Er det bare damer her ?

[Gjest hjelpesløs]

Hei.

Jeg tar sjangsen på å skrive her.

Jeg har selv ikke blitt utsatt for overgrep, så jeg lurer litt på hvordan jeg skal takle dette.

Mannen min ble voldtatt av sin far, da han var 7 år gammel.

Jeg er den eneste som vet om det. Faren var så full, at min mann tviler på at han husker det. Det er først nå mange år etter, at han klarer å snakke om det. Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe ham. Jeg har forsiktig foreslått at han burde oppsøke psykolog, men det vil han ikke. Det tok han flere år, før han klarte å fortelle det til meg, så da kan han iallefall ikke fortelle det til en fremmed....

Jeg har lest litt her, men det virker som om det bare er jenter som skriver her. Tror dere gutter takler slike situasjoner annerledes enn jenter ?

Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan hjelpe han, annet enn å lytte og trøste...

Kan noen komme med noen gode råd til meg (oss) ?

[Sør]

Hei,

Du har nok rett i at pga samfunnet så er reaksjonene kanskje forskjellige. Men jeg tror nok veldig mye er individuelt også.

Jeg vil foreslå at du/dere/han kontakter Incestsenteret for Menn (IFM) i Oslo, som har telefon nr 22 42 42 02.

Kanskje du kan snakke med dem først, eller dere kan gå sammen en gang? Alt ettersom hva som er lettest. De har sikkert informasjon du kan få tilsent også.

Ønsker dere alt godt.

[DIXI]

Kjære deg!

De guttene som har tatt kontak med meg, har vært overrasket over at vi har hatt like reaksjoner etter en voldtekt, uavhengig av om vi er kvinner eller menn. Det er jo egentlig ganske interessant!

Det viktigste for mannen din er vel det å føle at han kan stole på deg, nå som han endelig har våget å betro seg. Jeg synes du skal rose ham for at han turde å snakke med deg, for det er litt av en barriere for menn å fortelle om overgrep. De har liksom en myte som er enda verre enn for oss jenter: Menn kan ikke voldtas! Jovisst kan de det, jeg har snakket med flere menn som har blitt voldtatt.

Hva med å be mannen din lese litt her inne? Eller ta en utskrift av relevante innlegg som du tror han kan ha nytte av å lese? Eller be ham om å lese på hjemmesiden vår, www.dixi.no - der står en god del info som kan være nyttig både for offer og pårørende.

En av de beste i landet til å hjelpe menn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep er Thore Langfeldt. Hva med å kontakte ham - hvis og når mannen din er klar for det?

Lykke til begge to!

Vennlig hilsen Grete i DIXI

[Gemini]

Link-tips:

http://www.angelfire.com/ns/barbados7/friends.html (flere aktuelle linker videre nederst på siden)

http://www.malesurvivor.org/

http://www.jimhopper.com/male-ab/ (pass på å få med hele linken)

http://www.rapenetwork.com/malerape.html

http://twhj.com/allies.html

http://vip.terrashare.com/

[Gjest hjelpesløs]

Hei,

Du har nok rett i at pga samfunnet så er reaksjonene kanskje forskjellige. Men jeg tror nok veldig mye er individuelt også.

Jeg vil foreslå at du/dere/han kontakter Incestsenteret for Menn (IFM) i Oslo, som har telefon nr 22 42 42 02.

Kanskje du kan snakke med dem først, eller dere kan gå sammen en gang? Alt ettersom hva som er lettest. De har sikkert informasjon du kan få tilsent også.

Ønsker dere alt godt.

Tusen takk for svar.

Jeg har et dilemma her.

Jeg vil selvfølgelig hjelpe min mann på alle måter jeg kan, men er samtidig redd for å "blande" meg for mye.

Jeg vil ikke kontakte noen, uten hans samtykke. Føler allerede at jeg har gått bak hans rygg ved å skrive her...

Jeg er redd for hvordan han ville reagere hvis han fikk rede på det. Jeg føler meg egetlig ganske priviligert, etter nesten 20 år, er det bare meg han har følt seg så trygg på at han kunne fortelle.

Jeg er redd for å ødelegge den tilliten han har til meg.

Jeg får vel bare fortsette å lytte og trøste så godt jeg kan.

Kanskje han opplever at det hjelper å prate om det.

Og kanskje en gang i fremtiden kan han ta kontakt med en fagperson selv...

Jeg elsker den mannen så høyt, at jeg vil ikke ta noen sjangser på å ødelegge forholdet vårt...

Men, takk for svar likevel.

[Gemini]

Tusen takk for svar.

Jeg har et dilemma her.

Jeg vil selvfølgelig hjelpe min mann på alle måter jeg kan, men er samtidig redd for å "blande" meg for mye.

Jeg vil ikke kontakte noen, uten hans samtykke. Føler allerede at jeg har gått bak hans rygg ved å skrive her...

Jeg er redd for hvordan han ville reagere hvis han fikk rede på det. Jeg føler meg egetlig ganske priviligert, etter nesten 20 år, er det bare meg han har følt seg så trygg på at han kunne fortelle.

Jeg er redd for å ødelegge den tilliten han har til meg.

Jeg får vel bare fortsette å lytte og trøste så godt jeg kan.

Kanskje han opplever at det hjelper å prate om det.

Og kanskje en gang i fremtiden kan han ta kontakt med en fagperson selv...

Jeg elsker den mannen så høyt, at jeg vil ikke ta noen sjangser på å ødelegge forholdet vårt...

Men, takk for svar likevel.

Jeg vil råde deg til å kikke på de linkene jeg la ut i svarinnlegget mitt over her. Der vil du finne info både om & for menn som er utsatt for overgrep ("male survivors") og deres pårørende.

Hvis du har eller oppretter en anonym mail-konto hos f.x. Hotmail kan du evt. også komme i kontakt med andre som er i "samme båt" der.

[Sør]

Tusen takk for svar.

Jeg har et dilemma her.

Jeg vil selvfølgelig hjelpe min mann på alle måter jeg kan, men er samtidig redd for å "blande" meg for mye.

Jeg vil ikke kontakte noen, uten hans samtykke. Føler allerede at jeg har gått bak hans rygg ved å skrive her...

Jeg er redd for hvordan han ville reagere hvis han fikk rede på det. Jeg føler meg egetlig ganske priviligert, etter nesten 20 år, er det bare meg han har følt seg så trygg på at han kunne fortelle.

Jeg er redd for å ødelegge den tilliten han har til meg.

Jeg får vel bare fortsette å lytte og trøste så godt jeg kan.

Kanskje han opplever at det hjelper å prate om det.

Og kanskje en gang i fremtiden kan han ta kontakt med en fagperson selv...

Jeg elsker den mannen så høyt, at jeg vil ikke ta noen sjangser på å ødelegge forholdet vårt...

Men, takk for svar likevel.

Hei "Hjelpeløs", som ikke er så hjelpeløs allikevel! :-)

Man kan se dette fra to mulige vinkler: den første er at "hvis man har ventet 20 år, så er ikke 2 måneder ekstra så mye". Men jeg tror heller en annen vinkling gradvis vil ta over: "nå har man ventet i 20 år på å fortelle noen, så da bør ting skje kjapt".

Ja, du har grunn til å være stolt over at han stoler så mye på deg at han forteller deg dette. Det sier nok mye om deg, og det sier mye om ham også. Det er nok svært mange som aldri forteller noen.

Selv om mannen din kanskje vil reagere hvis du sier at du har gjort "noe bak ryggen hans" (du kan jo påpeke at det er totalt anonymt), så tror jeg at han ganske snart vil innse at du gjør det for å hjelpe. (Han har også hatt 20 år å tenke gjennom dette; for deg er det helt nytt.)

Personlig ville jeg følt at det var helt OK at du kontaktet (og fikk brosjyrer) fra IFM, leste på DIXI sin side (www.dixi.no), om ikke annet så for DIN egen del. Etter at du hadde lest og tygget på dem en stund, kunne du kanskje vist dem til ham. Det viser jo nettopp at du bryr deg om ham og forholdet deres. Derimot ville jeg personlig ikke snakket "bak ryggen hans" til en psyk, eller lignende - det blir litt for "personlig" tror jeg.

Jeg tror nok Geminis linker er gode, men jeg er også mest tilbøyelig til å være enig med Grete (DIXI) når hun sier at de fleste reaksjonene er de samme mellom menn og kvinner. I særdeleshet ser oftes anglo-saxiske kulturer (som Storbritania og USA) så forskjellig på sex, seksualitet og maskulinitet, at slike hjelpesider ikke alltid er videre relevante for folk med "norsk kultur".

Jeg tror at neste gang dere snakker om det, ville jeg nevne at du alltid er der for å lytte. At hvis han selv mener at han trenger fagpersoner, så vil du gå sammen med ham, hvis han vil. (Litt viktig at det ikke høres ut som du "sender ham vekk".) At du ikke ser på det som noen "svakhet" eller "nederlag" å gå til terapi - tvert imot.

Kanskje forsikre ham om at du synes han er utrolig tøff som har overlevd alt dette. Det er ikke for ingenting de bruker ordet "survivor" i USA.

Og fortelle ham det du forteller oss: at du "elsker den mannen så høyt, at jeg vil ikke ta noen sjangser på å ødelegge forholdet vårt..."

Jeg synes forøvrig du takler en vanskelig situasjon med visdom og sensitivitet. Han er heldig som er gift med deg, og du er sikkert heldig som er gift med ham også! :-)

*klem*

[Gjest hjelpesløs]

Jeg vil råde deg til å kikke på de linkene jeg la ut i svarinnlegget mitt over her. Der vil du finne info både om & for menn som er utsatt for overgrep ("male survivors") og deres pårørende.

Hvis du har eller oppretter en anonym mail-konto hos f.x. Hotmail kan du evt. også komme i kontakt med andre som er i "samme båt" der.

Off....

Mannen min har akkurat sovnet.

Vi har sittet og grått sammen i flere timer.

Jeg sitter her, og tårene renner. Jeg føler meg så...ja, hjelpesløs...

Jeg fortalte han at jeg hadde skrevet inn her.

Først ble han sint, så begynte han bare å grine.

Han sa at han ville ikke prate med noen andre enn meg. Anonym eller ikke. Han orket ikke sa han. Men om det hjalp meg, så måtte bare jeg gjøre det.

(deilig å slippe følelsen av at jeg gjør noe "ulovlig".)

Jeg tok en titt på linkene her, men jeg må innrømme at jeg er ikke så stiv i engelsk...

Finnes det noe på norsk ?

Kikket på dixi sidene også, men det hjalp meg ikke så mye...

Jeg ble så sint når vi pratet om det, at jeg bannet svigerfar like til helvete....

Vet ikke hvordan jeg skal klare å se han i øynene igjen...

Nå skjønner jeg jo også hvorfor han aldri har vært alene med barnebarnet sitt...

Han har tilogmed tilbudt seg å være barnevakt hvis vi vil ta oss en tur på byen. Mannen min har da alltid vridd samtalen over på noe annet...

Takk Gud for det...

Jeg har aldri skjønt hvorfor. Jeg kunne godt tenkt meg barnefri noen ganger han spurte, men hvis ikke mannen min hadde lyst til å ut, så ville jo ikke jeg heller, så har jeg liksom ikke tenkt noe mer på det...

Herregud, jeg sitter her å rister som et aspeløv...

Tenk om han hadde villet passe barnet vårt, uten at min mann var der til å avverge det...

STOPP IKKE TENKE SÅNN !!!

Det rare er det at det virker ikke som min mann bærer nag til faren, det virker som om han synes synd på ham...

Jeg klarer virkelig ikke å ha noe sympati med den jævelen...

Akkurat nå føler jeg bare et intenst hat...

Mannen min sa også det at han trodde ikke svigerfar ville forgripe seg på barnet vårt, men han ville selvfølgelig ikke la de være alene sammen...

Nei, jeg mener det måtte ha vært noe alvorlig galt med ham, hvis han hadde latt det skje...

Er det noen her som har vært utsatt for overgrep av familie medlemmer ?

Åssen klarer dere å møte disse personene igjen ?

Skulle ønske jeg aldri trengte å se den jævelen igjen...

Problemet er at han bor bare en km. unna, og kommer på besøk rett som det er...

Han oppfører seg som om ingenting var skjedd...

Går det virkelig an å glemme at du har gjort noe sånn ?

Jeg er så forbanna at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hadde han kommet hit nå, tror jeg helt ærlig at jeg hadde vært istand til å drepe...

Fy faen som jeg hater den mannen....

Og, ja. Jeg er utrolig heldig som har den mannen jeg har.

Han er uten tvil den vakreste personen jeg noen gang har møtt.

Dette ble mye rot, og aggresjon fra min side, men du så godt det gjorde.

Takk for at dere er her...

[Gjest Ritva, Dixi Oslo]

Tusen takk for svar.

Jeg har et dilemma her.

Jeg vil selvfølgelig hjelpe min mann på alle måter jeg kan, men er samtidig redd for å "blande" meg for mye.

Jeg vil ikke kontakte noen, uten hans samtykke. Føler allerede at jeg har gått bak hans rygg ved å skrive her...

Jeg er redd for hvordan han ville reagere hvis han fikk rede på det. Jeg føler meg egetlig ganske priviligert, etter nesten 20 år, er det bare meg han har følt seg så trygg på at han kunne fortelle.

Jeg er redd for å ødelegge den tilliten han har til meg.

Jeg får vel bare fortsette å lytte og trøste så godt jeg kan.

Kanskje han opplever at det hjelper å prate om det.

Og kanskje en gang i fremtiden kan han ta kontakt med en fagperson selv...

Jeg elsker den mannen så høyt, at jeg vil ikke ta noen sjangser på å ødelegge forholdet vårt...

Men, takk for svar likevel.

Kjære deg,

Det er ikke rart at han som første reaksjon ble sint...det er helt naturlig.....men så fortsatt "idealet" mellom kvinner og menn..menn være tøffe og sterke..mens kvinner kan vise følelser...Klart han sa at han ikke ville snakke med noen....men det er faktisk ikke helt kjønnsbestemt...Din mann må bare la tanken modne seg...kanskje det er andre som har det som meg..og den spiren har du nå sådd... Han orker ikke akkurat nå...men la han få litt tid til å la tanken modne seg...Og den tanken har han nok i sinn..siden han ga sin "tillatelse" for at du kunne snakke videre om det..

Det er ikke så rart at du tenker...virker ikke som han nag til overgriper...det er fordi vår lojalitet til overgriper er svært stor...og den er enda større når det er innen familen....det blir en sånn hat/lojalitiet..hva andre vil tenke....uten å tenke på seg selv...Det er veldig vanskelig å forstå for en som ikke har vært utsatt selv...men det virker som dere har et veldig åpent forhold..fortsett med det...

Det går an å "glemme" i hvertfall, for utenforverden..samtidig så er det ikke du som skal sette grenser, men din mann...det er ham som på sette grensene..det er ham som må sette "besøksforbudet", men tro meg....tror aldri at din mann vil sette deres barn i den "alene-situasjon"..

Du er nok ikke den eneste som hater...din mann hater også samtidig som han kjemper imot ..fordi de har et hat/glad forhold..det er er svært vanskelig å skjønne som sagt for en "utenforstående", men det er bare slik det er...

Bare blir sint du...og hvis du kan, la din mann skjønne at han er alldeles ikke alene..han er ikke alene om sine tanker og følelser... det er ikke skamfullt....samtidig så vil han skåne sine nærmeste...helt naturlig det..

Mitt beste råd..la ham la tanken modne seg...du kan "fylle" litt opp med tiden...men vær oppmerksom på at det vil ta tid og masse omsorg og kjærlighet..men det tror jeg du er klar for...bare vær glad i ham du..Og bare del videre med oss og ham igjen, vi er her både for ham og for deg:)

Vennlig hilsen

[Feline]

Off....

Mannen min har akkurat sovnet.

Vi har sittet og grått sammen i flere timer.

Jeg sitter her, og tårene renner. Jeg føler meg så...ja, hjelpesløs...

Jeg fortalte han at jeg hadde skrevet inn her.

Først ble han sint, så begynte han bare å grine.

Han sa at han ville ikke prate med noen andre enn meg. Anonym eller ikke. Han orket ikke sa han. Men om det hjalp meg, så måtte bare jeg gjøre det.

(deilig å slippe følelsen av at jeg gjør noe "ulovlig".)

Jeg tok en titt på linkene her, men jeg må innrømme at jeg er ikke så stiv i engelsk...

Finnes det noe på norsk ?

Kikket på dixi sidene også, men det hjalp meg ikke så mye...

Jeg ble så sint når vi pratet om det, at jeg bannet svigerfar like til helvete....

Vet ikke hvordan jeg skal klare å se han i øynene igjen...

Nå skjønner jeg jo også hvorfor han aldri har vært alene med barnebarnet sitt...

Han har tilogmed tilbudt seg å være barnevakt hvis vi vil ta oss en tur på byen. Mannen min har da alltid vridd samtalen over på noe annet...

Takk Gud for det...

Jeg har aldri skjønt hvorfor. Jeg kunne godt tenkt meg barnefri noen ganger han spurte, men hvis ikke mannen min hadde lyst til å ut, så ville jo ikke jeg heller, så har jeg liksom ikke tenkt noe mer på det...

Herregud, jeg sitter her å rister som et aspeløv...

Tenk om han hadde villet passe barnet vårt, uten at min mann var der til å avverge det...

STOPP IKKE TENKE SÅNN !!!

Det rare er det at det virker ikke som min mann bærer nag til faren, det virker som om han synes synd på ham...

Jeg klarer virkelig ikke å ha noe sympati med den jævelen...

Akkurat nå føler jeg bare et intenst hat...

Mannen min sa også det at han trodde ikke svigerfar ville forgripe seg på barnet vårt, men han ville selvfølgelig ikke la de være alene sammen...

Nei, jeg mener det måtte ha vært noe alvorlig galt med ham, hvis han hadde latt det skje...

Er det noen her som har vært utsatt for overgrep av familie medlemmer ?

Åssen klarer dere å møte disse personene igjen ?

Skulle ønske jeg aldri trengte å se den jævelen igjen...

Problemet er at han bor bare en km. unna, og kommer på besøk rett som det er...

Han oppfører seg som om ingenting var skjedd...

Går det virkelig an å glemme at du har gjort noe sånn ?

Jeg er så forbanna at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hadde han kommet hit nå, tror jeg helt ærlig at jeg hadde vært istand til å drepe...

Fy faen som jeg hater den mannen....

Og, ja. Jeg er utrolig heldig som har den mannen jeg har.

Han er uten tvil den vakreste personen jeg noen gang har møtt.

Dette ble mye rot, og aggresjon fra min side, men du så godt det gjorde.

Takk for at dere er her...

Hei!

Jeg vet jeg har sett artikler om misbrukte menn fra tid til annen, men akkurat nå kommer jeg bare på denne:

http://www.psykisk.org/avisa/arkiv/5_98/4.html

Du kan bla gjennom artikkellistene på siden min for å se om du finner flere:

http://home.no.net/feline/artikler.html

Mvh

[Feline]

Off....

Mannen min har akkurat sovnet.

Vi har sittet og grått sammen i flere timer.

Jeg sitter her, og tårene renner. Jeg føler meg så...ja, hjelpesløs...

Jeg fortalte han at jeg hadde skrevet inn her.

Først ble han sint, så begynte han bare å grine.

Han sa at han ville ikke prate med noen andre enn meg. Anonym eller ikke. Han orket ikke sa han. Men om det hjalp meg, så måtte bare jeg gjøre det.

(deilig å slippe følelsen av at jeg gjør noe "ulovlig".)

Jeg tok en titt på linkene her, men jeg må innrømme at jeg er ikke så stiv i engelsk...

Finnes det noe på norsk ?

Kikket på dixi sidene også, men det hjalp meg ikke så mye...

Jeg ble så sint når vi pratet om det, at jeg bannet svigerfar like til helvete....

Vet ikke hvordan jeg skal klare å se han i øynene igjen...

Nå skjønner jeg jo også hvorfor han aldri har vært alene med barnebarnet sitt...

Han har tilogmed tilbudt seg å være barnevakt hvis vi vil ta oss en tur på byen. Mannen min har da alltid vridd samtalen over på noe annet...

Takk Gud for det...

Jeg har aldri skjønt hvorfor. Jeg kunne godt tenkt meg barnefri noen ganger han spurte, men hvis ikke mannen min hadde lyst til å ut, så ville jo ikke jeg heller, så har jeg liksom ikke tenkt noe mer på det...

Herregud, jeg sitter her å rister som et aspeløv...

Tenk om han hadde villet passe barnet vårt, uten at min mann var der til å avverge det...

STOPP IKKE TENKE SÅNN !!!

Det rare er det at det virker ikke som min mann bærer nag til faren, det virker som om han synes synd på ham...

Jeg klarer virkelig ikke å ha noe sympati med den jævelen...

Akkurat nå føler jeg bare et intenst hat...

Mannen min sa også det at han trodde ikke svigerfar ville forgripe seg på barnet vårt, men han ville selvfølgelig ikke la de være alene sammen...

Nei, jeg mener det måtte ha vært noe alvorlig galt med ham, hvis han hadde latt det skje...

Er det noen her som har vært utsatt for overgrep av familie medlemmer ?

Åssen klarer dere å møte disse personene igjen ?

Skulle ønske jeg aldri trengte å se den jævelen igjen...

Problemet er at han bor bare en km. unna, og kommer på besøk rett som det er...

Han oppfører seg som om ingenting var skjedd...

Går det virkelig an å glemme at du har gjort noe sånn ?

Jeg er så forbanna at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hadde han kommet hit nå, tror jeg helt ærlig at jeg hadde vært istand til å drepe...

Fy faen som jeg hater den mannen....

Og, ja. Jeg er utrolig heldig som har den mannen jeg har.

Han er uten tvil den vakreste personen jeg noen gang har møtt.

Dette ble mye rot, og aggresjon fra min side, men du så godt det gjorde.

Takk for at dere er her...

Hei!

Jeg vet jeg har sett artikler om misbrukte menn fra tid til annen, men akkurat nå kommer jeg bare på denne:

http://www.psykisk.org/avisa/arkiv/5_98/4.html

Du kan bla gjennom artikkellistene på siden min for å se om du finner flere:

http://home.no.net/feline/artikler.html

Mvh

[Gemini]

Off....

Mannen min har akkurat sovnet.

Vi har sittet og grått sammen i flere timer.

Jeg sitter her, og tårene renner. Jeg føler meg så...ja, hjelpesløs...

Jeg fortalte han at jeg hadde skrevet inn her.

Først ble han sint, så begynte han bare å grine.

Han sa at han ville ikke prate med noen andre enn meg. Anonym eller ikke. Han orket ikke sa han. Men om det hjalp meg, så måtte bare jeg gjøre det.

(deilig å slippe følelsen av at jeg gjør noe "ulovlig".)

Jeg tok en titt på linkene her, men jeg må innrømme at jeg er ikke så stiv i engelsk...

Finnes det noe på norsk ?

Kikket på dixi sidene også, men det hjalp meg ikke så mye...

Jeg ble så sint når vi pratet om det, at jeg bannet svigerfar like til helvete....

Vet ikke hvordan jeg skal klare å se han i øynene igjen...

Nå skjønner jeg jo også hvorfor han aldri har vært alene med barnebarnet sitt...

Han har tilogmed tilbudt seg å være barnevakt hvis vi vil ta oss en tur på byen. Mannen min har da alltid vridd samtalen over på noe annet...

Takk Gud for det...

Jeg har aldri skjønt hvorfor. Jeg kunne godt tenkt meg barnefri noen ganger han spurte, men hvis ikke mannen min hadde lyst til å ut, så ville jo ikke jeg heller, så har jeg liksom ikke tenkt noe mer på det...

Herregud, jeg sitter her å rister som et aspeløv...

Tenk om han hadde villet passe barnet vårt, uten at min mann var der til å avverge det...

STOPP IKKE TENKE SÅNN !!!

Det rare er det at det virker ikke som min mann bærer nag til faren, det virker som om han synes synd på ham...

Jeg klarer virkelig ikke å ha noe sympati med den jævelen...

Akkurat nå føler jeg bare et intenst hat...

Mannen min sa også det at han trodde ikke svigerfar ville forgripe seg på barnet vårt, men han ville selvfølgelig ikke la de være alene sammen...

Nei, jeg mener det måtte ha vært noe alvorlig galt med ham, hvis han hadde latt det skje...

Er det noen her som har vært utsatt for overgrep av familie medlemmer ?

Åssen klarer dere å møte disse personene igjen ?

Skulle ønske jeg aldri trengte å se den jævelen igjen...

Problemet er at han bor bare en km. unna, og kommer på besøk rett som det er...

Han oppfører seg som om ingenting var skjedd...

Går det virkelig an å glemme at du har gjort noe sånn ?

Jeg er så forbanna at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hadde han kommet hit nå, tror jeg helt ærlig at jeg hadde vært istand til å drepe...

Fy faen som jeg hater den mannen....

Og, ja. Jeg er utrolig heldig som har den mannen jeg har.

Han er uten tvil den vakreste personen jeg noen gang har møtt.

Dette ble mye rot, og aggresjon fra min side, men du så godt det gjorde.

Takk for at dere er her...

For informasjon på norsk kan du kontakte SMI (Støttesenter mot Incest) og IFM (Incestsenteret for Menn) og be om å få brosjyrer tilsendt. De har brosjyrer som både henvender seg til den som er utsatt for overgrep, men også til de som står rundt, tror jeg.

Ønsker dere lykke til på veien videre, det må være tøft - men som andre her sier - dere er heldige som har hverandre, og som nå kan snakke sammen. :-)

IFM: http://www.men.no/foreningsgaarden/mib/ifm.htm

SMI: http://171.23.56.1/oslohjelp/t10/index.htm

Felles nettsted for de norske organisasjonene mot overgrep.

http://www.noabuse.no/