Ekspertsvar Løslatelse i mars, jeg er livredd - NHD/andre

[firebird1365380441]

Om bare 2-3 mnd løslates jeg og psykiateren jeg har gått til de siste 2 1/2 årene har henvist meg til VPS dit jeg flytter.Jeg har hatt flere , lange diskusjoner med han om "hva jeg egentlig skal behandles for" og om det i det hele tatt er nødvendig med timer hos psykolog/psykiater. Han mener at jeg ikke trenger behandling lenger , mens jeg på min side mener at det kan være godt å ha "noen" der den første tiden jeg er ute. Jeg har tross alt sittet inne i snart 3 år og det har selvfølgelig satt sine spor, på ulikt vis. Det er mye jeg ikke har fått blitt ferdig med , bl.a overgrep fra da jeg var barn, en voldtekt fra flere år tilbake ...ikke minst det som har ført til at jeg soner en dom. Jeg har liksom aldri fått lagt bak meg den forbrytelsen jeg er dømt for , og jeg gruer meg naturlig nok til løslatelsen. I bunn og grunn har jeg aldri greid å ha et "vanlig "liv. Har alltid vært avhengig av noen , enten det har vært psykehuset eller den psykiatriske hjemmetjenesten. Jeg var vel så godt som avhengig av diverse medikamenter også , i mange år.

Jeg er redd for at jeg ikke skal greie "det" , greie å leve såkalt normalt. Er redd for å bli så syk igjen og gå meg så fast at jeg blir nødt til å gjøre noe drastisk for å komme ut av det , slik det gjorde for noen år tilbake.

Selv om jeg vet at jeg har klart å endre meg , blitt sterkere, har fått bedre selvinnsikt, så kan en kanskje si at jeg har brent meg på psykiatrien. Jeg har nesten angst for å tenke tanken på at jeg kanskje kan få tilbakefall, selv om psykiateren min har stor tro på at dette skal gå bra.

Om 2 mnd skal jeg ha et "forsoningsmøte" med en del av de ansatte i avdelinga hvor det bikket over for meg. Jeg gruer meg vanvittig - har tusen tanker om at jeg ikke fikser det møtet. Men jeg har jo selv bedt om det. Vet ikke hva jeg skal si - hvordan skal jeg forklare hva det var som gikk av meg? Hva om det sitter folk der som faktisk har blitt skadet på grunn av meg og min oppførsel, av mine utageringer? Jeg tror jeg kommer til å gråte meg gjennom det meste av det møtet!

Hva om jeg en gang trenger akutt psyk.behandling igjen? Bør jeg innlegges i akutt avdelingen da?

Jeg har Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse, type impulsiv. Men nå har jeg ikke vært skikkelig syk på snart 2 år. Jeg er bare så redd for at det kun har vært et resultat av det skjerma og beskytta miljøet jeg har levd i de siste årene. Og hva hvis det faktisk ikke funker for meg ute i samfunnet?

Det eneste jeg vil , er å få et vanlig liv, som de fleste andre har - ta en utdannelse, drive med hobbiene og interessene mine, være sammen med venner og familie..

Jeg vil klare dette, men er så redd for å mislykkes. Jeg kan ikke skuffe de rundt meg mere!!

Bør jeg gå i behandling etter løslatelsen? Hva slags behandling bør jeg satse på? Hvor ofte? Og over hvor lang tid?

Jeg er kjempetakknemlig ovenfor alle som svarer på dette innlegget.

På forhånd takk - og god jul, alle sammen!

[forbrenner]

Har ingen gode råd å komme med,men leste innlegget ditt,og fikk lyst å svare.

Er selv innlagt(igjen,nok en gang),og har ikke så mye oppmuntring å komme med,pga jeg ikke ser lyst på livet(mitt liv,vel å merke)..

Men jeg håper og tror at du vil få det bra!

Håper du får den støtten og hjelpen du ønsker(og fortjener mest av alt!).

[Gjest nebby]

Kjære firebird.

Dette er ikke på langt nok noen svar til deg,på alle dine tanker. Men jeg tror at du vil klare det bgra jeg.

Hvis du er den jeg tro du er, så har vi felles kjente, eller i hvertfall en du kjenner til ganske godt.

Han er jounalist og bor i vestfold.

Mer vil jeg ikke si annet en at jeg har tenkt på deg siden jeg leste saken din.

Kan du sende meg mail? Viktig.

[email protected]

Plz han har ikke sagt noe om deg, annet enn at han spurte meg om en del ting som har med min bakgrunn å gjøre.

Viktig

[Gjest Hilsen Magna]

Har ingen gode råd å komme med,men leste innlegget ditt,og fikk lyst å svare.

Er selv innlagt(igjen,nok en gang),og har ikke så mye oppmuntring å komme med,pga jeg ikke ser lyst på livet(mitt liv,vel å merke)..

Men jeg håper og tror at du vil få det bra!

Håper du får den støtten og hjelpen du ønsker(og fortjener mest av alt!).

Jeg tror det er viktig at du får den oppfølging du føler er riktig selv. Jeg tror også at du skal følge dine følelser ift, det og ikke psykiaterens optimisme.

Du klarer deg, men i den overgangen du står overfor trenger du all den støtte du kan få. Derfor gjør det du mener er riktig og skaff deg den oppfølgingen du skisserer.

Jeg tenker bare på den angsten jeg selv føler for å miste grepet på min tilværelse. Ta den angsten for fremtiden din på alvor og det vil gå bra.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med deg og uenig med psykiateren din.

Når du blir utskrevet etter 3 år i fengsel, har du sikkert blitt mer moden både pga tiden som har gått, de erfaringer du har gjort deg og pga. terapien.

Likevel vil livet utenfor by på mange nye utfordringer. Med den diagnosen du har gitt deg, vil situasjoner med skuffelse, frustrasjoner, sinne eller depresjoner være mest utfordrende.

Da vil det være viktig at du har et sted å gå hvor du kan lufte dine følelser. Et viktig moment i modningen er å trene opp evnen til å holde på og utholde sterke følelser til en er i an situasjon hvor det er passende å lufte dem: bla. i en terapisituasjon.

Omgivelser med fast struktur og klare grenser er godt for personer med BPD. Fengsel er et slik sted. Når disse grensene og rammene faller bort etter løslatelsen, tror jeg du trenger noe annen hjelp.

Jeg vil anbefale at du i starten får en time ukentlig. Etterhvert kan dette reduseres.

Om du blir akutt syk, skal du legges inn på en akuttavdeling. Der bør du ikke bli lenge. Kom deg snarest mulig over i poliklinisk terapi igjen.

Lykke til ! :-)