Problem løst.....me Happy..?

[TRISTIAN]

Har(dessverre) "syltet" meg ned i min egen selvopptatthet igjen, og filosofert litt....som vanlig....

Prøvde å være sosial igjen igår.....det gikk jo forsåvidt ganske greit (så lenge det ikke er familie..?) ....men jeg blir sittende i undring over folks evne til å glede seg over detaljer som det ikke kunne falle meg inn å le av om jeg så fikk meget godt betalt for det....?

Innledningsvis blir jeg sittende oppmerksomt å følge med; studerende , prøver å finne innfallsvinkelen disse "rare" menneskene må ha på ting for å gjøre så å si alt mellom himmel og jord interessant eller morsomt......

Hva er det folk har oppe i hodene sine som ikke finnes i mitt? Har de absolutt ingen bekymringer? Er de bare "store barn" som ikke tenker på morgendagen og hvilke ulykker den kan føre med seg...? Eller er de rett og slett så sikre på seg selv at de tror de har gardert seg mot det uforutsette? Dèt er det jo ingen som kan....eller hva?

Etter en stund må jeg bare innse de harde fakta : Jeg fatter det rett og slett ikke....jeg klarer ikke å le av alt de ler av...jeg klarer f.eks. ikke forstå spenningen eller morsomhetene i en ferie,- eller jakthistorie fortalt av en person som jeg aldri har hatt, eller noen gang vil ha noe forhold til.

Så; hva feiler det meg ? Er jeg totalt blottet for humoristisk sans? Nei, for jeg klarer ikke la være å smile eller tidvis tilogmed le av karakterer som Rowan Atkinson / John Cleese i "Fawlty Towers" eller "Fleksnes" for å ha integrert noe som er nesten norsk ihvertfall.....

Så jeg HAR humoristisk sans.

Da er det vel menneskene som er kjedelige da?

Nei, vi kan nok utelukke den muligheten også, for DE morer seg jo over alt mulig..?

Må være min sosiale intelligens som glimrer med sitt fravær da.....

Ettersom tiden går, blir det bare vanskeligere og vanskeligere å sitte der. Jeg begynner å lengte hjem igjen.....oppgitt og frustrert over meg selv , jeg vil jo så gjerne ha det morsomt.

Men jeg får det bare ikke til.

Folk rundt meg legger merke til det.

Alle som èn.....av mangel på (helhjertet) respons , slutter de rett og slett å henvende seg til meg når de har noe å si.....hmm...før ville jeg kanskje ha tenkt at de ikke likte meg...?

Et lite mentalt fremskritt der, mon tro..?

Jeg må jo spørre meg selv: Forstår jeg ikke andre mennesker fordi jeg er deprimert?

-eller er jeg deprimert fordi jeg ikke forstår andre mennesker? I førstnevnte tilfelle skulle jo Remeron etter hvert mer eller mindre kunne hjelpe meg å løse dette problemet...?

Men hva hvis det er det siste som er tilfelle? Vil Remeron kunne hjelpe meg til å forstå noe jeg ikke forstår idag? Eller vil jeg bare bli likeglad og ignorant i forhold til andre mennesker?

Det ligger sterke motsetninger i de mulige svarene; For problemet vil på en måte være løst, uansett utfall; Hvis jeg utvikler en økende forståelse for mennesker sosialt sett , vil jo det etter all sannsynlighet føre til at folk liker meg bedre, jeg får mer selvtillitt, kanskje noen venner...og etter hvert,hvem vet; kanskje tilogmed en kjæreste...eller hjertevenn, hvis man heller vil bruke det ordet...

Problem løst...me Happy...:-)

I motsatt fall ; Remeron virker IKKE positivt på min sosiale intelligens, men derimot utvikler jeg en overbærende og ignorant holdning til andre mennesker og hva de måtte mene.....jeg "frigjør" meg på en måte fra behovet for å knytte bånd til andre mennesker.....blir likeglad, rett og slett.

Kommer jeg da til å vandre rundt som en glad tulling uten behov for et mål og en mening med livet? Ikke stille noen krav whatsoever? Dèt ville jo også vært frigjørende....på linje med evt. lobotomi.....(?)

Vil jeg da rett og slett TRIVES, rallende rundt for meg selv; lage treretters middager til meg selv?, ta oppvasken mens jeg plystrer "Yellow Rose of Texas"?, gå på kino alene?, spille ludo med meg selv eller legge kabal hele helgen uten tanke for hva som skjer ute i verden?

Problem løst...me Happy tulling....?

Jeg må jo bare innse det : Verden kommer IKKE til å forandre seg.....det er bare MIN oppfatning av den som vil endres....kan jeg innbille meg èn ting, ja; -så kan jeg vel innbille meg det motsatte....eller hva?

Huff, ja ; da var jeg vel tilbake til ordtaket : "Du er din egen lykkes smed"

Remeron skal i prinsippet kunne gi meg visjoner for å skape noe godt ut av livet....hva jeg definerer som "godt" blir mer eller mindre ett fett.....?

Bare jeg er LYKKELIG.......?

Unnskyld at jeg sier det , men...eh....Hipp Hurra..:-()

.....og dette er profetiene jeg kommer opp med DERSOM Remeron skulle VIRKE...?

Hva som skjer hvis den mot formodning ikke skulle virke......ja, dèt tør jeg rett og slett ikke filosofere over.....det vet sikkert noen av dere der ute.....?

Jeg venter i (nesten) åndeløs spenning......

[Gjest ikke undertegnet]

Depresjon ødelegger helt klart humoristisk sans. Taler av erfaring.

Får håpe du får tak i en psykolog som klarer å følge deg i dine filosofiske betraktninger av livet. Du vet det sikkert, men mye av ditt problem er at du er for klar og dyp i tankene, i forhold til de fleste andre. De greier ikek følge deg, og derfor gir de opp. De gir ikke opp fordi du kjeder dem.

Noen folk blir redde av for mange slike dype livsbetraktninger. De mest lykkelige blant oss er nok (dessverre) de som ikke har evne til å tenke så dypt. Eller i det minste de som greier å fortrenge behovet for dype tanker.

Er selv en for alvorlig og tenksom person for de fleste. Før var jeg vittig og morsom og underholdende også. Men det har depresjonen fortrengt. Nå er jeg bare alvorlig stort sett.

Før elsket også jeg John Cleese i Fawlty Towers, men nå tror jeg faktisk jeg kun hadde sett på uten å le. Kanskje ville jeg trukket på smilebåndet så vidt det var. Det er veldig trist, men sant.

Tror du har samme problemet som meg. Du tenker og filosoferer FOR mye. En kan rett og slett bli totalt gal av det hvis en ikke holder igjen. Er jeg redd.

Men det er veldig interessant!

[Gjest ikke undertegnet]

En ting til:

Tror kanskje du kunne ha god nytte av gruppeterapi. Da er du ikke så avhengig av en persons forståelse av tankene dine.

Og så ville du få gledena v å oppleve at du kan hjelpe andre med deres problemer. Det tror jeg du ville ha glede av.

Er det noen treffsteder i nærhetenf or forlk med psykiske problemer, hadde du sikkert vært en ressursperson der også. Hvis du kan overkomme fordommene mot å oppsøke slike steder. Jeg har dessverre ikke det. Det er liksom å synke enda dypere. I egne øyne.

Folk jeg snakker med i lokalmiljøet er så negative til alt med psykiske vansker at det skremmer meg fra det. Faktisk. Ellers kunne det vært ok.

[Gjest dukkelise]

Godt å høre det er flere som er lik meg i hodet.

Vi er nok flere som er pussige i hodet......eller er det oss som er det,og ikke de???

Gi faen og være deg slik du er så får de si hva de vil.

En ting du! Har lest stort sett alle dine innlegg her i det siste,og ser godt du har humor da.Humoren kommer snikene mellom masse av det du skriver.

Hihi...er ikke så gal som du tror,det er de andre som er det:-)

Medesin eller ikke.....la verden roe seg litt for deg,så tror jeg tingene fikser seg ettervert slik.Men for guds skyld......jeg vet så inderlig godt det er ett helvete å vente på den gode tiden.

Se opp.....se frem..

Klem fra meg