utroskap

[karibiskbris]

Hei!

Jeg er en kvinne på 28 år som har vært sammen med kjæresten min i over 10 år. Han er to år eldre enn meg.

Fra februar til mai, var jeg utro med en annen mann. Kjæresten min oppdaget dette, og en måned etter kuttet jeg og han jeg var utro med kontakten. Det hører også med til historien at vi flyttet like etterpå.

Noen måneder før jeg var utro, gikk det dårlig i forholdet vårt. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning for å være utro, men klarer ikke å finne noen forklaring på hvorfor jeg var utro. Samboeren min skylder på at han ikke er spennende nok og at han ikke er god nok i sengen. Men det er bare tull. Det er ingen som kan tilfredsstille meg sånn som samboeren min.

Når vi flyttet, flyttet vi tilbake til hjemkommunen vår. Jeg har en del guttevenner som han forlanger at jeg skal kutte ut. Det forstår jeg jo selvfølgelig, og det har jeg også gjort. Men med en gang etter at vi flyttet tilbake hit, syntes han det var greit at jeg hadde kontakt med en tidligere studiekompis. Vi gikk på kafee alle tre og lo og pratet.

Og så skjedde det som ikke skulle skje: kompisen min ble forelsket i meg. Dette fortalte jeg til samboeren min, og da forlangte han at jeg skulle kutte ut all kontakt med ham også. Men det gikk en måned før jeg gjorde det, for jeg kunne ikke se noe galt i at vi hadde overfladisk kontakt. Men etter en måneds tid innså jeg at samboeren min tok dette veldig innpå seg. Han forlangte at jeg ikke skulle snakke med han igjen. Aldri mer! Hvis han fant ut at vi hadde kontakt, gjorde han det slutt. Så nå har jeg kuttet kontakten med han også.

Han stoler ikke på meg i det heletatt. Men jeg kommer ikke til å gjøre noe sånt en gang til. Hver eneste dag er det utspørringer. Jeg blir helt nervøs av det. Tør ikke engang gå på lesesalen, for jeg er redd samboeren min skal tro at jeg gjør noe galt. Så jeg er hjemme så ofte jeg kan. Vasker hus og lager middag til han.

Av natur er vi motsetninger. Jeg er blid og utadvendt og han er ikke så blid og ikke så utadvent. Jeg prøver å muntre han opp og gjøre ham lykkelig, men ingenting hjelper.

Jeg kjenner han jo veldig godt, og vet når han ikke har det så bra. Når jeg spør hva som er galt, får jeg til svar at det ikke er noe. Men jeg vet jo at det er noe galt. Så kan det gå fra 4 til 6 dager, og da sier han hva det er. Og da er det selvfølgelig noe mellom oss. F. eks. synes han at det og det virket mistenksomt, men så har han ikke turd å spørre. Disse dagene er helt for jævlig. Da sitter jeg hjemme og gråter, selv om jeg heller burde konsentrert meg om studiene. Når han kommer hjem gjør jeg alt for at han skal ha det bra.

Av og til blir jeg veldig lei meg og klarer ikke å holde igjen tårene. Men han gidder aldri å trøste (det gjorde han ikke før utroskapet heller). Han er en følsom og grei gutt ellers, men sitter bare og ser på meg når jeg gråter. Jeg skulle jo ønske han kunne trøste meg.

Jeg vil at dette forholdet skal ordne seg. Jeg elsker han, og har aldri tenkt at vi ikke skal være sammen mer.

Men akkurat nå er jeg forferdelig sliten. Skulle ønske jeg kunne få tilliten tilbake.

Jeg mener at når begge har tatt et valg; nemlig å fortsette samlivet, er begge ansvarlig for at ting skal fungere. Jeg føler at det kun er jeg som jobber, og han spiller på min dårlige samvittighet.

Heldigvis har vi ikke barn.

Han liker heller ikke at jeg er sammen med venninnene mine, for da tror han at jeg er utro (med studiekameraten min). Så jeg avlyser den ene avtalen etter den andre.

Heller ikke venneparene våre liker han å besøke, for absloutt alle har fått kontakt med oss gjennom meg. Selv har han kuttet ut kontakten med alle sine kompiser.

Ingen andre enn oss to og en venninne av meg vet om utroskapet.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg fortsette eller er dette dødfødt?

Det hører også med til historien at jeg er økonomisk avhengig av han, og det kommer jeg til å være i et halv år til (da er jeg ferdig studert). Også dette er et problem i forhold til et evetuelt brudd, selv om jeg er klar over retten til sosialstønad (får ikke lån i Lånekassen). Men jeg vil ikke gå på sosialtrygd.

Håper du kan hjelpe meg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "karbiskbris"!

Det virker som du er nokså sliten, og for tiden forsynt av din samboer. Det høres heller ikke greit ut at dine venner og kontakter nærmest blir vurdert for så å bli avvist av han.

Slik jeg oppfatter situasjonen ut fra det du skriver, høres kjæresten din ut til å være sjalu.

Nå har han jo god grunn til det, etter som du har vært utro over flere måneder. Det har åpenbart satt seg godt fast i ryggmargen hans, tatt i betraktning at han kanskje er grunnleggende skeptisk av seg?

Jeg synes også jeg hører at du er gått lei av forholdet. Har dere vokst fra hverandre? Det var kanskje bakgrunnen for din utroskap?

Min erfaring er at slike problemer sjelden glir over av seg selv.

Greier dere å snakke om hvordan samlivet tar seg ut for hver av dere? Er det lov å gjøre feil hos dere? Og klarer dere etter konflikter å tilgi den andre og begynne på nytt?

Hvis det bare er du som drar lasset, lurer jeg på om dette forholdet har lang levetid. Men jeg vil oppfordre deg til å ta situasjonen opp til seriøs gjennomgang. Begynn med deg selv.

[momsen]

Hei "karbiskbris"!

Det virker som du er nokså sliten, og for tiden forsynt av din samboer. Det høres heller ikke greit ut at dine venner og kontakter nærmest blir vurdert for så å bli avvist av han.

Slik jeg oppfatter situasjonen ut fra det du skriver, høres kjæresten din ut til å være sjalu.

Nå har han jo god grunn til det, etter som du har vært utro over flere måneder. Det har åpenbart satt seg godt fast i ryggmargen hans, tatt i betraktning at han kanskje er grunnleggende skeptisk av seg?

Jeg synes også jeg hører at du er gått lei av forholdet. Har dere vokst fra hverandre? Det var kanskje bakgrunnen for din utroskap?

Min erfaring er at slike problemer sjelden glir over av seg selv.

Greier dere å snakke om hvordan samlivet tar seg ut for hver av dere? Er det lov å gjøre feil hos dere? Og klarer dere etter konflikter å tilgi den andre og begynne på nytt?

Hvis det bare er du som drar lasset, lurer jeg på om dette forholdet har lang levetid. Men jeg vil oppfordre deg til å ta situasjonen opp til seriøs gjennomgang. Begynn med deg selv.

Jeg synes det høres ut som om samboeren din har kjørt seg helt fast. Hvis han vil fortsette å være sammen med deg, må han være villig til å tilgi deg, og slutte å plage deg og seg selv.

Det høres også ut som om grunnen til at du var utro er at du ikke får noen respons hos samboeren din.

Hvorfor er du økonomisk avhengig av samboeren? Andre klarer å studere, selv om de er single.

[Gjest Clickety]

Jeg synes det høres ut som om samboeren din har kjørt seg helt fast. Hvis han vil fortsette å være sammen med deg, må han være villig til å tilgi deg, og slutte å plage deg og seg selv.

Det høres også ut som om grunnen til at du var utro er at du ikke får noen respons hos samboeren din.

Hvorfor er du økonomisk avhengig av samboeren? Andre klarer å studere, selv om de er single.

Det er et så utrolig teit svar, skikkelig KK svar! Damer nå til dags tror at med en gang det går dårli i et forhold er det liksom mannen sin skyld at hun er utro, det skal alltis skyldes på mannen! Damer skal liksom ha så mye selvtillit i denne likestillingsverden, men dere burde faen meg se å skjerpe dere, det er ikke respektabelt å greit å bare være utro og skylde på at forholdet går dårlig! Jeg for min del håper du blir dumpet av typen din, og at du momsen, en gang vil bli utsatt for det samme selv, nemli at en du har stolt på gjennom mange år og ser på som en du skal dele livet med, er utro mot deg! Da vil du nok ikke gi fra deg sånne teite Kvinner & Klær svar!