Når hjelpen hjelper!les dette:-)

[vicca]

Hei alle dolere!

Jeg er litt sporadisk på nett nå, og vet ikke hvordan det går med hver og en av dere; ønsker dere hvertfall alt godt.

Jeg har lyst til å dele noen av mine erfaringer med behandlingssystemet med dere, kanskje som en motivasjon og pådriver til å skaffe hjelp. Jeg skal prøve hvertfall.

Tar historien kort, men jeg ble syk da jeg var 10-11, nå er jeg 23. Mitt første selvmordsforsøk hadde jeg som 15-åring og etter dette ble det BUP. Følte ikke at dette hjalp noe særlig, fikk ikke noen kjemi med psykologen. Dessuten var jeg ganske lukket, jeg var flau over det som hadde skjedd og ville glatte over med smil og latter. Sånn fortsatte det en del år, men februar 2002 ble det stopp for meg. Hodet gikk i veggen og resten av kroppen fulgte etter. År med depresjoner, angst, sf og selvskading hadde satt sine spor og jeg gikk inn i en psykose.

Heldigvis hadde jeg venner som så hvor det bar hen, og etter kort tid ble jeg lagt inn. Ble skrevet ut i september og det er det som har skjedd etter det jeg vil fortelle om.

Nå har jeg flyttet hjem til moren min, for å få ro og litt orden i økonomien min. Jeg får oppfølging på en DPS. Der har jeg ukentlige samtaler med en overlege og samtaler med en rehab-konsulent. Jeg går mao til DPS to ganger i uken. De to jeg snakker med er veldig forskjellige, de bruker ulike terapiformer, men jeg føler de utfyller hverandre på en glimrende måte.Etter jeg har gått skriver de et langt notat de putter inn i journalen, slik at de hele tiden vet hva den andre har gjort. De hjelper meg utrolig mye, og jeg vet jeg kan ringe når som helst. Det er ikke så ofte jeg gjør det, men å vite at jeg _kan_ gjøre det er godt. Føler at jeg endelig har møtt mennesker som er interesserte i min historie, de lytter og snakker. Jeg tør å åpne meg, både le og gråte. Det er befriende.

Til å hjelpe meg med en økonomi, preget av maniske perioder og bulimi i en årrekke, får jeg hjelp av en økonomikonsulent. Han er kjempeflink og vi får sanert deler av gjelden, jeg har en god legeattest fra denne nevnte overlegen og den hjelper mye her.

På samme sted som øk.kons jobber jobber det også en psykiatrikonsulent. Hun hadde hørt om saken min, og ringte meg og lurte på om jeg ville snakke med henne også. Hun var redd for at jeg ikke fikk nok hjelp. Så nå har jeg fire stykker jeg snakker med, noen ofte - andre litt sjeldnere, men det går aldri mer enn tre-fire uker.

Ganske jevnlig har vi ansvarsgruppemøter, og da møter alle de som er involverte i min behandling. Der snakker vi om hva som er blitt gjort og hva vi skal gjøre fremover.

Det er så mange som har dårlige erfaringer med behandlingsapparatet. Da jeg var innlagt opplevde jeg også ting som var fæle og jeg sa fra til dem (de som jobbet på avd.) da jeg følte de gjorde feil. Ikke alle hørte på det jeg sa, men noen gjorde det. Nå jobber jeg en del med Mental Helse og har hørt mange historier som ligner mest på overgrep. Mye av den hjelpen som blir gitt er kanskje ikke så hensiktsmessig. Vi har rett til å klage da - vi MÅ si fra.

Dessverre hører vi ikke så mye om de gangene apparatet fungerer bra, og det har det gjort (hvertfall til slutt...) i mitt tilfelle. Kanskje er noe av årsaken at jeg endelig tør å åpne meg, fortelle uten å sensurere...men jeg tror det meste ligger i de menneskene jeg har møtt, de i behandlingsteamet mitt. De fortjener ros og heder; og det skal de jammen få også. De våger å utfordre meg, stiller krav til meg og gjennomskuer meg hvis jeg atter en gang går inn i rollen som den flinke jenta som skal takle alt i verden alene.

Dette ble litt mye, men jeg ville bare vise et eksempel på at det er mulig å få virkelig god hjelp.

Vil ønske alle en fredfull jul.

Klem fra

[Gjest mia-veronica]

Tusen takk for at du delte disse tankene med oss her! Det er så viktig at det også fortelles om at det kan gå bra! Håper det fungerer for deg også i fortsettelsen!

[Gjest ikke undertegnet]

Det var gode nyheter! Godt å høre om dem det går bra for! Tror nok det er flere som deg, men de kommer dessverre ikke tilbake hit for å 'rapportere'.

Kan skrive under på at det er viktig å ha 'hjelpere' som forstår deg. Har selv i flere år hatt en lege og psykiater som mer har jobbet mot meg enn for meg. De har hatt fasiten (mente de) på hva som var best for meg. Stikk imot mine egne antagelser. Som jeg tror stemte. Ihvertfall ble jeg gradvis dårlgiere under disse to's 'behandling'. Tilslutt byttet jeg dem ut. Gav opp å 'overbevise' dem om hva jeg trengte.

Nå har jeg ny lege og psykolog. Det er som en ny verden. Før så hørte jeg om slike historier og kunne ikke tro at jeg skulle oppleve det. Følte det som det var meg det var noe galt med. Men nå føler jeg meg forstått, tatt hensyn til og de har sagt begge to at de skal hjelpe meg framover. At jeg må ta hensyn til meg selv og ikke slite meg ut mer. Kan ikke tro det! Tenk om dette hadde skjedd for fire år siden. Da hadde jeg kanskje vært arbeidsfør nå. Den første tida satt jeg bare og grein av lettelse. Tar på å savne omsorg i mange år, og så plutselig strømmer det over deg fra flere kanter. Nå ser jeg lyst (lysere ihvertfall) på fremtiden. Jeg er ikke alene om å kjempe mer.

Unner alle å oppleve slike behandlere. Sannsynligvis er det mange av dem der ute. Jeg var bare uheldig med mitt valg den gangen. Vi får lære oss å skifte ut de som ikke er 'bra' for oss litt raskere, tror jeg. Det ville spart meg for magne følelsesmessige påkjenninger ve då bli mistrodd, og samfunnet for trygdeutgifter.