Har bare ikke overskudd....

[TRISTIAN]

...jeg hadde planer om å ta med ungene ut å kjøpe julegavene de bør få være med å velge ut....men finner meg selv plutselig helt tom for energi...hadde bare ikke overskudd, hverken til det ene eller det andre idag...

Motivasjonen = 0 , eller mindre.....

...når selv ikke ungene klarer å rive meg løs fra alt det meningsløse i to stakkarslige dager; hvor er jeg på vei hen da?

Mot det totale forfall?

Er jeg blitt så selvsentrert at det begynner å gå utover dem også?

Føler meg rett og slett HELT verdiløs nå.....

Det eneste jeg kan er å jobbe....og hva er hensikten med det hvis jeg ikke skal ha noe liv?...jeg mener; Jeg jobber jo for å ha råd til Å LEVE...ikke omvendt...?

Huff....!

Kanskje best å bare "forsvinne"....?

De sover nå....håper jeg blir istand til å yte mer imorgen....og også neste gang de kommer...de fortjener da ikke dette...!

[Set Abominae]

Hør på meg!

Det beste er ik å forsvinne.

Uansett hvor jævlig du har det stå på!

Stå på alt du klarer!

Du får ik lov å forsvinne.

Uansett hvor hardt det er, stå på, for ungene dine sin skyld!

ALDRI GI OPP!

[blaff]

Har du vært hos legen ennå? Hvis ikke, må du komme deg dit snarest. Du trenger hjelp til å få orden på livet ditt både for din egen og ungenes skyld.

Du må prøve å ikke være så hard mot deg selv. Å akseptere at du er deprimert med de smertene det innebærer, er første skritt på veien videre.

For et år siden var jeg suicidal og så ingen løsning på tilværelsen.Det var bare tanken på sønnen min som holdt meg tilbake. Nå er jeg glad for det, selv om det vil ta lang tid både med terapi og medisiner før jeg blir helt frisk.

Så ikke gi opp! Pass på deg selv uten å stille for store krav til hva du skal klare i hverdagen

Klem hvis du vil ha...

[TRISTIAN]

Har du vært hos legen ennå? Hvis ikke, må du komme deg dit snarest. Du trenger hjelp til å få orden på livet ditt både for din egen og ungenes skyld.

Du må prøve å ikke være så hard mot deg selv. Å akseptere at du er deprimert med de smertene det innebærer, er første skritt på veien videre.

For et år siden var jeg suicidal og så ingen løsning på tilværelsen.Det var bare tanken på sønnen min som holdt meg tilbake. Nå er jeg glad for det, selv om det vil ta lang tid både med terapi og medisiner før jeg blir helt frisk.

Så ikke gi opp! Pass på deg selv uten å stille for store krav til hva du skal klare i hverdagen

Klem hvis du vil ha...

eh...tør nesten ikke si dette overfor de som har "fulgt med meg" siden jeg kom inn på denne siden...men; Nei, jeg kom meg IKKE til legen denne gangen heller...:-( ....hadde time torsdag kl. 13....ble sendt til Drammen på "et par timers" oppdrag på morran....rakk ikke tilbake.....idiotisk,ikke sant?

Begynner å lure på om jeg lider av en form for personlighets-spaltning..?

"Den vellykede" i arbeidstiden som trekker lett på skuldra av å miste en legetime og MEG på kveldstid som kommer nedbrutt hjem, og forbanner "den andre" opp og ned....?

Fikk forøvrig ikke time igjen før neste uke....har fri fra jobben fra 20/12 >2/1....håper det dekker en"innkjøringsfase" for antidepp. (optimist, jeg?!!)...neida, bare håpefull....

Men du har helt rett; jeg MÅ få orden på ting...trenger en "aha"-opplevelse snart....?