Jul..

[Melk1365380360]

Nå nærmer julen seg med kjempeskritt, og jeg gruer meg. Gruer meg til å sitte sammen med familien jeg forakter. Som forakter meg. Gruer meg til å få gaver. Late som om jeg blir glad.

Vil bare sove nå, sove bort alt denne dritten, og våkne opp til en ny og bedre verden, der jeg er i fokus, og jeg smiler.

Hoppe over julen..

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg blir så lei meg i julen. Vet ikke om det er hele stemningen til andre, eller om dette er "familie-høytiden".

I morgen skal jeg til legen. Få sykemelding. Late som om jeg er forkjøla. Gå hjem, legge meg under teppet.

Jeg ser det så godt selv, jeg vet jeg er deprimert, og jeg vet at jeg må ta meg selv i nakken, men jeg klarer det ikke.

Som om jeg vet at jeg går feil vei, men ikke klarer å snu..

Det var tungt å begynne hos psykolog igjen. Føler hun kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Som om hun er en tankeleser. Og med den innstillingen vil jeg ikke få noen resultater heller.

Jeg er redd, veldig redd. Og jeg kan ikke henvende meg til noen. Alle gleder seg til jul, kjøper presanger og lager pepperkaker. Jeg vil ikke være den som ødelegger stemningen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette blir så altfor tundt av og til. Og jeg aner ikke hva som holder meg her enda. Kanskje er det troen på at en dag vil jeg få det bedre, en dag vil jeg forstå.

Men jeg har ventet så lenge.

Og det er feigt å dø.

Jeg vil ikke at den uretten Han gjorde skal få pine meg mer. Jeg vil ikke lide, ikke gråte, ikke noenting som tilsier at han klarer å ødelegge meg enda.

Vil smile,vil være i julestemning, vil være opplagt og våken. Tro meg, det vil jeg.

Men jeg har ikke så mye energi igjen, og hver dag stjeler en ny dose av energien.

Hver dag er en kamp. Min kamp. Min kamp mot meg selv, mot uretten, mot livet.

Det er enkelt å leve. Det er bare å leve det. Alle gjør det, uten å tenke seg om. Og jeg er heldig som får lov til å leve. Det er jeg.

Men uansett hvor sterk jeg er, uansett hvor hardt jeg prøver, så glipper jeg taket. Og jeg vet ikke hvorfor.

Er det fordi jeg egentlig ikke vil? Er smerten en vane?

Tårene er en del av meg nå, vondheten også. Uten den, er jeg ingenting.

Som en sykdom, et virus, kom det krypende. Uten at jeg ante det. Knakk meg i to. Og stakk. Lot meg liggende her undrende over hva som skjedde.

Fordi det vet jeg ikke. Kommer nok aldri til å få vite det heller. Det er sånnt som skjer.

Å være glad er heller ikke vanskelig. Det er å fokusere på det positive i livet. Glede seg over de små tingene. Ta lærdom av det vonde. Huske det gode. Jeg kan fasiten utenat, men jeg velger å ikke bruke den.

Hvorfor? Det aner jeg ikke.

Vil ikke, gidder ikke, orker ikke, trenger ikke..det er 1000 måter å slippe unna.

Men velger man å være lei seg, så er en lei seg. Velger man å være trist, så er man trist. Velger man å være deprimert, er det ingen som vet hva som skjer.

Dette er min måte å leve på. Min måte å takle livet, verden,og meg selv på. Jeg har valgt et liv på skyggesiden, og tar konsekvensene av det.

Livet er vakkert, det er en gave. Man skal være takknemlig for at man får være her.

Døden er fæl, vond,forferdelig.

Man kan velge å være levende eller død.

Men man velger ikke å være midt mellom..

[Apostrof]

Det som du nå gjør er ikke skritt tilbake, det er en pause. En pust i bakken før du skal igjennom den anstrengelsen som du vet at julen er for deg.

Det var mange tanker i innlegget ditt, jeg tar bare for meg denne om julen.

Som jeg skrev til beib, det er lov å si nei i julen også. Du må ta hensyn til dine ønsker. Det er viktig at også du har det fint i julen.

Jeg er ikke særlig begeistret for denne høytiden selv. Med alle forventningene. Pretending to be a happy family. Så jeg latet ikke som heller. Jeg feiret min jul med gode venner og lot familien styre med sitt. Selvsagt stemplet de meg som både det ene og det andre, men jeg hadde verdens koseligste jul. Mitt valg, mitt liv.

*juleklem*