Noen som har råd?

[fudge]

Den siste tiden har jeg hatt så problemer med ansikter - jeg syns jeg ser han overalt. Det er fryktelig slitsomt.

Spesielt plagsomt blir det i forhold til sambo. Jeg føler at om jeg bare ser på han lenge nok så kan jeg liksom "se" at han forandrer seg.

Om nettene får jeg en sterk følelse av at det er han som ligger ved siden av meg og ikke sambo, og jeg stresser meg gjennom natten og tør aldri snu meg rundt.

Er det noen som vet hvordan jeg kan få dette bort? Erfaringer? Dette er så slitsomt.

Jeg har ikke sett han på lenge nå, kan det være derfor jeg tror jeg ser han overalt?

[Apostrof]

Det er mulig at det er fordi du ikke har sett han på ei stund at du nå ser han over alt. Forsvars mekanismen i deg vet at hvis du slapper av og ikke er på vakt, så blir det en mye kraftigere reaksjon som kommer når du ser han igjen, kanskje. Og det kan vare for at når du ser han så vet du hvor han er. Nå som du ikke ser han så kan han være hvor som helst. Det er veldig vanskelig å si. Jeg har ikke opplevd dette så jeg har ingen gode råd og i deg. Beklager. Bare tanker på hvorfor du har det sånn.

[fudge]

Det er mulig at det er fordi du ikke har sett han på ei stund at du nå ser han over alt. Forsvars mekanismen i deg vet at hvis du slapper av og ikke er på vakt, så blir det en mye kraftigere reaksjon som kommer når du ser han igjen, kanskje. Og det kan vare for at når du ser han så vet du hvor han er. Nå som du ikke ser han så kan han være hvor som helst. Det er veldig vanskelig å si. Jeg har ikke opplevd dette så jeg har ingen gode råd og i deg. Beklager. Bare tanker på hvorfor du har det sånn.

Tusen takk for svar!

[PieLill]

Har ikke opplevd akkurat noe slikt selv.

Noe av poenget blir vel å overbevise følelsene dine om at de faktisk tar feil.

Vil det hjelpe å tenke "Hvorfor ser jeg ansiktet akkurat nå?" Er jeg redd for at det skal dukke opp, eller er jeg redd for at denne personen skal vise seg å stå for det samme som han? osv. Da går det kanskje an å nærme seg følelsen litt mer logisk og etter hvert få dressert de.

Kan du be din sambo om hjelp? Kan du i en periode spørre om du får lov til å vekke ham når du blir redd om natten, og avtale på forhånd hva han skal gjøre for å hjelpe deg til å bli trygg. Likedan når du synes han forandrer seg om dagen. Kan du fortelle det til ham, så kan han hjelpe deg å bli trygg.

Skal samboen hjelpe deg tror jeg det er viktig at dere blir enig om hvordan dere skal takle det i fredstid, dvs når du ikke er redd.

Tror det er viktig at din innfallsvinkel hele tiden er at "Dette er et problem som sitter i mitt hode og er ikke din feil, men kan du hjelpe meg? Problemet er ikke at du gjorde den bevegelsen du nettopp gjorde, men at jeg ikke takler det."

Selv har jeg en lei tendens til å tro at alle er sinte på meg og tolke alt i verste mening. Med nære venner har jeg lært meg til å spørre; "Nå gjør jeg dette vanskelig i hodet mitt. Kan du være så snill å si veldig grundig hva du egentlig mener? Så blir ikke så mye overlatt til min redde fantasi."

Det funker godt for meg, og jeg lærer. Bare ved å si mine ulogiske tanker høyt, til noen som tar meg alvorlig, men ikke er enig med meg, krymper dem betaktelig.

Håper du finner noen gode botemiddel.

[fudge]

Har ikke opplevd akkurat noe slikt selv.

Noe av poenget blir vel å overbevise følelsene dine om at de faktisk tar feil.

Vil det hjelpe å tenke "Hvorfor ser jeg ansiktet akkurat nå?" Er jeg redd for at det skal dukke opp, eller er jeg redd for at denne personen skal vise seg å stå for det samme som han? osv. Da går det kanskje an å nærme seg følelsen litt mer logisk og etter hvert få dressert de.

Kan du be din sambo om hjelp? Kan du i en periode spørre om du får lov til å vekke ham når du blir redd om natten, og avtale på forhånd hva han skal gjøre for å hjelpe deg til å bli trygg. Likedan når du synes han forandrer seg om dagen. Kan du fortelle det til ham, så kan han hjelpe deg å bli trygg.

Skal samboen hjelpe deg tror jeg det er viktig at dere blir enig om hvordan dere skal takle det i fredstid, dvs når du ikke er redd.

Tror det er viktig at din innfallsvinkel hele tiden er at "Dette er et problem som sitter i mitt hode og er ikke din feil, men kan du hjelpe meg? Problemet er ikke at du gjorde den bevegelsen du nettopp gjorde, men at jeg ikke takler det."

Selv har jeg en lei tendens til å tro at alle er sinte på meg og tolke alt i verste mening. Med nære venner har jeg lært meg til å spørre; "Nå gjør jeg dette vanskelig i hodet mitt. Kan du være så snill å si veldig grundig hva du egentlig mener? Så blir ikke så mye overlatt til min redde fantasi."

Det funker godt for meg, og jeg lærer. Bare ved å si mine ulogiske tanker høyt, til noen som tar meg alvorlig, men ikke er enig med meg, krymper dem betaktelig.

Håper du finner noen gode botemiddel.

Hei, tusen takk for svar!

Jeg har vel kanskje ikke spurt meg selv hvorfor jeg tror jeg ser ham overalt, nei. Akkurat da er det liksom nok med å få det vekk. Men når jeg tenker på det nå, så finner jeg heller ikke noe svar, tror jeg.

Kanskje fordi jeg tenker på at jeg kanskje ser han snart?

Sambo har full forståelse, og vet hva som foregår. Jeg vet jeg kan vekke han om natten om jeg vil det, men det er ikke så lett fordi jeg føler at han er en annen. Men det er jo ikke HAN jeg er redd for! Det vet han og, og om han våkner er han veldig snill og prøver å forsikre meg om at det bare er han som er der.

Samme gjelder når det blir sånn på dagtid.

Jeg -vet- at det bare er hodet mitt som kimser og jeg sier alltid til sambo at det ikke er noe med han, men meg - og det forstår han. Derfor tar han seg heller ikke nær av det.

Jeg skjønner hva du mener med å tro at noen er sinte, og jeg har erfart at da er det bedre å bare si det som det er - at jeg er redd han er sint - så kan jeg høre det med ord at han ikke er det.

På et vis så takler vi det oss imellom, men jeg skulle bare ønske at det ikke var sånn i det hele tatt, eller at jeg fant ut hvorfor jeg får for meg slike ting.

Kanskje er det noe som går over av seg selv om en stund.

Tusen takk for svar!