd for at de ikke skal se HENNE men bare sykdommen.

ellers så.. hun er så stille, hun smiler når hun er med venner da.. men hun prater veldig lavt og hun prøver å være 'minst' mulig - hun har utvikla SF - og jeg tror det kan henge sammen med at hun vil være glad i seg selv, men synes det er vanskelig. og at cp gjør henne mindre 'perfekt' og prøver å kontrollere andre ting..

for tiden har hun sagt til meg at hun tror ikke hun kommer langt i livet, siden samfunnet idag ikke virker som om det godtar noe som er 'utenom det normale' vet hun har veldig lyst til å studere på stylist skole og reise til utlandet for å jobbe der, eller studere videre. men hun tør ikke.. hun er veldig redd for å ikke bli akseptert..

det er vondt å se på dette..

er det noen andre med cp eller som har venner/barn med denne sykdommen som kan dele erfaringer?

hilsen ifra ei bekymra venninne

[Gisele]

hei, jeg har ei venninne med cp - diplegi. jeg vil egentlig si at hun ikke er hardt rammet av dette, hun klarer alt det vi andre klarer, bare det at balansen er dårligere og at hun går annerledes (og blir fortere sliten)

men, det jeg lurer på.. det virker som om hun aldri kommer til å godta sykdommen. det ser ut til at hun ser på den som et hinder til et bra liv - til å lykkes med noe. hun vet at venner (jeg og de andre som er rundt henne) ikke tenker på den og glemmer den hele tiden. men..f.eks.hun har hatt problem med å få sommerjobb i år - antageligvis fordi folk er usikker på om hun klarer tingene. men det er så IDIOTISK, hun har hatt 1 jobb med 100% ansvar alene i ca 2 mnd i strekk i en butikk og ellers jobbet hun og ei anna sammens, og sjefene satte stor pris på henne og syntes hun gjorde en super jobb. men, antar at folk som ikke vet noe om henne og sykdommen kan være litt trangsynte. men det har ført til at hun er mer redd for å søke på noe mer, eller tilby andre hjelp. hun er redd for at de ikke skal se HENNE men bare sykdommen.

ellers så.. hun er så stille, hun smiler når hun er med venner da.. men hun prater veldig lavt og hun prøver å være 'minst' mulig - hun har utvikla SF - og jeg tror det kan henge sammen med at hun vil være glad i seg selv, men synes det er vanskelig. og at cp gjør henne mindre 'perfekt' og prøver å kontrollere andre ting..

for tiden har hun sagt til meg at hun tror ikke hun kommer langt i livet, siden samfunnet idag ikke virker som om det godtar noe som er 'utenom det normale' vet hun har veldig lyst til å studere på stylist skole og reise til utlandet for å jobbe der, eller studere videre. men hun tør ikke.. hun er veldig redd for å ikke bli akseptert..

det er vondt å se på dette..

er det noen andre med cp eller som har venner/barn med denne sykdommen som kan dele erfaringer?

hilsen ifra ei bekymra venninne

[Gisele]

hei, jeg har ei venninne med cp - diplegi. jeg vil egentlig si at hun ikke er hardt rammet av dette, hun klarer alt det vi andre klarer, bare det at balansen er dårligere og at hun går annerledes (og blir fortere sliten)

men, det jeg lurer på.. det virker som om hun aldri kommer til å godta sykdommen. det ser ut til at hun ser på den som et hinder til et bra liv - til å lykkes med noe. hun vet at venner (jeg og de andre som er rundt henne) ikke tenker på den og glemmer den hele tiden. men..f.eks.hun har hatt problem med å få sommerjobb i år - antageligvis fordi folk er usikker på om hun klarer tingene. men det er så IDIOTISK, hun har hatt 1 jobb med 100% ansvar alene i ca 2 mnd i strekk i en butikk og ellers jobbet hun og ei anna sammens, og sjefene satte stor pris på henne og syntes hun gjorde en super jobb. men, antar at folk som ikke vet noe om henne og sykdommen kan være litt trangsynte. men det har ført til at hun er mer redd for å søke på noe mer, eller tilby andre hjelp. hun er redd for at de ikke skal se HENNE men bare sykdommen.

ellers så.. hun er så stille, hun smiler når hun er med venner da.. men hun prater veldig lavt og hun prøver å være 'minst' mulig - hun har utvikla SF - og jeg tror det kan henge sammen med at hun vil være glad i seg selv, men synes det er vanskelig. og at cp gjør henne mindre 'perfekt' og prøver å kontrollere andre ting..

for tiden har hun sagt til meg at hun tror ikke hun kommer langt i livet, siden samfunnet idag ikke virker som om det godtar noe som er 'utenom det normale' vet hun har veldig lyst til å studere på stylist skole og reise til utlandet for å jobbe der, eller studere videre. men hun tør ikke.. hun er veldig redd for å ikke bli akseptert..

det er vondt å se på dette..

er det noen andre med cp eller som har venner/barn med denne sykdommen som kan dele erfaringer?

hilsen ifra ei bekymra venninne

[Gisele]

hei, jeg har ei venninne med cp - diplegi. jeg vil egentlig si at hun ikke er hardt rammet av dette, hun klarer alt det vi andre klarer, bare det at balansen er dårligere og at hun går annerledes (og blir fortere sliten)

men, det jeg lurer på.. det virker som om hun aldri kommer til å godta sykdommen. det ser ut til at hun ser på den som et hinder til et bra liv - til å lykkes med noe. hun vet at venner (jeg og de andre som er rundt henne) ikke tenker på den og glemmer den hele tiden. men..f.eks.hun har hatt problem med å få sommerjobb i år - antageligvis fordi folk er usikker på om hun klarer tingene. men det er så IDIOTISK, hun har hatt 1 jobb med 100% ansvar alene i ca 2 mnd i strekk i en butikk og ellers jobbet hun og ei anna sammens, og sjefene satte stor pris på henne og syntes hun gjorde en super jobb. men, antar at folk som ikke vet noe om henne og sykdommen kan være litt trangsynte. men det har ført til at hun er mer redd for å søke på noe mer, eller tilby andre hjelp. hun er redd for at de ikke skal se HENNE men bare sykdommen.

ellers så.. hun er så stille, hun smiler når hun er med venner da.. men hun prater veldig lavt og hun prøver å være 'minst' mulig - hun har utvikla SF - og jeg tror det kan henge sammen med at hun vil være glad i seg selv, men synes det er vanskelig. og at cp gjør henne mindre 'perfekt' og prøver å kontrollere andre ting..

for tiden har hun sagt til meg at hun tror ikke hun kommer langt i livet, siden samfunnet idag ikke virker som om det godtar noe som er 'utenom det normale' vet hun har veldig lyst til å studere på stylist skole og reise til utlandet for å jobbe der, eller studere videre. men hun tør ikke.. hun er veldig redd for å ikke bli akseptert..

det er vondt å se på dette..

er det noen andre med cp eller som har venner/barn med denne sykdommen som kan dele erfaringer?

hilsen ifra ei bekymra venninne

[Dorthe]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

[Dorthe]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

[Dorthe]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

[Dorthe]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

[Gisele]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

[Gisele]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

[Gisele]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

[Gisele]

Det triste er at hun faktisk har rett. Hun må kjempe dobbelt så hardt for å bli akseptert og bevise for hele verden at hun klarer det samme som alle andre.

Lite man kan gjøre med det.

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

[Dorthe]

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

Jeg er helt enig med deg.

Jeg blir også forbannet og synes det er så urettferdig. Alle er like mye verdt enten de feiler det ene eller det andre men det er vanskelig å snu samfunnets holdninger.

[Dorthe]

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

Jeg er helt enig med deg.

Jeg blir også forbannet og synes det er så urettferdig. Alle er like mye verdt enten de feiler det ene eller det andre men det er vanskelig å snu samfunnets holdninger.

[Dorthe]

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

Jeg er helt enig med deg.

Jeg blir også forbannet og synes det er så urettferdig. Alle er like mye verdt enten de feiler det ene eller det andre men det er vanskelig å snu samfunnets holdninger.

[Dorthe]

hun har kanskje det, men selv om hun ikke går slik som de andre.. så kan hun alt annet..

blir bare så forbanna.. vil så gjerne at hun skal få lov til å få en lik sjanse som oss alle andre..

Jeg er helt enig med deg.

Jeg blir også forbannet og synes det er så urettferdig. Alle er like mye verdt enten de feiler det ene eller det andre men det er vanskelig å snu samfunnets holdninger.

[En_Mamma]

Hei -

Jeg vet at jeg har lest om samtalegrupper for kvinner i Handicapforbundet, kanskje dette kunne være til hjelp?

Ellers; noen av problemene du snakker om er slikt som rammer mange i livet, funksjonshemming eller ei. kanskje vennina di kunne ha nytte av å snakke med en psykolog?

Det er klart det finnes diskriminering og at det er et problem man må leve med som funksjonshemmet, på den ene eller andre måten, om man kjemper mot det eller gir opp.

Men det finnes åpenhet og toleranse mange steder også - og noen ganger kan det bli slik at tanker om et diskriminerende samfunn blir en sovepute - "Det nytter ikke likevel".

Noen yrker er ekstra utsatte for oppmerksomhet rundt ytre ting og utseendet.

mvh,

[Gjest snusi]

For det første Gisele må jeg si det er fint at du ser på Venninna di som en av dere.

Men på et punkt tar du feil, Cp er ingen sykdom, det er en skade i i hjernen. Cerebral parese er skade på en umoden hjerne dvs. enten i morsliv, under fødsel eller de første leveåra oppstår det en skade pga blødning, infarkt el. i hjernen. Din venninne har en hjerneskade, det kan være at den innebærer mer enn bare diplegien, det du ser. Hun kan føle selv at hun ikke mestrer og det forsterkes av folks holdninger. Jeg vet jo ikke om hjerneskaden hennes er kartlagt og hva den i såfall innebærer.

[Gisele]

For det første Gisele må jeg si det er fint at du ser på Venninna di som en av dere.

Men på et punkt tar du feil, Cp er ingen sykdom, det er en skade i i hjernen. Cerebral parese er skade på en umoden hjerne dvs. enten i morsliv, under fødsel eller de første leveåra oppstår det en skade pga blødning, infarkt el. i hjernen. Din venninne har en hjerneskade, det kan være at den innebærer mer enn bare diplegien, det du ser. Hun kan føle selv at hun ikke mestrer og det forsterkes av folks holdninger. Jeg vet jo ikke om hjerneskaden hennes er kartlagt og hva den i såfall innebærer.

jo, vet det er en hjerneskade, og vet at hun føler av og til at hun ikke mestrer alt.

tror dette er ganske tungt for henne.

men samtidig så prøver hun å gjøre de tingene hun kan - istedet for gjøre det hun ikke kan.

om du skjønner.. ; altså hun er fullt klar over sine begrensninger og dermed så vet hun hva hun kan gjøre og ikke kan gjøre...

hun har på en måte godtatt det men samtidig virker det som om det enda er sårt for henne --> tenker da på at, hun enda av og til får 'det slengt i ansiktet' av hverdagen at det er visse ting hun aldri kan gjøre og sånn er det...

eh, ble litt mye rot men..ja

[Gjest snusi]

jo, vet det er en hjerneskade, og vet at hun føler av og til at hun ikke mestrer alt.

tror dette er ganske tungt for henne.

men samtidig så prøver hun å gjøre de tingene hun kan - istedet for gjøre det hun ikke kan.

om du skjønner.. ; altså hun er fullt klar over sine begrensninger og dermed så vet hun hva hun kan gjøre og ikke kan gjøre...

hun har på en måte godtatt det men samtidig virker det som om det enda er sårt for henne --> tenker da på at, hun enda av og til får 'det slengt i ansiktet' av hverdagen at det er visse ting hun aldri kan gjøre og sånn er det...

eh, ble litt mye rot men..ja

Ok, skjønner det bedre nå. Takk for at du svarte. Håper hun får hjelp til å akseptere seg sjøl. Du høres jo ut som en god venninne.