I ektesenga

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er gift. Jeg er hans. Han har rett til meg. Jeg elsker han. Han er verdens snilleste og gjør aldri en flue fortred. Han er hensynsfull. Spør om det går greit når han vil ha meg. Sier jeg må si fra når det blir ekkelt- om jeg ikke vil. Da vil han stanse. Jo, han stanser. Men det er med et langt sukk- han vil så gjerne. Jeg vil også, men jeg greier ikke. Det er ekkelt. Han er desperat etter et år i sølibat og jeg forstår han nesten. Jeg vil ikke såre og skuffe han mer. Derfor lar jeg han gjøre som han vil. Greier ikke si at det er ekkelt og at jeg egentlig vil at han slutter. På en annen side vil jo også jeg, men jeg takler det bare ikke. Sex er ikke noe fint. Det er ekkelt. Men jeg vet det skal være noe fint- egentlig. I natt skjedde det igjen. Følte meg som en halvdød sjøstjerne der jeg lå. Beit tennene sammen. Jeg greier dette. Jeg skal holde ut. Er han ferdig snart? Stirrer i taket. Prøver å tenke på noe annet, prøver å ikke kjenne noe. Kvalmen stiger i meg. Det knyter seg i magen. Angst. Kjære Gud, la dette bli noe jeg slipper å tenke på eller ha dårlig samvittighet for i fremtida.

[huufsa]

Kanskje på tide å søke hjelp...

*føler med deg*