Milde overgrep?

[Gjest kanskje senere...?]

Jeg vet at jeg høres helt teit ut når jeg sier dette, men jeg prøver allikevel, for det er dette jeg føler.

Jeg ble misbrukt av en nabo èn eller flere ganger(husker ikke om det var forskjellige ganger og vet at jeg ikke husker alt) da jeg var ca. 6 år.

Har slitt (og sliter fortsatt) enormt med disse minnene og alle de problemene som "følger med" seksuelle overgrep. Gått i terapi i årevis. Vurderer nå å ta kontakt med støttesenteret mot incest for å se om det kan hjelpe meg.

Det jeg er redd for er at alle kommer til å synes at jeg overdriver... De andre har sikkert blitt voldtatt ukentlig/daglig i årevis av en far eller en annen nær person. Jeg ble ikke voldtatt en gang!

Klart jeg er glad for det, men jeg føler at jeg ikke har noen rett til å ha det vondt. Det som skjedde den gangen, som jeg husker, er at han kledde av meg og befølte meg nedentil. Jeg måtte også ta på han en gang. Et annet bilde jeg har er at han holder meg fast veldig hardt og tvinger meg til å suge han. Husker at det var vanskelig å puste og at jeg fikk panikk.

Føltes egentlig bra å få det ned på papiret...

Burde jeg gå til støttesenteret selv om mine overgrep er blåbær i forhold til alle de andres? Eller har kanskje ikke ALLE de andre opplevd så fryktelig mye grusomt? Bare noe jeg forestiller meg?

Forvirra jeg...

Håper noen vil svare meg selv om det var et litt merkelig spm...

[DIXI]

Kjære deg!

Det er ikke en konkurranse om hvem som har det verst! Alle har det vondt i forhold til det de har opplevd, uavhengig av hva andre har vært igjennom. Det viktigste er at du får jobbet med det som plager deg! Og forsøk å ikke tenke så mye på hva andre har vært igjennom.

Som du sier, så kjennes det godt å skrive ting av seg. Det er en veldig fin måte å jobbe med det man har opplevd på. Du kan også snakke med andre du stoler på, enten noen i familien, venninner eller andre. Det gjør utrolig godt å få snakket om det. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om!

Du kan jo skrive mer her inne, her er det mange som kjenner seg igjen, og som bryr seg. Anbefales på det varmeste!

Lykke til!

Vennlig hilsen Grete :-)

[Gjest kanskje senere...?]

Kjære deg!

Det er ikke en konkurranse om hvem som har det verst! Alle har det vondt i forhold til det de har opplevd, uavhengig av hva andre har vært igjennom. Det viktigste er at du får jobbet med det som plager deg! Og forsøk å ikke tenke så mye på hva andre har vært igjennom.

Som du sier, så kjennes det godt å skrive ting av seg. Det er en veldig fin måte å jobbe med det man har opplevd på. Du kan også snakke med andre du stoler på, enten noen i familien, venninner eller andre. Det gjør utrolig godt å få snakket om det. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om!

Du kan jo skrive mer her inne, her er det mange som kjenner seg igjen, og som bryr seg. Anbefales på det varmeste!

Lykke til!

Vennlig hilsen Grete :-)

Hei og takk for svar!

Jeg vet det ikke er en konkurranse om hvem som har det vondest. Jeg bare føler meg så dum når jeg klager over noe som jeg synes selv at jeg burde kommet meg over. Jeg stiller vel litt høye krav til meg selv der kanskje...

Det har mye med skam å gjøre også. Jeg skammer meg over det selv om jeg egentlig vet at det ikke var min skyld. Bare føler meg så møkkete og "pervers". Dumt å tenke sånn...

Tenker vel at hvis jeg bare hadde taklet det litt bedre nå så hadde jeg ikke behøvd å skamme meg så mye over akkurat det.

Jeg ser jo egentlig når jeg skriver det ned at det virker helt ulogisk å tenke sånn. Hvor kommer alle disse dumme tankene og resonnementene fra tro?

Klem til deg og andre som vil ha

[Hawkwind]

Du har all mulig grunn til å ta en tur på SMI for å samtale om dette.

Et overgrep er et overgrep, og det kan uansett ikke omtales som "mildt". Man kan si at noe er verre enn annet - men -alle- typer overgrep er sterkt traumatiske hendelser som i de aller fleste tilfeller gir den som er utsatt et behov for å bearbeide dette.

Lykke til med prosessen videre.

[PieLill]

Ville du ikke uansett ringt brannvesnet? ;-)

Ville brannvesnet svart at fordi det bare var yttergangen og ikke stuen som brant, så de ingen grunn til å komme? Eller at de bare slukket branner i hus på over 200 kvadratmeter?

Du kan gå til legen med en brukket finger, selv om andre har brukket en arm. Om du ikke gikk og fingeren grodde skjevt, ville sikkert legen spurt hvorfor du ikke kom før det var for sent.

Noen har ingen hull, andre har 20. Men tannlegen sjekker dem alle.

Noen har -1,00 i brillen sin, andre har -15,00. Ingen blir hevet ut av optikeren.

Det er veldig naturlig at du tenker som du tenker.

Jeg tenker selv slik når jeg kjenner meg lidelsesmessig underlegen. (Fant på det uttrykket akkurat nå akkurat for deg.)

Noe annet som får meg til å tenke slik er at jeg ikke har lyst til å ta inn over meg hva som har skjedd, og hvor mye det har skadet meg. Vil ikke identifisere meg med den type smerte og problemer. SÅ ille kan det da ikke være med MEG.

En tredje grunn til å tenke slik for meg er at jeg er redd for å ikke bli tatt alvorlig. Så da prøver jeg å ikke ta meg selv alvorlig heller. "Freedom's just another word for nothing left to loose." (J.Joplin)

Når både du og jeg får tenkt oss om, vet vi at det interessante i denne sammenhengen ikke er hva andre har opplevd, men hva vi selv har opplevd og hva det har gjort med oss. Hva må til for å slukke din og min brann. Iblant holder det med et pulverapperat. Andre ganger må vi tilkalle hele brannkorpset. Poenget er at brannen uansett må slukkus. Bedre å bruke litt for mye enn litt for lite vann.

Den eneste gangen jeg synes det er nyttig å tenke på at andre har det mye verre, er når jeg skal kurrere selvmedlidenhet.... ;o)

Noe annet viktig om brann: Blir den ikke ordentlig slukket sprer den seg.

Klem fra meg og lykke til til deg.

mvh

[Apostrof]

På SMI snakket vi ikke så mye om selve overgrepene. Detaljer og sånt. Vi snakket om følelser som vi satt igjen med i ettertid. Det er derfor de er der også, for at man skal kunne fortelle hva man føler. Til mennesker som føler det på samme måte. Vi har fellestrekk, en felles erfaring. Og det gjør godt å snakke med mennesker som vet og forstår hva du tenker.

Mange av dem som var der da jeg var der har nok sikkert opplevd verre overgrep enn meg, men det vet jeg veldig lite om. En annen side er at overgrep mot barn er ødeleggene for barnet uansett grad av grovhet. Og jeg vil ikke kalle det du har opplevd for milde overgrep. Så jeg synes at du skal ta kontakt med dem, de kan kanskje hjelpe deg litt. Gi deg et annet perspektiv kanskje. De hjalp meg.

*klem til deg*

[gnaffel-laffel]

Ville du ikke uansett ringt brannvesnet? ;-)

Ville brannvesnet svart at fordi det bare var yttergangen og ikke stuen som brant, så de ingen grunn til å komme? Eller at de bare slukket branner i hus på over 200 kvadratmeter?

Du kan gå til legen med en brukket finger, selv om andre har brukket en arm. Om du ikke gikk og fingeren grodde skjevt, ville sikkert legen spurt hvorfor du ikke kom før det var for sent.

Noen har ingen hull, andre har 20. Men tannlegen sjekker dem alle.

Noen har -1,00 i brillen sin, andre har -15,00. Ingen blir hevet ut av optikeren.

Det er veldig naturlig at du tenker som du tenker.

Jeg tenker selv slik når jeg kjenner meg lidelsesmessig underlegen. (Fant på det uttrykket akkurat nå akkurat for deg.)

Noe annet som får meg til å tenke slik er at jeg ikke har lyst til å ta inn over meg hva som har skjedd, og hvor mye det har skadet meg. Vil ikke identifisere meg med den type smerte og problemer. SÅ ille kan det da ikke være med MEG.

En tredje grunn til å tenke slik for meg er at jeg er redd for å ikke bli tatt alvorlig. Så da prøver jeg å ikke ta meg selv alvorlig heller. "Freedom's just another word for nothing left to loose." (J.Joplin)

Når både du og jeg får tenkt oss om, vet vi at det interessante i denne sammenhengen ikke er hva andre har opplevd, men hva vi selv har opplevd og hva det har gjort med oss. Hva må til for å slukke din og min brann. Iblant holder det med et pulverapperat. Andre ganger må vi tilkalle hele brannkorpset. Poenget er at brannen uansett må slukkus. Bedre å bruke litt for mye enn litt for lite vann.

Den eneste gangen jeg synes det er nyttig å tenke på at andre har det mye verre, er når jeg skal kurrere selvmedlidenhet.... ;o)

Noe annet viktig om brann: Blir den ikke ordentlig slukket sprer den seg.

Klem fra meg og lykke til til deg.

mvh

Dette var et kjempefint innlegg! Fikk meg til å se ting litt annerledes.Tusen takk, trengte det i dag....skal skrive det ned i dagboka mi sånn at jeg ikke glemmer dine kloke ord )

[hellanel]

Hei og takk for svar!

Jeg vet det ikke er en konkurranse om hvem som har det vondest. Jeg bare føler meg så dum når jeg klager over noe som jeg synes selv at jeg burde kommet meg over. Jeg stiller vel litt høye krav til meg selv der kanskje...

Det har mye med skam å gjøre også. Jeg skammer meg over det selv om jeg egentlig vet at det ikke var min skyld. Bare føler meg så møkkete og "pervers". Dumt å tenke sånn...

Tenker vel at hvis jeg bare hadde taklet det litt bedre nå så hadde jeg ikke behøvd å skamme meg så mye over akkurat det.

Jeg ser jo egentlig når jeg skriver det ned at det virker helt ulogisk å tenke sånn. Hvor kommer alle disse dumme tankene og resonnementene fra tro?

Klem til deg og andre som vil ha

Kjære deg!

Jeg fikk vondt når jeg leste det du skrev! Jeg vet hvor vondt det er å tenke at det du har opplevd ikke er ille nok. Jeg har levd med samme tanke i alt for mange år! Og når du skriver at du ser at det du har opplevd er ille, når du leser det du selv har skrevet (min tolkning), så spør du hvor alle dumme tanker kommer fra - det er IKKE dumme tanker. De vil komme ofte, selv etter du har vært på SMI og fått anerkjennelse for at du har opplevd mer enn nok for å ha problem med det!! Det er viktig for deg nå og få anerkjennelse for at det du opplevde var skadelig. Og det spiller ingen rolle om noen ble voldtatt hver dag fra de ble født; det du har opplevd er jævlig nok!!

Ønsker deg alt godt!

[PieLill]

Dette var et kjempefint innlegg! Fikk meg til å se ting litt annerledes.Tusen takk, trengte det i dag....skal skrive det ned i dagboka mi sånn at jeg ikke glemmer dine kloke ord )

Det var et virkelig kompliment. :-)

mvh