adopsjon innen familien???

[Gjest storesøss]

Min bror er veldig syk, og har fått beskjed av legene å ta stilling til hvem som skal ha omsorgsretten for barnet dersom han dør. Han har papirer på at moren ikke skal ha omsorgsrett, da hun misbruker stoff.

Nå har han henvendt seg til meg og min mann, og vi er stilt overfor et enormt dilemmma. Vi har adoptert et lite barn for et år siden, og min brors barn er eldre enn det barnet vi har.

Nå er jeg så usikker på om hvordan en slik adopsjon vil påvirke alle involverte, og det er jo ikke få.... Venner, familie, nærmeste familie, og ikke minst det nydelige, lille barnet til min bror.

Noen som kjenner til noen som har adoptert barn innen familien, og hvordan dette har gått.

Uff, jeg er så trist, og synes alt er så vondt i dag. Klarer ikke å tenke så rasjonelt, men forsøker.... Noen som har noen gode råd til meg???

[fresja]

Må dere nødvendigvis adoptere barnet; dere kan vel være fosterforeldre? Moren må vel også samtykke i adopsjon. Ei dame jeg kjenner fostrer opp sin brors barn. Broren døde og moren er uskikket til å ta hånd om barnet. Det ser ut til å fungere bra.

[Gjest tanta hans]

Jeg var fostermor for min nevø i nesten to år, av forskjellige årsaker. Da vi inngikk avtalen visste vi ikke om det ville bli "for alltid" eller for en periode. Min egen sønn var da akkurat like gammel som han (4 år) + at dattern min da var 5 1/2.

Det praktiske gikk stort sett greit så lenge jeg forberedte meg. Lagde matpakker, la frem klær dagen før etc. Det kunne noen ganger føles slitsomt med tre unger med tre forskjellig opplegg i barnhager og på skole. (Luciafeiring tre steder på en morgen er ikke lett). Det følelsesmessige var kanskje enda mer tøft, spesielt for mannen min. Det blir sånn at du ikke kan løfte opp en uten at du må løfte opp alle. Mye sjalusi og misunnelse for å si det sånn. Det er også fort gjort å få følelsen at du svikter dine egne barn.

Uansett, når jeg fikk forespørsel var det ikke i tankene mine å si nei. Hvordan kunne jeg nekte et uskyldig barn å bo hos oss. Ungene mine burde tåle å dele med en til. Men det er klart det ble tøffere enn jeg hadde trodd. Det var ofte jeg tenkte - ville han hatt det bedre hos en familie som _virkelige_ ville ha han. Hadde nok tid og overskudd.... (med full jobb følte jeg vel ikke at jeg hadde det store overskuddet alltid).

En mulighet er jo at barnet bor et annet sted men er fast hos dere f.eks. annenhver helg, i julen, noen høytider og ferier.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette svaret. Det er viktig at du og mannen din er enige om avgjørelsen. Barnet ditt vil jo også helt sikker få glede av å få et søsken. Det vil påvirke hele familien din.

Det er jo mulig at moren til barnet vil "våkne opp" når faren faller fra. Kanskje det før eller siden vil ordne seg på den måten. Vet at det så og si aldri adopteres bort barn så lenge moren har noen som helst mulighet til å bli "bra". (Snakker av egen erfaring her). Tror ikke det blir veklagt hva din bror ønsker her dessverre. Vil heller tro det blir snakk om en langvarig fosterfamilie- løsning.

Ønsker deg alt godt og lykke til!

[Gjest ikke underskrevet]

Hjelpe meg for en trist situasjon dere har kommet i!!

Men greier dere virkelig å si nei til dette? Stakkars lille barnet som mister pappa'n sin.... Blir helt skjelven innvendig når jeg tenker på det. Huffa meg!!!

Om dere bestemmer dere for å gjøre det, så går det nok helt sikkert kjempefint!! Fint for barnet deres og få et søsken også?

Lykke til og mange trøsteklemmer!

[Gjest Novembermom]

Jeg hadde tatt i mot barnet med åpne armer uansett om jeg hadde hatt barn fra før eller ikke.

Jeg kunne ikke stått å sett på at den lille jenta hadde blitt en kasteball mellom familien eller andre.

Da hadde jeg fått veldig dårlig samvittighet.

Og hva folk rundt meg hadde sagt og tenkt, hadde jeg ikke brydd meg om. De de bør tenke på er at den lille jenta får et hjem og kanskje "søsken", ikke om hvem som "får" henne.

[mrxx]

Er det mine søskens barn det hadde vært snakk om å adobtere hadde jeg ikke tenkt meg om en gang. Dette er er tragisk sak og for å ta mest mulig vare på barnet og for å være sikker på at h*n fikk det best mulig, så hadde jeg tatt det til meg.

For barnet sin del synes jeg også at det er viktig å beholde h*n innen for en familie han kjenner.

H*n har det ille nok som det er om h*n ikke skal oppleve at det er tvil om hvem som vil ta i mot h*n

[morsan]

Jeg kjenner en onkel og tante som for en god del år tilbake overtok en søskenflokk etter at moren deres døde, og faren ikke kunne ta seg av barna.

De adopterte ikke barna, men var fosterforeldre. I "praksis" ble de som om det var deres egne barn, men altså formelt sett var de fortsatt barn (og arvinger) til sin far.

Dette paret hadde ikke egne barn.

Jeg ville syntes det var naturlig for meg å overta barna til søstrene mine, hvis noe skrekkelig skulle skje med foreldrene. Men det kan være gode grunner til å ikke adoptere - uten at det betyr at de kommer i noe dårligere lys.

Det er sikkert noe form for rådgivningskontor som kan hjelpe med dette, evt en advokat som er ekspert på akkurat dette området??

[Gjest Pås]

Søsteren min er enslig, faren har liten kapasitet, men har noe samvær. Hun har spurt meg om jeg vil "ha" barnet dersom hun dør, det å dø fra barna sine, er vel alle mødres store skrekk, og enda verre når en er alene om ansvaret.

Selvsagt vil jeg "ha" min niese om det blir aktuelt. For det første fordi jeg er utolig glad i henne, og for det andre fordi en stiller opp for familien.

mvh

[UHU]

Dette var en skikkelig trist historie. Håper det ordner seg for dere.

[Sofline]

Barnet vil i alle fall bli mindre forvirret hvis det har noen rundt seg som det kjenner dersom faren dør.

Hvis barnet adopteres bort til fremmede kan de "Nye foreldrene" nekte deg å se din niese overhodet, og det tror jeg du vil angre meget på senere.

[Sofline]

  Sofline skrev (På 28.11.2002 den 15.59):

Barnet vil i alle fall bli mindre forvirret hvis det har noen rundt seg som det kjenner dersom faren dør.

Hvis barnet adopteres bort til fremmede kan de "Nye foreldrene" nekte deg å se din niese overhodet, og det tror jeg du vil angre meget på senere.

Da min mor er psykisk syk bodde jeg en god stund hos min tante da jeg var liten. Jeg er glad jeg fikk være der og ikke ble sendt til fremmede fosterforeldre.