Klarer ikke å være i samme rom som svigersøster

[havfrua24]

Hei, mitt lille problem har blitt et stort. Jeg har problemer med å se, være i rom sammen med, prate med/om, hilse på, i det hele tatt være hyggelig med min svigersøster. Jeg har aldri likt henne siden jeg første gang møtte henne for ett og et halvt år siden. Hun ble for et halvt års tid siden sammen med min kjærestes bror. Hun har et barn fra tidligere forhold som er to år. Hun har aldri sagt eller gjort meg noe vondt, så jeg veit egentlig ikke hva jeg har imot henne. Hun irriterer meg så grenseløst og jeg får frysninger på ryggen av henne og barnet. Men så har jeg prøvd og prøvd å bli kjent med henne, jeg har sagt til megselv dag etter dag, kveld etter kveld at dette her er kun min egen skyld og at hun aldri har gjort meg noe og at hvis jeg ikke ordner opp i dette her ganske fort kommer jeg til å bli smårar. Jeg fortalte kjærsten min dette her igår og han blei ganske paff, han har skjønt at det har vært noe galt da jeg alltid daler ned i humør hver gang jeg ser henne. Men han kan ikke skjønne at det går an å "hate"(som han sa, jeg sa det aldri) et menneske som man ikke kjenner så ekstremt som jeg gjør. Han har selv opplevd å ikke komme overens med mennesker, men da i en svakere form. Jeg har snakket med flere om dette og de sier "det er ikke alle man kan komme overens med veit du" Takk! Men det er faktisk så ille at jeg ikke kan være med på noen familie ting. Jeg er ellers ganske snill og grei, har jobb jeg trives i, hus jeg leier, snill kjærste, snill familie og svigerfamilie, venner jeg stoler på og fremtidsutsikter, men jeg orker ikke å være så avhengig at hun ikke omgås meg. Jeg sa tom at jeg er villig til å gi opp barn for jeg nekter å la henne være tante. Hva slags menneske er jeg? Jeg føler det ikke sånn for noen andre. Noen forslag?? Jeg er forvirret..

[hershel1365380410]

Huff, dette er ikke lett, spesielt ikke hvis du føler det så sterkt.

Jeg lurer på hvorfor du har så mye imot henne. Har hun sagt ting som du ikke liker, gjort ting som du ikke takler? Hva er det egentlig som gjør at du misliker henne så sterkt som du gjør?

Naturligvis må du ikke like andre, men for din egen del synes jeg du må få gjort opp med henne. Finn ut hva det er som plager deg. Kanskje du kan gjøre et forsøk på å treffe henne alene, uten andres forstyrrende tilstedeværelse. Det er nemlig synd at du ikke kan være sammen med familien din bare p.g.a av at du ikke kommer overens med noen.

Se for deg at det går an å ordne opp i dette. At du en dag kan være i samme rom som henne uten å føle sinne eller motvilje. Tenk deg så at du en dag får barn og at hun blir tanten til barnet ditt og at hun faktisk kan hjelpe deg i enkelte situasjoner (barnevakt, egne erfaringer med barn etc.). Tenk deg også at det kunne vært mulig å ha en hyggelig samtale med henne, at du får noe positivt ut av å være sammen med henne.

Uansett om du tror det går eller ikke, finn ut av hva som er galt. Prøv å rett på det slik at dere kan være være sammen slik en familie burde. Få ro i sjelen din! Tenk også på at andre trenger deg og dine positive sider. Du har sikkert mye å gi. Gjør et forsøk, så har du ihvertfall ren samvittighet!!!

Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Huff, dette er ikke lett, spesielt ikke hvis du føler det så sterkt.

Jeg lurer på hvorfor du har så mye imot henne. Har hun sagt ting som du ikke liker, gjort ting som du ikke takler? Hva er det egentlig som gjør at du misliker henne så sterkt som du gjør?

Naturligvis må du ikke like andre, men for din egen del synes jeg du må få gjort opp med henne. Finn ut hva det er som plager deg. Kanskje du kan gjøre et forsøk på å treffe henne alene, uten andres forstyrrende tilstedeværelse. Det er nemlig synd at du ikke kan være sammen med familien din bare p.g.a av at du ikke kommer overens med noen.

Se for deg at det går an å ordne opp i dette. At du en dag kan være i samme rom som henne uten å føle sinne eller motvilje. Tenk deg så at du en dag får barn og at hun blir tanten til barnet ditt og at hun faktisk kan hjelpe deg i enkelte situasjoner (barnevakt, egne erfaringer med barn etc.). Tenk deg også at det kunne vært mulig å ha en hyggelig samtale med henne, at du får noe positivt ut av å være sammen med henne.

Uansett om du tror det går eller ikke, finn ut av hva som er galt. Prøv å rett på det slik at dere kan være være sammen slik en familie burde. Få ro i sjelen din! Tenk også på at andre trenger deg og dine positive sider. Du har sikkert mye å gi. Gjør et forsøk, så har du ihvertfall ren samvittighet!!!

Lykke til!

Jeg hadde et lignende forhold til et menneske som jeg i dag liker veldig godt.

Grunnen til det var sammensatt. Det var noe med hennes personlighet som ikke passet min på det tidspunktet. Jeg var ung og sårbar med liten livserfaring. Hun var sammen med en kamerat av typen min. Det ble slutt og de ble sammen igjen. Jeg likte vedlig godt denne kameraten. Tror hovedsaken til at jeg ikke tålte henne var at hun (etter min oppfatning) behandlet han dårlig. Og han lot seg behandle dårlig. Men han var bare så glad i henne at han orket vente til hun bestemte seg. De er sammen den dag i dag. Vi er sammen av og til, og faktisk liker jeg denne dama kjempegodt. Rart å tenke på at jeg hadde slike hatfølelser overfor henne. Det tok lang tid før jeg kunne behandle henne naturlig. har aldri snakket med henne om det, men jeg må si hun var tålmodig som lot meg få tida til hjelp. Uten å avvise meg. Jeg var ikke særlig høflig bestandig.