Dette er min historie.....

[Stylie]

Dette er min historie....

Det hele begynnte vel da jeg var veldig liten. Var mye inn og ut på sykehus, var bl.a plaget en del med ørene. Jeg husker ikke stort, men små glimt som plager meg veldig. Det var mye tvang inni bildet, alt av behandling ble jeg tvunget til, holdt fast og legene bare bruste frem, selv om jeg var vettskremt og livredd. Mer husker jeg ikke. Men i ettertiden, fikk jeg drømmer. Mareritt rettere sagt. Jeg drømte blandt annet at jeg ble bundet fast, i en gymsal, der det var masse leger som kledde av meg, og brukte utstyr på mine kjønnsorganer. En annen drøm jeg hadde mye var at jeg gikk ute, en helt vanlig dag, plutselig stoppet en ambulanse og jeg ble dratt inn mot min vilje, der det ble utført sexuelle overgrep mot meg. Disse drømmene hadde jeg i mange mange år,så en dag var de borte. Da jeg ble innlagt på Stokmarknes Sykehus for å vurderes mot antidepressiva i en uke, kom drømmene tilbake. Jeg har ingen aning om det virkelig ligger noe sannhet bak disse drømmene....Men jeg er i dag redd for leger, sykehus og ambulanser, alt som har med helsepersonell å gjøre...

Gjennom alle skoleår ble jeg mobbet, utstøtt, ble sett på som et romvesen som ikke hørte til noen plasser, ikke før i 6 klassen fikk jeg en venninne. Jeg var noe rund i formene, og ble mobbet hver eneste dag. Gruet meg hvis jeg måtte frem på tavlen, visste at jeg hadde øynene klistret i ryggen, bare ventet på at jeg skulle dumme meg ut, gjøre feil, at de studerte kroppen min og visket seg i mellom. En og annen modig elev torde si høyt de tankene han hadde om meg, og det var ikke pene tanker. Jeg ble plaget i timene, elever kastet ting på meg, en gutt brukte sitte å stikke passeren i ryggen på meg, sa jeg i fra fortsatte han bare enda mere. Jeg kunne ikke gå utendørs uten å få en snøball i hodet, gjerne en av is da, på sommerstid ble det steiner.

Etter denne mobbing av utseendet mitt utviklet jeg spiseforstyrrelser. Dette varierte ganske. Jeg kunne sulte i en uke, bare spise frukt og flatbrød i ukene etterpå. Andre ganger kastet jeg opp all maten. Dette foregår den dag i dag. På det værste gikk jeg ned over 7 kg på en uke.

Jeg hadde en onkel i tromsø, han visste seg å være en utrolig god venn for meg. Han snakket med meg, trøstet meg, og fikk meg til å føle meg som et menneske igjen. Han fikk opp selvtillitten min, han likte meg. Jeg var utsultet på vennskap, på bevis at jeg også betydde noe, at jeg også var et menneske med følelser. Jeg fikk komme på besøk til han og tanten min i tromsø. Jeg skjønte ingenting da han en dag kysset meg. Jeg var forbauset, hva var dette? Min beste og eneste venn?? En dag begynte han å kle av meg, tok på meg. Jeg var redd, jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere dette. Jeg var livredd for å miste min eneste venn, han som hadde hjulpet meg slik. Var det dette han skulle ha i takk? Jeg turte ikke si nei, han fikk viljen sin. Jeg kunne våkne om morgenen om at han tok på meg, så drog han meg utover sengen og gjorde seg klar. Da lå tanten min i rommet ved siden av, jeg turte ikke dette. Jeg sa nei til han, jeg sa at tante sover ved siden av, "ta det rolig, jeg skal være rask", var svaret jeg fikk. En gang var vi på kjøretur over fjellet, han stoppet bilen og glidet opp smekken. "jeg tenkte du kunne få suge meg sa han". Jeg ble kvalm kjente jeg. "Nei, det kjører biler gjennom hær hele tiden, jeg vil ikke". "De ser ingenting sier han", og presser hodet mitt ned mot han. Jeg ga opp, jeg klarte ikke dette, jeg lot han bare få viljen sin. Jeg var livredd for at jeg skulle miste han, han som brydde seg om meg. Men jeg likte han ikke på den måten, hva skulle jeg gjøre? Jeg turte ikke si noe. Jeg tiet....

Da jeg var 17 år, bodde for tiden i trondheim hos min kjæreste. Ventet på at han skulle gjøre ferdig skolen, slik at vi kunne flytte nordover til meg og fortsette skolen der. En kveld vi hadde kranglet, jeg ble trist, bestemte jeg for å ta meg en tur ut, for å lufte tankene, finne ut hva jeg kunne gjøre for at vi ikke skulle krangle slik. Skal si jeg fikk tankene over på noe annet ja... Jeg satt utenfor et kjøpesenter, det var søndagskveld og helt stille... En bil stopper opp, det er to gutter i 20-30 års alderen, da den ene kommer ut begynner jeg å bli usikker på om jeg turde sitte der. Han smilte et djevelsk smil mot meg og da reiste jeg meg, han tok meg fort igjen, tvang armene bak på ryggen min mens han skubbet meg foran han. Han dyttet meg inn i bilen og kommanderte han andre til å kjøre. Jeg fikk jeg et salig smell over ansiktet, etter en stund hadde de funnet en plass der vi kunne stoppe, jeg var ikke særlig kjent der, så jeg visste ikke hvor vi var. De la frem setene og begynte rive at meg klærne, jeg hylte og slo, prøvde for livet å komme løs, men de to var sterkere enn meg... De skulle tvinge meg til å suge han ene, men jeg fikk muligheten til å bite han i låret. Det skulle jeg aldri ha gjort.... Jeg fikk meg et så kraftig slag i ansiktet at jeg var på nippet til å besvime... Alt gikk rundt, og mens de utnyttet min stillhet, trengte han seg inn i meg. Beit meg og sugde meg på halsen og brystene. Da jeg kom til meg selv igjen prøvde jeg å komme unna, men han andre holdt begge armene mine i et jerngrep, jeg hadde ingen muligheter til å komme løs. Det ble mange bysketak, mange slag og slossing, da han første var ferdig, overtok han andre, de byttet plass. Han ville derimot prøve noe annet, der fikk jeg min første erfaring med analsex. Jeg gråt uavbrutt, følte meg skitten og utrolig fortvilt. Han andre kjører et stykke, så kaster han meg ut av bilen. Klærne mine var istykkerrevet, jeg var full av sår, blodet rant fra nese og munnviken. Heldigvis visste jeg hvor jeg var nå. Jeg klarte komme meg hjem, kjæresten min ble helt fra seg. Han så sårene, blåflekkene og jeg hadde et stort merke på ryggen, etter å ha blitt presset hardt mot setet i lengre tid. Jeg turte ikke anmelde dette. De truet med å ta kjæresten min også, ikke vet jeg hvordan de visste det, kanskje det var noen jeg hadde snakket med på nettet, ikke vet jeg.... Så hadde jeg opplevd mitt første helvette...

Jeg ble 18 år, fikk en ny kjæreste, Stig. Vi bodde sammen hær på Sortland. Jeg hadde hatt noe kontakt med en mann på internet, vi mailet og ble bedre kjent, etterhvert kom han med perverse forslag og ville at vi skulle møtes å ha sex. Jeg brøyt kontakten tvert. Han ble visst fornærmet. Jeg fikk ekle mail der han fortalte hva han skulle gjøre med meg, og kom med en masse opplysninger om meg og familien min. Jeg ble rådløs, jeg svarte han aldri, jeg slettet bare mailene. En dag jeg var ute i marken og gikk tur, møtte jeg han. Han hadde visst i lengre tid spionert på meg og visste hvor utrolig mye om meg. Han ble veldig påtrengende, og jeg husket det som hadde skjedd i Tr.Heim. Jeg fikk panikk, rev meg løs og prøvde løpe der fra. Han fikk tak i meg og kysset meg, jeg tenkte ikke, jeg tok kneet mitt og sparket det hardeste jeg kunne i skrittet hans. Han slapp meg, falt på kne og ynket seg. Jeg løp som faen hjem til meg selv, raste inn i huset og inn i sengen, la meg under dynen og gråt.

En lang tid gikk, jeg og Stig flyttet til sentrum. En dag da jeg skulle hente posten, helt uten forvarsel dukket han opp bak meg. Da jeg snudde meg stakk han meg i magen med en kniv. Jeg gispet, så ned og så blodet på handen min. Han stakk derifra, jeg kom meg inn og ringte Stig på jobben, sa han måtte komme hjem, han syke idioten hadde vist seg igjen, og denne gangen tatt hevn for at jeg sparket han. Stig kom og fikk meg opp på legevakten, der jeg fikk sydd noen sting.

Jeg ble mer og mer deprimert, innesluttet og begynte igjen med selvskading. Tiden gikk, jeg kom meg så smått på bena igjen. Var tidlig oppe en dag, skulle på sosial kontoret med noen papirer. Jeg kom aldri lengre enn døren, der ble jeg dyttet på hodet inn igjen og hjernen min sluttet å fungere. Hva skjer nå?, tenkte jeg. Jeg kom meg på bena, men visste ikke hvor jeg skulle løpe... Mitt eget hjem... Han tok tak rundt magen min og holdt hånden foran munnen min, soveromsdøren stod åpen, så han gikk inn dit og kastet meg på sengen, jeg prøvde å krype av på andre siden, men han tok tak i bena mine og drog meg ned til han. Jeg hylte og slo, og igjen fikk jeg kjenne den smerten et hardt slag i ansiktet gir. Jeg kjente at jeg ble forbannet, og når jeg blir sint blir jeg sterk. Men ikke sterk nok, han var en muskelmann, jeg hadde ingen tjangs. Jeg klarte ikke tenke, jeg klarte ikke puste "NEI!!!, ikke nå igjen, dette klarer jeg ikke". Jeg hørte hvordan knappene i blusen min bare spratt av, skjørtet mitt ble trukket opp og trusen ble bare revet av med et eneste rykk. Han holdt hånden over munnen min og den andre holdt han hendene mine, av og til klarte jeg å få armene løs, og da slo jeg for harde livet, men fikk alltid et ti ganger så hardt slag tilbake. Jeg kjente tårene trille...Han bet meg på halsen, lagde blåmerker over hele meg (dette har sykehuset bilder av). Han gjorde seg ferdig, og jeg tenkte "endelig drar han", men den gang ei. Jeg hørte en rar lyd, kjente den igjen siden som lyden av en tapetkniv som blir dragd opp. Han stakk ikke, han skjærte opp og ned, ikke hensikt for å gjøre det dypt, men for at det skulle gjøre vondt. Dette har jeg et langt, stygt arr på magen i dag. Jeg ble ikke sydd, siden det ikke var så veldig dypt. Jeg lå i sengen, helt ferdig, jeg hulket og gråt, jeg hvisket nei, nei nei nei.... dette har ikke skjedd... dette er ikke mulig....

Etter en times tid kanskje, fikk jeg kommet meg såpass at jeg ringte Stig. Han kom hjem, og ringte politiet, og ba dem møte oss på legevakta. Jeg fikk ikke frem et ord. Han støttet meg ut i bilen og inn på legevakta, politiet var der, men jeg fikk ikke frem et ord. Jeg bare gråt. Ambulansen ble tilkalt, og jeg ble sendt til sykehuset, til undersøkelser, for å samle bevis. Problemet var at han hadde latt utløsningen gå på ryggen min, og ikke inni meg, så de fikk ikke samlet noen sædprøver.

På veien til sykehuset fikk jeg panikk, pulsen steg og jeg fikk ikke puste, ambulanse-personalet hadde store problemer med å få roet meg ned, fikk pulsen ned igjen slik at jeg fikk luft. Vet ikke hvordan jeg turte, men jeg fikk gjennomført den gyneokologiske undersøkelsen. For å finne bevis, eller tegn på sexuelle overførbare sykdommer. Det ble tatt bilder, og de beholdt klærne, hvis jeg anmeldte dette, kunne de ta prøver av dem, og sende prøvene til politiet. Jeg fikk med meg beroligende medisiner, som gjorde at jeg sloknet da jeg kom hjem.

Dagen etterpå var det meningen at Stig skulle følge meg til politiet. Jeg våget meg ikke utendørs alene, døren holdt jeg låst 24t i døgnet. Men Stig hadde ikke tid til å bli med meg. Så det ble aldri til at jeg fikk anmeldt dette. Jeg turte ikke dra alene, jeg turte ikke gå ute lengre.

Etter denne opplevelsen var jeg ikke meg selv lengre. Jeg tenkte bare på å skade meg på mest farlig måte, ta overdoser, kutte pulsårene, var helt innelukket, snakket ikke med noen, ikke det at Stig ville høre på da heller....Jeg låste meg inne på badet, kuttet meg opp, skadet meg selv om og om igjen.

Vi flyttet.... En dag kuttet jeg pulsåren på 3 plasser, hadde fylt et stort badehåndkle med blod, den kunne vries etterpå. Da ble jeg tvangsinnlagt på NPS i Bodø. Den dagen ble det slutt mellom meg og Stig. Jeg flyttet hjem og han flyttet sin vei.

Tiden gikk og langsomt kom jeg meg på bena igjen... Jeg slet enda med voldsomme depresjoner. Gikk på masse medisiner for å holde liv i meg.

I Mai måned fikk jeg telefonen som skulle forandre livet mitt for alltid. Min mamma fortalte at min elskede bestemor var gått bort. Et hjerteinnfarkt som hadde betydd slutten for henne. Til å begynne med reagerte jeg med sinne og frustrasjon, gråt og gråt, tok masse sovetabl. Tenkte jeg kunne sove meg gjennom smerten. Noen dager senere dro jeg hjem for å delta i begravelsen. Noe skjedde med meg da... Jeg så hva som hadde skjedd med mamma, jeg så at hun hadde det vondt, for første gang viste hun tårer, for første gang viste hun at hun hadde det vondt. Jeg satte alt inn på å være der for henne. Jeg fikk oppleve et samhold, så utrolig sterk, i slekten min de dagene. Alle var samlet, for å ta farvel med bestemor. Alle var gode, alle trøstet hverandre, alle viste hvor glad vi var i hverandre, hvor mye vi alle betydde for hverandre. Jeg fikk øynene opp, jeg så hva som egentlig var rundt meg, hvor mange som egentlig var glad i meg, hvor mye jeg betydde for dem. Da bestemte jeg meg, det som har skjedd i min fortid skal ikke få ta livet mitt, jeg vil leve for dem jeg er så utrolig glad i. Jeg fikk oppleve en smerte som barnebarn jeg ikke trodde var mulig. Da prøvde jeg å sette meg inn i mamma's situasjon, som hadde mistet sin kjære mamma. Da tenkte jeg over hvordan det ble om hun mistet sin datter også... Det gikk kaldt gjennom meg... Hva hadde jeg egentlig gjort mot mine kjære? Hvordan hadde jeg såret dem jeg elsket? Dem som alltid hadde vært der for meg.... Fra den dag har jeg aldri skadet meg selv, aldri kjørt en kniv igjennom huden, jeg hadde bestemt meg. Jeg ville leve, jeg ville ha det bedre, jeg ville oppleve livet. Jeg ville være med min familie, jeg ville være der for dem om de noen gang skulle trenge meg.

Kall det gjerne et lite mirakel.... En gang så utrolig langt nede, og den dag i dag....

Jeg tror at alt som skjer, har en grunn. Hvorfor, Det vet vi kanskje ikke i dag, men en dag trekkes teppet til side, og lar oss riktig forstå, hvorfor de mørke tråder, var like viktige som de lyse!

[Gjest trrrish]

For noen slemme faen'er som angrep deg. Håper de brenner i helvete. Synes du er kjempesterk og bra du lever bra for din familie. Glad på din vegne.

[Gjest trrrish]

For noen slemme faen'er som angrep deg. Håper de brenner i helvete. Synes du er kjempesterk og bra du lever bra for din familie. Glad på din vegne.

[Apostrof]

Hei Stylie!

Du er sterk som klarer å fortelle alt dette. Kjempe sterk!

Hilsen

[suselusa]

Kjære Stylie,

Har lest alt du har skrevet. Og er helt satt ut. Jeg har opplevd mye vondt selv, men det kan ikke sammenliknes med dette. Jeg synes du er utrolig sterk, først og fremst, Men samtidig viser du en utrolig omtenksom side av deg selv. Du tenker på moren din, hun har det helt sikkert helt forferdelig etter at din bestemor har dødd. Det må være helt grusomt, jeg kan sette meg inn i det. Har opplevd det selv, og når jeg tenker på det får jeg vondt i magen. det må være ubeskrivelig vondt. Jeg føler virkelig med dere begge. Men dette dreier seg ikke om meg.

Du har hatt en helt for jævlig opplevelse, ja faktisk mange opplevelsER - og det er så vondt å vite. Jeg vet ikke om du får hjelp for å bearbeide disse forferdelige tingene, men jeg håper at du ser at INGEN av disse grusomme tingene var din skyld....Det var dém som var drittsekker. Det hjelper selvfølgelig ikke i den store sammenhengen at jeg sier dette, du har fått noen jævlige opplevelser som få kan sette seg inn i, og du fortjente dem absolutt ikke....

Jeg kan nok ikke si noe som hjelper, men jeg ville bare si at jeg fikk et stort støkk i meg da jeg leste det du har skrevet - men jeg ble virkelig håpefull i det siste avsnittet du skrev! Og jeg håper du klarer å fortsette sånn som du tenkte da!

Ønsker deg lykke til, Stylie..... !

Stor klem fra suselusa

[Stylie]

Hei Stylie!

Du er sterk som klarer å fortelle alt dette. Kjempe sterk!

Hilsen

Tusen takk for svar alle sammen!! *rørt* Si i fra om noen vil maile.

*klemmer*

[Apostrof]

Tusen takk for svar alle sammen!! *rørt* Si i fra om noen vil maile.

*klemmer*

Hei Stylie.

Jeg har ikke sett svaret ditt før nå. Du kan maile meg hvis du føler for det. Du får mail adressen min her.

[email protected]

Hilsen