må ha en "nødløsning"

[annleis]

Hei

Hmm, det har seg sånn at samboer har vært borte i helgen. Og det har jo forsåvidt gått bra. Han har ringte mange ganger og alt det der, men likevel er det alltid en liten del av meg som er livredd for at han skal finne noen annen eller finne ut at han er lei av alt mase mitt og stikke av fra meg.

Uansett hvor mye han forsikrer meg om at han aldri kommer til å stikke av eller finne noen andre, så må jeg liksom lage meg en plan for hva jeg skal gjøre om han stikker. Om jeg blir dumpa skal jeg flytte til oslo og jobbe osv. Jeg tenker til og med på hvordan jeg skal løse bo-problemene. Dette er jo rimlig travelt både for meg og for han. Han blir jo selvfølgelig såret når jeg ikke klarer å tro at han bare vil ha meg. Og jeg vil så gjerne tro, og meste parten av meg tror. Men der er liksom en liten del av meg, som jeg ikke klarer å overbevise. En del som må ha en reserveløsning, slik at jeg ikke kommer helt ut av kontroll om tankene mine går i oppfyllelse.

Off, det her ble bare rot, men tankene går liksom i en sirkel. Og hvordan bryte den? For jeg er jo også redd for at det blir en "Selvoppfyllende profeti" eller hva det no heter.. Jeg blir liksom så sint på meg selv for at jeg ikke klarer å ha tro på oss.

Er det andre her også som lager seg sånne 'nødløsnnger'?

Eller er det bare meg som har problemer med å tro?

Jeg vil jeg vil jeg vil ha TRO

[Apostrof]

Jeg kjenner igjen noe av dette. I mitt tilfelle er tanken at ingen er til å stole på. Og dermed tar jeg avstand fra første stund. Jeg tillater meg ikke helt å slippe noen inn eller å åpne meg så mye at jeg blir sårbar for noen. Skjer det noe så ta jeg det ikke så ille. Da var det bare det som jeg visste ville skje og livet går videre.