Dysthymi ?

[Musubi]

Hei NHD og resten.

Jeg er en gutt på 23. Og, vel, en av grunnene til at jeg skriver her er pga. min situasjon for tiden (min mentale helse). Jeg har mine mistanker om at jeg har en eller annen form for

depresjon. Når startet denne depresjonen (hvis det er det jeg har) ? Vel, jeg har ikke peil.

Men jeg vet at rundt juni i år så begynte jeg å "tenke", tenkte på en del faktisk. Og det var nesten som det var noe i bakhodet som skurret. Dvs. noe var ikke rett. Og hjemme i lag med min mor så endte de fleste samtaler i krangling eller irritasjon. Jeg har 0 døgnrytme, sover enten

5 timer om natta eller 11. Jeg har ikke energi til å stå opp, står jeg opp har jeg ikke energi til å stelle meg, steller jeg meg har jeg ikke energi til å spise, etc. Som jeg sa, rundt juni la jeg merke til ting, ved august ble ting verre, og jeg gikk fra å se meg sjøl som lat til

noe som jeg lurte på. Ting var ikke kjedelig/"blah" lengre, det gikk over til trøtthet/tristhet.

En sådan følelse som innkapsla meg 24 timer i døgnet, og jeg tror ikke jeg har følt meg genuint glad en eneste gang siden da.. Og jeg fikk større problemer med å sove. Til slutt kontaktet jeg min fastlege, ikke pga. mine følelser, men søvnen. Etter en lang prat sa han at jeg hadde

"dysthymi". Vel, det var jo rimelig uventet må jeg si. Min situasjon er slik at jeg har vært arbeidsledig i over 1 år nå. Og jeg har prøvd å finne noe å gjøre, men klarer bare ikke.

Min tante hadde klart å fikse meg jobb (september), og fastlegen min sa at dette var en god ide. Jeg var

på intervju, og alt gikk fint. Fikk jobb, og gjorde det jeg fikk beskjed om, lærte meg rutinene,folk var fornøyde med meg, "den utadvendte, smilende gutten alle liker". ..Om de bare kunne se meg slik jeg føler.. Etter 1 uke med jobb, ble min depresjon verre, og jeg ble så sliten at jeg hadde problemer med å fokusere på ting. Siden denne jobben var skift/vakt-basert skulle man

få en tlf.samtale når man skulle på jobb.. Jeg hadde ikke et fast tidspunkt å forholde meg til mens jeg ventet den uka, så min døgnrytme råtnet fullstendig. Når telefonen ringte ville jeg

ikke ta den. Hvorfor? Jeg vet ikke! Jeg tar fortsatt ikke telefonen, som gjør meg nervøs.

Jeg sluttet rett og slett i jobben etter 1.5 uke uten å ta kontakt med arbeidsgiver. Og har mer eller mindre små-isolert meg, hvis jeg ser bort i fra besøk til min bestevenn og telefonsamtaler jeg har med min mor (og mat jeg må handle). For 2 uker siden ble alt bare litt verre, og jeg gråt av og til pga. tristhet.

Har mistet 3 kilo, spiser lite, null energi, klarer ikke å lese noe lengre (til min store fortvilelse, jeg elsker å lese), ondt i hodet ofte, slitne øyne og "alt det der". Men jeg er ikke suicidalsk.

Jeg tenkte hvordan jeg ville reagere hvis jeg for eksempel holdt en pistol mot hodet mitt.Jeg fikk nesten spasmer, unnskyld språket: Men ikke faen om jeg vil ta livet av meg. Det holder jeg for kjært. Jeg vil bare ha hjelp til å komme meg ut av dette mørket, denne kinesiske vanntorturen som plager vettet av meg..Jeg har heller aldri kuttet meg selv e.l.

Jeg har tatt diverse online-tester, som Goldberg (60poeng), Zung Assessment Tool (67.5), andre tester sier: "prominent depressive symptoms", "results are consistent with clinical depression", "if results is above 22 or higher, the patient may be suffering from MD" (jeg fikk 29), "You appear to be severely depressed", "Major depression or other form of severe depression".

Men jeg vet ikke om jeg har vært deprimert/trist i opptil 2 år eller mer som DSM-IV-TR sier om dysthymia, faktum er, at jeg husker ikke NOE om min tilstand. Jeg bare vet at jeg har hatt denne "blah" følelsen lenge, og først nå er det ting rakner fullstendig. Ikke har jeg hallusinasjoner, og "min depresjon" virker svært rett-fram, ikke "opp og ned", den får bare sterkere grad desverre. Jeg vil ikke gå ut lengre, siden dette gjør meg nesten redd/får angst, vil ikke møte andre folk som jeg kanskje kjenner, som spør meg ting jeg IKKE vil høre.

Min fortid i familien er vel grei den, bortsett fra det forholdet jeg hadde med min stefar som forlot 3 år siden. Jeg vil helst ikke beskrive ham, enten ville noen tro at det var fantasi det jeg sa, eller at jeg hater ham. Og begge deler ville være feil.

La meg bare si det slik at nylig hadde min mor samtale med familierådgiver, og hun forklarte til rådgivern om min tidligere stefar. Hun fikk til svar "Den du beskriver nå er en psykopat."

Ja, en svært anti-sosial fyr var det.. Han måtte forlate oss pga. drapstrusler, og ble nesten tvangsinnlagt på psyk. med sucidalske/agressive tendenser. Jeg vet ikke om han har noe med min situasjon nå å gjøre.

Så, jeg skal til Voksen-psykiatrisk poliklinikk så snart jeg får time der, etter samtale ved min fastlege. Hva skjer så? Terapi? Anti-depressiva? Uansett hva som skjer, vil jeg bare bli

frisk.. Har du noen formening om min situasjon som presentert i dette brev?

[Gjest mia-veronica]

Du beskriver jo en klassisk depresjon. Be om å få prøve ssri så fort som mulig, dette kan du be fastlegen om.

Lykke til!

[Gjest Tova]

Du har helt klart en depresjon..(Om depresjonen er preget av veldig mye opp og ned og kutting, er det ofte komorbid personlighetsforstyrrelse med i bildet). Jeg håper du snart får time på voksen-psykiatrisk. Sannsynligvis får du samtaler og anti-depressiva. Om depresjonen er svær får du nok anti-depressiva ganske snart, om den er mildere så er det mulig legen vil vente med anti-depressiva og ha samtaler med deg først. Om du ikke når frem uten medisiner, får du forhåpentligvis prøve det etterhvert. Dysthymi behandles gjerne med store doser SSRI i minst to år.

Håper det går bedre med deg etterhvert.

[sonjaone]

Hei Musubi!

Kjenner meg litt igjen i dine symptomer. Fastlegen min satte også dystymidiagnose på meg for noen år siden. Da var jeg stadig sykemeldt og satt og sippet på hans kontor. Han satte meg på cipramil og jeg ble mye bedre, så mye bedre at jeg ikke fikk sove i det hele tatt. Omsider kom jeg til en psykiater som ga meg efexor, og siden det har det gått bare oppover.

Så ikke gi opp, det finnes sikkert en hjelp for deg også!!!

Lykke til!

klem fra

[Musubi]

Hei Musubi!

Kjenner meg litt igjen i dine symptomer. Fastlegen min satte også dystymidiagnose på meg for noen år siden. Da var jeg stadig sykemeldt og satt og sippet på hans kontor. Han satte meg på cipramil og jeg ble mye bedre, så mye bedre at jeg ikke fikk sove i det hele tatt. Omsider kom jeg til en psykiater som ga meg efexor, og siden det har det gått bare oppover.

Så ikke gi opp, det finnes sikkert en hjelp for deg også!!!

Lykke til!

klem fra

Takker for svar. Det hjelper faktisk på når man får tilbakesvar og det viser seg at man faktisk ikke er alene om å oppleve div. ting (Noe som jeg -vet-, men det å få sett det selv hjelper bestandig)

Forrige gang jeg var hos min fastlege (12sept.) sa han at han hadde sent et brev til sykehuset slik at jeg skulle få time der hos psykolog. Vel jeg ventet i 2måneder uten at noe skjedde, og gikk tilbake til legen min og fortalte dette. Han ble nesten sint på sykehuset, og skrev et 2 siders brev som han sendte på nytt. Hvis ikke jeg fikk time fort nå skulle han personlig trø opp til sykehuset. ..så, nå venter jeg på svar fra dem.. hehe..

Når det gjelder dysthymia, kan man ha det fordi om man er usikker på om man har vært deprimert to år før diagnosen er gitt?