tør ikke lukke øynene...

[vanilje]

....for da kommer bildet. Bildet som har sittet som støpt på netthinnen siden fredag. Et bilde av meg og faren min.

Jeg opplever det på nytt og på nytt. Skulle ønske at jeg kunne dele med noen... Har jo alle muligheter her (er innlagt), men jeg tør ikke. Folk er mer opptatt av å snakke forbi meg og over meg og ser ikke at jeg roper på hjelp.

Jeg kan jo selvfølgelig gå ut til nattevaktene og si at jeg ikke tør lukke øynene, men de kan jo ikke gjøre noe. De kan ikke få bildet bort. Så da sitter jeg der igjen, helt alene, 5 år og vettskremt. Vondt gjør det og ingen lindret smerten.

Ensomheten, midt i folkemengden. Tristheten, skjult bak masken. Redselen, den tar hele plassen under huden. Mørket fyller rommet utenfor meg. Er redd...

[goliane]

Kjære lille deg,

Du må da kunne snakke med noen. På et psykiatrisk sykehus må det være noen som kan forstå, om ikke forstå, så iallfall lytte!

Klarer du å skrive ned minnene, for å få dem ut av hodet?

Kan du tegne det du ser? Du må få minnene ut, hive dem i søpla, bli kvitt dem!

Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg!

Er det noe du tror jeg kan gjøre, så ta kontakt!

Du trenger noen som kan holde rundt deg, passe på deg, som den den 5- åringen du en gang var.

Har du fortalt mora di om bildene i hodet ditt og redselen din?

Kanskje hun kan hjelpe deg hvis du lar henne få lov?

Stor, stor trøsteklem fra

[vanilje]

Kjære lille deg,

Du må da kunne snakke med noen. På et psykiatrisk sykehus må det være noen som kan forstå, om ikke forstå, så iallfall lytte!

Klarer du å skrive ned minnene, for å få dem ut av hodet?

Kan du tegne det du ser? Du må få minnene ut, hive dem i søpla, bli kvitt dem!

Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg!

Er det noe du tror jeg kan gjøre, så ta kontakt!

Du trenger noen som kan holde rundt deg, passe på deg, som den den 5- åringen du en gang var.

Har du fortalt mora di om bildene i hodet ditt og redselen din?

Kanskje hun kan hjelpe deg hvis du lar henne få lov?

Stor, stor trøsteklem fra

Hei

Skrev deg en mail for en stund siden, ble den borte i dragsuget?

Jeg gikk ut til nattevaktene i går, ble sittende å snakke med en spl lenge. Jeg fortalte at jeg var redd og hun spurte om det var noe hun kunne gjøre. Jeg spurte om hun kunne sitte litt inne hos meg til jeg sovnet og det gjorde hun. Men før jeg sovnet fikk jeg fortalt henne om bildet. Sakte og usikkert, i et mørkt rom, sånn at hun ikke så ansiktet mitt. Jeg fortalte og skled over i en rolig søvn med en gang.

Tror både hun og jeg lærte noe nytt i går.

I dag er bildet nesten borte, men jeg går litt rundt i min egen verden. Har ikke tall på alle rare ting jeg har gjort i dag fordi jeg er forvirret.

Jaja, lenge leve galskapen :-)

*klemmer*

[Adriana]

Hei

Skrev deg en mail for en stund siden, ble den borte i dragsuget?

Jeg gikk ut til nattevaktene i går, ble sittende å snakke med en spl lenge. Jeg fortalte at jeg var redd og hun spurte om det var noe hun kunne gjøre. Jeg spurte om hun kunne sitte litt inne hos meg til jeg sovnet og det gjorde hun. Men før jeg sovnet fikk jeg fortalt henne om bildet. Sakte og usikkert, i et mørkt rom, sånn at hun ikke så ansiktet mitt. Jeg fortalte og skled over i en rolig søvn med en gang.

Tror både hun og jeg lærte noe nytt i går.

I dag er bildet nesten borte, men jeg går litt rundt i min egen verden. Har ikke tall på alle rare ting jeg har gjort i dag fordi jeg er forvirret.

Jaja, lenge leve galskapen :-)

*klemmer*

Ble så glad da jeg så at du endelig fant en du kunne snakke med som var villig til å lytte og som "passet" på deg! Jeg tror du gjorde rett i å få bildet ut i ord. Det kan virke som om det er det du behøver nå.

Jeg sliter med det samme som deg. Bilder som jeg helst vil glemme, men som jeg allikevel vil huske fordi det er fælt og ikke vite. Jeg har fortalt det til psykologen min og til en til.

Egentlig synes jeg at jeg burde kunne fortelle alle om overgrepene jeg ble utsatt for. Det hadde ingenting med min seksualitet eller mine ønsker å gjøre. Dette var noe som ble gjort MOT min vilje. Det er ikke noe JEG bør skamme meg over! Virkelighetens følelser og sperrer sier selvsagt noe annet... Men jeg synes faktisk at det er noe i det at vi burde fortelle fordi det ikke var vår skyld, om jeg så får si det selv! :-)

Klem fra meg

[goliane]

Hei

Skrev deg en mail for en stund siden, ble den borte i dragsuget?

Jeg gikk ut til nattevaktene i går, ble sittende å snakke med en spl lenge. Jeg fortalte at jeg var redd og hun spurte om det var noe hun kunne gjøre. Jeg spurte om hun kunne sitte litt inne hos meg til jeg sovnet og det gjorde hun. Men før jeg sovnet fikk jeg fortalt henne om bildet. Sakte og usikkert, i et mørkt rom, sånn at hun ikke så ansiktet mitt. Jeg fortalte og skled over i en rolig søvn med en gang.

Tror både hun og jeg lærte noe nytt i går.

I dag er bildet nesten borte, men jeg går litt rundt i min egen verden. Har ikke tall på alle rare ting jeg har gjort i dag fordi jeg er forvirret.

Jaja, lenge leve galskapen :-)

*klemmer*

Der ser du, bildet forsvant når du fikk fortalt om det til noen som hadde tid til å lytte.

Det er måten å få ut det vonde på, møte det, avdekke det (gjennom samtale, slik du gjorde), og så riste det av seg.

Godt gjort, vanilje. Du kan mer enn du tror, og tør det utrolige!

Er stolt av deg, og glad på dine vegne.

Om å være forvirret, så er du ikke alene der. Hjernen min omtales av og til som det lille "vaffelhjernet" av nære familiemedlemmer!

Etter alt du har vært glennom og alt du har klart i det siste, er det lov både å være utmatta og forvirra.

Du er egentlig en liten tøffing!

Drageklem fra