NHD/Andre - Hva er i veien med mitt sinn?

[natolars]

Hei.

Har vært forskånet for de store nedturene det siste halve året. En av grunnene til dette er at jeg har holdt meg unna det kvinnelige kjønn; iallefall når det gjelder forhold osv. Jeg har stort sett holdt meg for meg selv; noen vil nok si at jeg har isolert meg.

Men i forrige uke fikk jeg besøk av en jente som jeg tidligere har hatt sterke følelser for; og vice versa. Vi hadde et kort og intenst forhold for ganske nøyaktig ett år siden. En av grunnene til at forholdet tok slutt, var at jeg er endel gamlere en henne.

Jeg har bevisst unngått å ha kontakt med denne jenta de siste månedene, noe hun også har merket. Unnlatt å svare på meldinger ol. Dette fordi jeg hadde/har en følelse av at hun utnytter meg. Om dette er tilfelle, er vanskelig å si. Jeg føler jo at alle jenter en eller annen gang kommer til å utnytte eller svikte meg.

Men for nøyaktig en uke siden ringte hun og spurte om hun kunne få komme på besøk, og jeg svarte ja.

Det har bestandig vært en slags "elektrisitet" mellom oss to. Og denne elektrisiteten var der fremdeles. Jeg visste at jeg ikke burde, men jeg gav henne likevel et kyss.

Hun gjengjeldte kysset mitt.

Etterhvert begynte vi å kle av oss. Vi lå lenge i undertøyet og bare kjærtegnet hverandre.

Hun er blendende vakker og jeg elsker duften av henne.

Jeg hadde ikke vært "nær" en jente på over et halvt år, og først nå kjente jeg hvor stort savnet var.

Det endte med at vi hadde sex.

En uke etterpå sitter jeg her som en emosjonelt forkrøplet 25-åring. Hjertet mitt verker og hjernen min jobber i modus "paranoid".

"Hva er i veien, Nato? Er det aldersforskjellen som bekymrer deg?"

Nei. Den bekymrer meg ikke i det hele tatt lengre. Jeg kan stå for mine handlinger. Det som bekymrer meg, er at jeg får lyst til å piske meg selv med barberblader hver gang jeg involverer meg følelsemessig med noen.

Hvor kommer all denne psykiske smerten fra? Hva bunner den ut i? Er det fordi jeg er skilmissebarn?

Jeg kan ikke ringe henne. Å vise at jeg bryr meg er et tegn på svakhet. Og jeg er jo heller ikke sikker på om jeg bryr meg. Dette handler nok mer om meg selv, enn om henne.

Er jeg god nok i senga? Det er jo et av de store spørsmålene. Det virket som hun likte det. Hun sa at hun likte det. Hun sa tilogmed at hun ville ha sex med meg flere ganger i fremtiden. Men hun lyver sikkert.

Hva er det som feiler meg? dette kan da umulig være en forelskelse? Og hvordan i all verden kan psykologen min si at hun ikke er det minste overrasket over at jentene faller for meg? De faller bare for den rollem jeg spiller, og flykter når de ser hvem jeg egentlig er. Og flykter de ikke, så har de ikke skjønt hvem jeg er.

Jeg føler meg som et manipulerende monster. Et monster med tvangstanker.

Jeg innbiller meg selv at jeg må skifte medisin. Har prøvd mange forskjellige, men ingen kan ta bort det som veksler mellom tomrom og smerte. Denne gangen vil jeg skifte tilbake til SSRI, fordi jeg har lest at den øker antall hjerneceller. Jeg trenger flere hjerneceller. Var nemlig hos en arbeids-psykolog og tok en IQ-test for litt over et år siden. Desverre fikk jeg et panikkanfall før testen og måtte ta 5mg Vival. Scorte 115 på testen. Det var for lite. Men jeg tør ikke ta testen på nytt, i frykt for at jeg kommer til å score mindre.

Når det gjelder terapien min, så føler jeg at jeg har strandet totalt. Null fremgang. Jeg tror også at jeg har lurt psykologen min. Tør ikke lengre å si hva som plager meg. Jeg gjentar jo meg selv hele tiden. Dessuten har jeg vel lurt meg selv litt når det gjelder terapi. Tror liksom at behandleren skal løse problemene mine; gi meg svar på alle spørsmål som ikke lar seg besvare.

Kjære NHD; hvis du leser dette: Er det mulig å bli kvitt en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Hvordan skal jeg klare å begynne å studere igjen? Jeg blir jo helt satt ut av "bagateller" som dette.

Jeg må ikke være svak; jeg må være sterk. Store gutter gråter ikke.

Mvh

[Gjest tod]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Når jeg innvolverer meg med ei jente, veit jeg at helvete er løs; derfor har jeg som deg unngått faste forhold i det siste. Føles på mange måter som om jeg har resignert og noe har dødd, eller i alle fall gått i dvale, i meg.

Tror nok mye av dette kommer av den følelsen av mindreverd som du er inne på: følelsen av å være utilstrekkelig, av at hvis noen liker deg, så er det fordi de ikke har avslørt deg, og når de gjør det så vil de forlate deg. Blir jo lett en selvoppfyllende profeti også. Får meg til å tenke på Woody Allens uttallelse om at hvis en kvinne likte ham, så måtte hun være så forskrudd at han ikke kunne ha noe med henne å gjøre...

Ønsker deg uansett lykke til, du er neppe så jævlig som du tror, og det fins altså flere som har det på samme måte.

[Helene]

Ihvertfall i dette: "De faller bare for den rollem jeg spiller, og flykter når de ser hvem jeg egentlig er. Og flykter de ikke, så har de ikke skjønt hvem jeg er.

"

Mulig vi er litt "sprø", men håper tilslutt vi får bukt med sånne tanker og finner oss en vi kan ha det godt sammen med tilslutt! :-)

*klem*

[neuni]

ein bit av deg veit at dei negative tinga du tenker om deg sjølv ikkje er sanne. dersom du trudde på disse tankene 100% hadde du ikkje skrivi her.

kva kan du gjere for å styrke denne biten av deg?

....og du - det er bare mellomstore gutter som ikkje gråter. både små og store gutter gråter så det siler