Det var DEN energien....

[Gjest ikke undertegnet]

Blir så fortvilt. Skal så lite til å slå meg overende. Som regle takler jeg ikke å ha flere ting å gjøre eller flere avtaler pr. dag. Men nå før jul så er det vanskelig å unngå.

Idag har jeg vært 'flink' (setter det i gåsetegn siden det gjelder slike ting 'de friske' ikke tenker over at de gjør engang) siden jeg har gått en liten tur i det fine været OG jeg fikk kjøpt en stillongs som guttungen måtte ha. Var så 'overmodig' da jeg kom hjem over at jeg hadde greid det, at jeg satt i gang med å stryke et par ting. DET er virkelig en seier.

Men, mens jeg holder på med det, ringer telefonen. En i familien ber om en tjeneste, som isåfall må utføres i dag eller i morgen. Poff, energien renner av meg, tårene presser seg på. Bare å slå av strykejernet. Får nok ikke gjort mer i dag.....

Helt håpløst å ha det slik. Skal ingenting for å uroe og ødelege en ellers bra dag.

Mitt dilemma nå er at i dag er det fro sent, så jeg orker ikke idag. Tjenesten innebærer at jeg må kjøre til nabobyen. Vanskelig å si nei. Sier jo nesten alltid nei, siden jeg ikke orker. Folk forstår ikke dette 'orker ikke'. De tror nok at jeg er lat rett og slett. Ikke vil stille opp for andre.

I morgen kunne jeg godt gjort det. Skal faktisk til den andre byen. Avtale med venninne. Men Må være tilbake hit til et bestemt klokkeslett for å gjøre ungen til tannlegen (TO ting på en dag = fare for lett sammenbrudd og energitap). Problemet er at jeg blir stresset av å tenke på å 'stappe inn' dette ærendet på nabobyturen. Jeg rekker det sikkert helt fint, er sikkert ok for venninnen, men det stresser meg såpass at jeg har lyst til å rømme. Herregud, hæler ikke meg selv snart!

Nå hadde jeg liksom enf orm for kontroll over imorgen, og bare på grunna v en telefon og et vennlig spørsmål er alt 'ødelagt'.

Noen som kjenner seg igjen? Noen tips til hvordan en skal takle det? Jeg prøver å forklare folk hvordan jeg hard det, men de kikker litt 'rart' på meg bare. Tror rett og slett de ikke forstår hva jeg mener. Har vært for flink bestandig dessverre, så en 'udugelig' utgave av meg tror visst ingen på.

Hver dag fram til jul har jeg små ting jeg må huske, Kjøpe ribbe, presang til den en dag, til den neste dag. Julekort må sendes. Penklærna må sjekkes og strykes. Kanskje må barna ha noe nytt (gruff og gru, det er vel for sent, orker ikke tanken). En gammel tante som skal ha en blomst. En venninne som jeg skulle ringt til. hun har litt problemer hun også.

Hjelp!!

[snufseguri]

Hei! Kjenner meg godt igjen her, ja. Er for tiden deprimert og har stort sett ikke ork til noen ting. Var meget stolt da jeg vasket klær og støvsuget i går, og minst like stolt etter oppvaska i dag... De minste ting er som en kjempehøy terskel å gå over.

Jeg har også problemer med at folk ikke skjønner at jeg ikke orker ditt og datt. Eller at jeg rett og slett ikke har lyst til noe. Mamma spurte meg om jeg kunne gjøre et ærend for henne etter psyk'timen i dag, men jeg sa nei. Følte at det la et altfor stort press på meg. Enda det bare var et par kvartaler å gå.

Vet ikke helt hva vi kan gjøre for å få folk til å forstå hvordan vi har det. Vi må vel bare si sannheten og beklage når folk "stiller krav" til oss. Beklage å si at det for tiden rett og slett er uoverkommelig for oss.

[Gjest trrrish]

Orker man ikke, så orker man ikke. Det får de respektere.