Tør ikke narkose

[Gjest Aina E]

Har fjernet mandlene som 16-åring, men ellers aldri hatt narkose.

Er i dårlig fysisk form og skal ta en full bukplastikk i januar, noe jeg har "gledet" meg til i 2 år.

Er manisk-depressiv og går på orfiril, dessuten har jeg fibromyalgi.

Kirurgen mente det ikke var noe problem, men jeg selv er livredd. Har to unger jeg er så sinnsykt glad i og angsten bunner vel helst i at jeg ikke skal våkne etter narkosen igjen. (Er det latterlig å tenke sånn)??

Nå vurderer jeg å trekke meg, bare fordi jeg er redd for at kroppen min ikke skal tåle inngrepet med tilhørende narkose.

Jeg er jo fullstendig klar over at det er en risiko ved alle operasjoner og hva går egentlig denne risikoen ut på?

Døende folk får jo også narkose og overlever, men jeg innbiller meg at kroppen min ikke vil tåle det... Har vært døden nær et par ganger før og vil nødig oppleve det igjen. Dessuten har jeg våknet under narkose. Det var ikke moro.

Kan noen fortelle meg hvor risikabelt dette egentlig er? Skal jeg la meg operere for forfengelighetens skyld? Tross alt kan jeg jo leve med hengemage?!

En annen ting er at folk spør meg flere ganger i uka når jeg har termin og at ikke et eneste klesplagg i normal størrelse passer. Strekkmerkene er 1/2 - 1 cm. brede og går som et rutenett fra brystbeinet ned til knærne...

Det mest skremmende er at operasjonen tar 2-3 timer, mens fjerning av mandlene tok 20 minutter. Det er skummelt å være ubevisst så lenge og ha null og niks kontroll. Tenk om jeg dør? Hvorfor skal jeg utsette kroppen min for dette?

Kanskje fordi jeg er lei av å se gravid ut og fordi jeg skulle ønske at jeg kunne se hva jeg har mellom beina snart uten å bruke speil? Magen min ser ut som på en 90-åring og jeg er bare i slutten av 20-åra. Har ikke vist meg i bikini på 6 år, faktisk.

Folk kommenterer hvor søt jeg er og sånn, men når jeg reiser meg opp og magen står ut, er det slutt på komplimentene.

Så hjelp - gi meg noen hint om hvordan dette er og trøst meg... Jeg har to uker på meg fra innkallelse til operasjon. Dette er virkelig skummelt! Jeg har som nevnt ønsket dette lenge og det er så dumt å si fra seg sjansen når jeg har den. Jeg får den garantert ikke igjen.

[Lillemus]

Det går så fint så Aina! ) Var selv i narkose for vaginalplastikk i april i år og jeg også grudde meg for narkosen, men det gikk kjempefint. Det siste jeg husker er at en eller annen student (?) presenterte seg, men jeg aner ikke hva han het! Jeg bare fniste og så var jeg borte. ) Da jeg våknet igjen noen timer senere føltes det som om jeg var innpakket i bomull og jeg har en erindring om at jeg bare lå og fniste for meg selv på overvåkningen hele ettermiddagen! )