LA MEG VÆRE I FRED...,vær så SNILL!!!

[stripa]

Hvorfor er det ingen som forstår meg?Hvorfor tror de at det bare er "å komme seg ut av det"?Skjønner de ikke at jeg er redd for at det skal skje noen andre noe.

Jeg har klart å fucke opp livet mitt xtra etter at jeg i desperasjon åpna kjeften min til en kompis jeg trodde ville forstå, og som jeg trodde jeg kunne stole på.Men der tok jeg feil!

Jeg er snart 30 år og er blitt "brukt" i over tjue år,har ikke turt å si d til noen før, og nå angrer jeg.

Kompisen min er helt ute av kontroll-han er mye sint og desperat. Til tider skremmer han meg.Har sagt til han at d er best at jeg fikser tinga selv,men han vil ikke gi slipp. D virker som om han er besatt av å "ta" dem.Han vil ha adressene,men jeg tørr ikke å gi dem.

Er det no galt m meg? Han mener jeg beskytter dem, men jeg prøver bare å lage minst mulig problemer for meg selv.

Han vet at kompisen min vet, og det har gjort alt værre for meg.Kroppen min orker ikke d!!!Hvorfor forstår han ikke at den beste hjelpen han kan gi meg, er å la meg være?

Siden kompisen min er så desperat, har jeg begynt å juge til han.Forteller han ikke når jeg blir oppsøkt, for han har tidligere sendt politi på døra mi siden jeg har nekta å lukke opp.

Føler alt går over styr- hva skal jeg gjøre for å få litt fred? Det er alt jeg ber om...!!!!

Håper noen der ute kan svare meg- jeg føler meg så hjelpeløs!!!

[huufsa]

Kjære deg, stripa...

Dette må jo være helt forferdelig..!

Vanskelig å vite hva man skal gjøre. Men kan du ikke vise kompisen din dette innslegget...?

*klemmer masse*

[stripa]

Kjære deg, stripa...

Dette må jo være helt forferdelig..!

Vanskelig å vite hva man skal gjøre. Men kan du ikke vise kompisen din dette innslegget...?

*klemmer masse*

Takk for svar.

Jeg er redd for at han ikke skal forstå meg og bli ennå mer sinna enn det han er.

Jeg har ikke klart å ta kontakt med han siden nyttårsaften, da gikk han helt ut av sitt gode skinn.

Får så utrolig dårlig samvittighet, siden jeg utsetter han for min elendighet. Hadde ikke regnet med så voldsomme reaksjoner. Burde nok kanskje holdt det for meg selv?!

Føler meg så utrolig forvirra.....

[Gjest fubar]

Hei.

Noe av det mest følelseladede en mann kan være med om er når en kvinne han setter stor pris på lider eller har blitt voldført. De fleste menn vil da føle et enormt sinne og vil gjerne avstraffe den skyldige part. Sånn sett er det en helt naturlig reaksjon din kompis får etter at du fortalte han.

Problemet er at selv om din kompis reaksjon er helt naturlig og forståelig, så hjelper den ikke deg. Det trenger du å få han til å forstå. Han trenger å forstå at den beste hjelpen han kan gi deg er å høre på deg, men ikke reagere videre på det. At han blir sint er fullt forståelig, men det hjelper ikke deg. Dette må han forstå.

For at han skal forstå dette bør du ikke juge for han, men heller fortelle han klart og tydelig at du ikke orker å ha kontakt med han så lenge han hele tiden stiller krav til deg om at "de" må avstraffes. Det han gjør da er å legge ytterligere press på deg og det hjelper heller ikke deg.

Mitt tips til deg er å sette deg ned med kompisen din og si klart og tydelig fra at du ikke takler at han legger mer press på deg enn du allerede er under. Han vil troligvis ha problemer med å forstå dette, derfor er det viktig at du ikke moderer det du sier, men snarere setter press på han. Det er hans jobb å stå ut med de aggressive følelsene han har hvis han skal kunne hjelpe deg.

Leit at du fikk den opplevelsen da du fortalte om det som har skjedd til han. Du skriver at det var en tabbe å fortelle til han. Vel, det kan bli en mye mindre tabbe dersom han klarer å holde på sinnet sitt og i steden stiller opp for deg på den måten du vil. Man har jo dessverre aldri noen garantier for hvordan folk vil reagere når man forteller, men den største tabben er uansett å ikke fortelle.

Håper det går bra framover

[stripa]

Hei.

Noe av det mest følelseladede en mann kan være med om er når en kvinne han setter stor pris på lider eller har blitt voldført. De fleste menn vil da føle et enormt sinne og vil gjerne avstraffe den skyldige part. Sånn sett er det en helt naturlig reaksjon din kompis får etter at du fortalte han.

Problemet er at selv om din kompis reaksjon er helt naturlig og forståelig, så hjelper den ikke deg. Det trenger du å få han til å forstå. Han trenger å forstå at den beste hjelpen han kan gi deg er å høre på deg, men ikke reagere videre på det. At han blir sint er fullt forståelig, men det hjelper ikke deg. Dette må han forstå.

For at han skal forstå dette bør du ikke juge for han, men heller fortelle han klart og tydelig at du ikke orker å ha kontakt med han så lenge han hele tiden stiller krav til deg om at "de" må avstraffes. Det han gjør da er å legge ytterligere press på deg og det hjelper heller ikke deg.

Mitt tips til deg er å sette deg ned med kompisen din og si klart og tydelig fra at du ikke takler at han legger mer press på deg enn du allerede er under. Han vil troligvis ha problemer med å forstå dette, derfor er det viktig at du ikke moderer det du sier, men snarere setter press på han. Det er hans jobb å stå ut med de aggressive følelsene han har hvis han skal kunne hjelpe deg.

Leit at du fikk den opplevelsen da du fortalte om det som har skjedd til han. Du skriver at det var en tabbe å fortelle til han. Vel, det kan bli en mye mindre tabbe dersom han klarer å holde på sinnet sitt og i steden stiller opp for deg på den måten du vil. Man har jo dessverre aldri noen garantier for hvordan folk vil reagere når man forteller, men den største tabben er uansett å ikke fortelle.

Håper det går bra framover

Hei.

Takk for svar!

Jeg krangla med kompisen min hele søndag. Han sier at den eneste måten han kan hjelpe meg på er at han får adressene dems.

Han påstår at jeg samarbeider med dem og ikke stoler på han. Han forstår ikke at ting er litt mer kompliserte og sammensatte enn som så.

Vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Blir så sliten da han er så sinna hele tida.Tror ikke han er i stand til å forstå meg!

Skal prøve å snakke med han igjen. Men vet ikke om det blir no bedre!!!

Takk for at du tok deg til å svare. Det hjelper litt på frustrasjonen å skrive her, for her stiller ingen krav til meg!!!

[Gjest fubar]

Hei.

Takk for svar!

Jeg krangla med kompisen min hele søndag. Han sier at den eneste måten han kan hjelpe meg på er at han får adressene dems.

Han påstår at jeg samarbeider med dem og ikke stoler på han. Han forstår ikke at ting er litt mer kompliserte og sammensatte enn som så.

Vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Blir så sliten da han er så sinna hele tida.Tror ikke han er i stand til å forstå meg!

Skal prøve å snakke med han igjen. Men vet ikke om det blir no bedre!!!

Takk for at du tok deg til å svare. Det hjelper litt på frustrasjonen å skrive her, for her stiller ingen krav til meg!!!

Morn igjen.

Jeg må driste meg til et ganske hardt spørsmål, men hvor gammel er kompisen din? Mener han på fulle alvor at hans eneste mulighet å hjelpe deg på er å banke opp "de"???

En ting er krystallklart og det er at han IKKE har rett til å si at du samarbeider med dem. Jeg blir faktisk oppriktig forbanna når han prøver å pålegge deg mer skyldfølelse ved å anklage deg for å beskytte dem. At han blir forbanna og sint er hans eget problem, det er ikke noe han skal belaste deg med.

Jeg vil nesten spørre deg om det er verdt å ha kontakt med han hvis han ikke klarer å skjerpe seg? Jeg vet det er et tøft spørsmål og egentlig er det ikke bra å kutte kontakten med noen man har fortalt, men i dette tilfellet må du nesten spørre deg selv spørsmålet. Hvis han ikke klarer å omstille seg til å være en ressursperson for deg, men fortsetter å være en belastning - er det da verdt å opprettholde kontakten?

Som i alle saker hvor det er to parter involvert har begge parter et ansvar for det de gjør. Ditt ansvar er å være tydlig ovenfor han med hva du trenger og ber av han. Hvis han ikke klarer å rette seg etter det tar han ikke det ansvaret han burde.

Beklager om jeg høres unødvendig hard ut, men jeg blir så forbanna på folk som ikke er til hjelp når man endelig tar mot til seg og forteller.

Huff, nå var jeg sint gitt

Hilsen meg.

[stripa]

Morn igjen.

Jeg må driste meg til et ganske hardt spørsmål, men hvor gammel er kompisen din? Mener han på fulle alvor at hans eneste mulighet å hjelpe deg på er å banke opp "de"???

En ting er krystallklart og det er at han IKKE har rett til å si at du samarbeider med dem. Jeg blir faktisk oppriktig forbanna når han prøver å pålegge deg mer skyldfølelse ved å anklage deg for å beskytte dem. At han blir forbanna og sint er hans eget problem, det er ikke noe han skal belaste deg med.

Jeg vil nesten spørre deg om det er verdt å ha kontakt med han hvis han ikke klarer å skjerpe seg? Jeg vet det er et tøft spørsmål og egentlig er det ikke bra å kutte kontakten med noen man har fortalt, men i dette tilfellet må du nesten spørre deg selv spørsmålet. Hvis han ikke klarer å omstille seg til å være en ressursperson for deg, men fortsetter å være en belastning - er det da verdt å opprettholde kontakten?

Som i alle saker hvor det er to parter involvert har begge parter et ansvar for det de gjør. Ditt ansvar er å være tydlig ovenfor han med hva du trenger og ber av han. Hvis han ikke klarer å rette seg etter det tar han ikke det ansvaret han burde.

Beklager om jeg høres unødvendig hard ut, men jeg blir så forbanna på folk som ikke er til hjelp når man endelig tar mot til seg og forteller.

Huff, nå var jeg sint gitt

Hilsen meg.

Ja, jeg er rimelig frustrert og forvirra.

Han er 26 år, og jeg føler at han plages hardt av det som skjer.Det er sikkert ikke så lett for han, men...!

I tillegg til dette, gikk han bak min rygg og fortalte alt til kusina mi. Enda jeg ba han vær så snill. Han mente at det var til mitt beste, enda jeg følte det motsatte. Det er ikke ok at alle vet!!!

Nei, du har kanskje rett. Bør kanskje vurdere å gi slipp på mitt vennskap med han. Det føles litt råttent det og, men hvor skal det ende?

Nå går jeg rundt og er redd for at han skal fortelle det til andre og, fordi han mener det er best!!!

Det er deilig at du skjønner hva jeg mener, for det er det ikke mange andre som gjør. Jusina mi mener jeg bør være takknemmelig for at han bryr seg. Men jeg føler at han overkjører meg!!

Takk så mye for at du tar deg tid til å klarne frustrasjonen min litt!!

Hvordan har du det da? Har du opplevd samme reaksjoner fra venner?

[Gjest fubar]

Ja, jeg er rimelig frustrert og forvirra.

Han er 26 år, og jeg føler at han plages hardt av det som skjer.Det er sikkert ikke så lett for han, men...!

I tillegg til dette, gikk han bak min rygg og fortalte alt til kusina mi. Enda jeg ba han vær så snill. Han mente at det var til mitt beste, enda jeg følte det motsatte. Det er ikke ok at alle vet!!!

Nei, du har kanskje rett. Bør kanskje vurdere å gi slipp på mitt vennskap med han. Det føles litt råttent det og, men hvor skal det ende?

Nå går jeg rundt og er redd for at han skal fortelle det til andre og, fordi han mener det er best!!!

Det er deilig at du skjønner hva jeg mener, for det er det ikke mange andre som gjør. Jusina mi mener jeg bør være takknemmelig for at han bryr seg. Men jeg føler at han overkjører meg!!

Takk så mye for at du tar deg tid til å klarne frustrasjonen min litt!!

Hvordan har du det da? Har du opplevd samme reaksjoner fra venner?

Rart det der. Du forteller for han i håp om å få støtte og forståelse, og så ender du opp med å bli avkrevd støtte og forståelse for hans reaksjon. Mennesker er snodige....

Nåvel, han plages helt sikkert av det og prøver nok å få kontroll på følelsene ved å bli sint, men det hjelper jo ikke deg, eller hva? Når han i tillegg begynner å prate med andre, så hjelper ikke det deg heller. Jeg tror ikke han gjorde det for å være jævlig, men var jo ikke akkurat det beste han kunne gjort (for å uttrykke det diplomatisk...). Hans intensjoner var sikkert de beste og det er meget mulig at han bryr seg virkerlig om det, men den måten han viser det på hjelper heller ikke deg.

Dette er det viktige: hva hjelper deg? Hva trenger du? For å sette det på spissen: drit i hva han tenker/mener/gjør og forestill deg hva du hadde trengt av han/andre. Hvis han ikke er i stand til å oppfylle det, men snarere legger mer vekt til byrden, hvorfor da opprettholde kontakten? Kanskje ikke bryte helt med han, men i alle fall ta en liten pause?

Overgrep er som sagt noe av det vanskeligste man kan oppleve, både å oppleve det selv og å bli fortalt om det. Hans reaksjoner er sikkert naturlige og velmenende for han, men etter det du har fortalt virker det som at det bare blir helt feil for din del. Da er spørsmålet om det skal være hans eller ditt behov som er det viktige. Det spørsmålet må du nesten stille deg selv.

Jeg ser at du takker meg for at jeg svarer, men tro meg når jeg sier at jeg gjør det fordi jeg vil det selv. Folk her inne svarer når de føler for det - ikke for at det forventes av dem eller fordi de føler at de må det. Vi vil hjelpe, verken mer eller mindre. Når det er sagt er det selvfølgelig deilig å høre at noen er takknemlige for de forsiktige støttende ordene man kan bidra med )

Min egen sak er litt komplisert og derfor umulig å gå igjennom. Jeg har egentlige ikke vært gjennom noe overgrep selv, jeg har bare mistanker om at det kan ha skjedd. Jeg har endel ekle følelser og problemer som gjorde at jeg fikk mistanken og dette tok jeg opp med familien. Jeg skal gjøre en lang historie kort og si at jeg ikke akkurat fikk den støtten jeg ønsket meg.

[Apostrof]

Hei stripa.

Jeg har akkurat lest din samtale med fubar. Og jeg må si meg enig i hva som skrives.

Du må tenke på hva som er best for deg. Selv om du nok skjønner hans frustrasjon og sinne. Det gjør deg bare dårligere. Han må forstå at det er kun du som skal ordne opp i dette. Det er kun du som skal fortelle det videre. Og det er du som skal bestemme om personene det gjelder skal straffes. Det er ditt liv, din opplevelse, din historie, ditt overgrep, din avgjørelse. Og det skal gjøres på dine premisser. At han prøver å presse deg er nesten som et overgrep det også.

Hilsen

[stripa]

Hei stripa.

Jeg har akkurat lest din samtale med fubar. Og jeg må si meg enig i hva som skrives.

Du må tenke på hva som er best for deg. Selv om du nok skjønner hans frustrasjon og sinne. Det gjør deg bare dårligere. Han må forstå at det er kun du som skal ordne opp i dette. Det er kun du som skal fortelle det videre. Og det er du som skal bestemme om personene det gjelder skal straffes. Det er ditt liv, din opplevelse, din historie, ditt overgrep, din avgjørelse. Og det skal gjøres på dine premisser. At han prøver å presse deg er nesten som et overgrep det også.

Hilsen

Ja, du har nok kanskje rett. det er jeg som bestemmer over mitt liv.

Jeg vil jo så klart ut av det, men han mener at det må skje nå. Han har ikke forståelse for at jeg trenger tid til å finne ut av ting.

Kunne ønske han kunne bare være der for meg som enn venn- ikke tvinge meg til å gi all info med en gang. Det er hardt å snakke om det.

Håper han en dag vil forstå det!

Takk for at du tok deg tid til å svare!!!

[stripa]

Rart det der. Du forteller for han i håp om å få støtte og forståelse, og så ender du opp med å bli avkrevd støtte og forståelse for hans reaksjon. Mennesker er snodige....

Nåvel, han plages helt sikkert av det og prøver nok å få kontroll på følelsene ved å bli sint, men det hjelper jo ikke deg, eller hva? Når han i tillegg begynner å prate med andre, så hjelper ikke det deg heller. Jeg tror ikke han gjorde det for å være jævlig, men var jo ikke akkurat det beste han kunne gjort (for å uttrykke det diplomatisk...). Hans intensjoner var sikkert de beste og det er meget mulig at han bryr seg virkerlig om det, men den måten han viser det på hjelper heller ikke deg.

Dette er det viktige: hva hjelper deg? Hva trenger du? For å sette det på spissen: drit i hva han tenker/mener/gjør og forestill deg hva du hadde trengt av han/andre. Hvis han ikke er i stand til å oppfylle det, men snarere legger mer vekt til byrden, hvorfor da opprettholde kontakten? Kanskje ikke bryte helt med han, men i alle fall ta en liten pause?

Overgrep er som sagt noe av det vanskeligste man kan oppleve, både å oppleve det selv og å bli fortalt om det. Hans reaksjoner er sikkert naturlige og velmenende for han, men etter det du har fortalt virker det som at det bare blir helt feil for din del. Da er spørsmålet om det skal være hans eller ditt behov som er det viktige. Det spørsmålet må du nesten stille deg selv.

Jeg ser at du takker meg for at jeg svarer, men tro meg når jeg sier at jeg gjør det fordi jeg vil det selv. Folk her inne svarer når de føler for det - ikke for at det forventes av dem eller fordi de føler at de må det. Vi vil hjelpe, verken mer eller mindre. Når det er sagt er det selvfølgelig deilig å høre at noen er takknemlige for de forsiktige støttende ordene man kan bidra med )

Min egen sak er litt komplisert og derfor umulig å gå igjennom. Jeg har egentlige ikke vært gjennom noe overgrep selv, jeg har bare mistanker om at det kan ha skjedd. Jeg har endel ekle følelser og problemer som gjorde at jeg fikk mistanken og dette tok jeg opp med familien. Jeg skal gjøre en lang historie kort og si at jeg ikke akkurat fikk den støtten jeg ønsket meg.

Ja, her var det litt av hvert å tenke over!

Skal bruke et par dager nå på å tenke på hva jeg bør gjøre.

På torsdag skal jeg på min første samtale på Dixi.Kompisen min og kusina mi krever det. Om jeg ikke drar dit kommer de til å gå til foreldra mine å sladre. Da har jeg ikke mye valg! Gruer meg en del til det. Men kanskje det fører til no bra og...?

Her jeg sitter skulle jeg ønske jeg aldri fortalte han det! Da hadde ting vært enklere. Jeg trodde og håpet på en helt annen støtte enn dette. Kommer aldri til å fortelle det til noen andre- blir bare problemer ut av det!!!

Det er tydligvis ikke lett å få støtte av dem man tror står deg nær.Verken du eller jeg har vært særlige heldige der! Ønsker deg masse lykke til!!!!

[Apostrof]

Ja, du har nok kanskje rett. det er jeg som bestemmer over mitt liv.

Jeg vil jo så klart ut av det, men han mener at det må skje nå. Han har ikke forståelse for at jeg trenger tid til å finne ut av ting.

Kunne ønske han kunne bare være der for meg som enn venn- ikke tvinge meg til å gi all info med en gang. Det er hardt å snakke om det.

Håper han en dag vil forstå det!

Takk for at du tok deg tid til å svare!!!

Det er vanskelig og skulle sette grenser. Men det er nødvendig. Selvsagt så skulle man ønske at venner takler overgrepene bedre enn det som han gjør. Og du vil selvsagt ut av det, men det må gjøres i ditt tempo. Han vil nok få dette stoppet med en gang, men å stoppe det på en slik måte gagner ingen. Aller minst deg. Det jeg mener er at du må nesten presse han til å skjønne at det er kun din avgjørelse, og hvis han ikke kan respektere det så bør du nok holde han på avstand.

Men så tenkte jeg at sannsynligvis vil kanskje det også sette et press på deg. Og det er ikke lett og velge bort venner.

En annen ting du kan gjøre er at du kan ta kontakt med SMI der du bor eller i nærheten og få tilsendt informasjon. Da får du info både til deg og en eventuell partner. Han er din venn sier du, og han hadde nok hatt nytte av å lese den informasjonen. Da kan han bedre forstå deg og kanskje hjelpe deg på en riktigere måte enn det han nå gjør. Du kan også snakke med dem som jobber der og høre om de har noen råd i denne sammenhengen. Kanskje har de andre løsninger enn det som kommer fram her.

Lykke til.

[Anki]

Kjære deg

Så synd at ikke kameraten din skjønner at han faktisk bare gjør vondt verre med å reagere sånn som det her....

Jeg skjønner godt at han blir sint på han som misbruker deg. Men - sannsynligheten for at han skremmer deg bort er rimelig stor også når han er sånn.

Eksen min var fryktelig sint på de som voldtok meg og sa flere ganger at han kunne tenke seg å skade dem. Jeg fikk totalt panikk. Heldigvis lovte han meg å aldri gjøre noe sånt.

For om noen hadde gjort dem noe pga hva de gjorde mot meg, så hadde sjansen vært enda større for at de skulle hevne seg på meg. Sånn tenkte i hvert fall jeg..

Håper virkelig at dette kun var en førstereaksjon fra kameraten din sin side, og at han vil være bedre til støtte for deg etterhvert. For meg er noe av det verste folk kan gjøre å presse meg til noe i hvert fall....

Sender deg mange gode tanker. Stå på, og ikke la noen knekke deg!

Klemmer fra