Ekspertsvar Nil Håvard, eller andre?

[Gjest Usikker jente 18]

Jeg har slitt med depresjoner og tunge og slitsomme tanker. (Og som følge av depresjon har jeg drevet med selvskading, hatt litt problemer med mat, isloert meg til tider m.m.)

Uansett, den siste tiden (dvs. de siste 2-3 ukene) har jeg hatt det ganske bra og stabilt. Har vært veldig lite deprimert og har ikke skada meg selv på lenge. Dette er jo selvfølgelig kjempebra. Og det er deilig å ha denne oppturen (for å kalle den det).

MEN, selv om jeg er mer stabil for tiden og har det bedre, så er jeg nesten litt redd for å bli frisk. Er på en måte sånn at jeg ikke vil bli frisk. Jeg vil ikke slutte hos behandleren min, og de andre jeg snakker med. Men jeg må nok det, om jeg blir frisk.

Dette gjør meg egentlig ganske så usikker på meg selv. Stiller meg ofte spm. som "later jeg som om nå, eller føler jeg meg deprimert og urolig?".

Som jeg nevne så har jeg ikke sjada meg selv på lenge (selv om jeg har vært nære ved å gjøre det flere ganger), men de siste dagene har jeg blitt på en måte litt sånn at jeg har lysst til å kutte meg eller skade meg på en eller annen måte, fordi om jeg blir frisk, så kan jeg jo ikke fortsette medbehandleren min.

Uff, dette hørest sikkert skikkelig teit ut, og noen av dere blir kanskje sinte på meg (og mener jeg er skikkelig dum).

Men det er liksom sånn at jeg vil bli frisk, men samtidig så vil jeg ikke.

Er det andre som har det sånn?

Nils Håvard, hva ville du sagt til meg om jeg var pasienten din, og jeg hadde fortalt deg dette??

Jeg vet ikke om jeg skal fortelle/snakke om det med behandleren min. Er redd hun skal miste tilliten til meg, og kanskje tro at hele meg er en spøk liksom (for å si det sånn).

Noen som har råd til meg??

[Gjest mia-veronica]

Jeg tror dette er helt vanlige tanker, som de fleste kjenner til, men kanskje ikke innrømme?

Prøv å se på dette som tanker som en dag vil forsvinne. Etterhvert som du blir bedre, vil du gradvis frigjøre deg fra behandleren din. Og da ønsker du et liv på "egen hånd", som et fritt menneske som selv velger sitt liv.

Stå i dette og jobb videre mot en bedre hverdag, det vil du ikke angre på!

Hilsen Mia

[neuni]

du trenger ikkje være redd for at behandleren din sender deg avgårde ut i verden på eiga hand på lenge enno. når du har såpass alvorlige problemer, så vil behandleren jobbe med deg i lang tid. (unntaket fra dette -kan- være dersom du går hos ein behandler på psykiatrisk poliklinikk, da kan dei være litt kjappe med å "hive folk ut", for å få plass til nye pasienter.)

det du iallfall trygt kan gjere, er å ta det opp med behandleren din, slik at han/ho veit at du trenger forberedelse på at terapien tar slutt - den dagen den gjer det.

sjølv har eg/har eg hatt depresjon, angst..har også vært innom sjølvskading..og eg går stadig i terapi, har gjort det i over 2 år no. og hverken eg eller psykologen min har planer om å avslutte terapien enno, og attpåtil går eg til henne to ganger i veka!

så....det eg meiner er at eg trur ikkje du trenger bekymre deg for avslutninga enno. nyt oppturen din! livet og humøret svinger alltid, så tristere dager kjem før eller sia - du trenger ikkje framprovosere dei

og apropos svingninger - eg fikk lyst til å gi eit råd på tampen: forsøk å ligge på eit middels nivå i humør. det som svinger langt opp, har det med å svinge langt ned igjen...lev så jevnt du kan, det er det sunneste for oss med psykiske greier. ....berre ein erfaring eg har gjort meg....

lykke til videre!

[Gjest nemesis18]

Hei...

Det var betryggende å høre at det er flere som meg.

Har drevet med selvskading en stund, ofte resultat av selvforakt og destruktive tanker.

Har selv denne iboende angsten for å bli "frisk". Jeg går ikke til noen behandlere, selv om jeg vet at det jeg gjør er "ekte" og ikke skuespill. Det å ha mitt eget, private rom (selvskading) gir meg en trygghet.

Du skal ikke være redd for å være ærlig med deg selv, selv om kanskje noen synes frykten for å bli "frisk" er banal.

Kanskje ønsket om å være "syk", er grunn nok til at noe er galt...

Håper du finner ut av det.

klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange pasienter, men ikke alle, ser på behandlingskontakt som et positivt gode som de ønsker å beholde.

Mange tror, og noen dessverre med rette, at dersom de kortvarig blir bedre, mister de behandleren.

Jeg mener det er viktig for behandleren å ha den motsatte tilnærming: Så lenge pasientene gjør seg nytte av terapien, får de forstette - selvsagt ikke ubegrenset.

Pasienter som derimot ikke viser fremgang etter tilstrekkelig lang tid, bør få beskjed om at terapien avsluttes. Dette på samme måte som en slutter med en virkningsløs medisin.

Så til deg:

Jeg er sikker på at behandleren din forstår at du ikke er "bra" selv om du har et par måneder uten selvskading. Dere har nå kommet over i "stabiliseringsfasen". Dere har reist huset. Nå skal dere få det til å forbli stående - også i uvær. Dette krever også tid.

Fortell om din engstelse for tilbakefall om dere avslutter nå. Si at du trenger mer tid for å stablilisere deg på det nivået du er nå. Fortell at du er usikker på om du vil greie deg alene når motgang melder seg.

[frosken]

Dette er vanlige tanker og følelser i en slik situasjon - og du kan ha mye å vinne på å fortelle behandleren din åpent om dette. Det er nok mange som ikke tør å bli friske av frykt for å miste en relasjon de opplever som godt å ha!