Mye rart med meg...

[snufseguri]

Jaja, så var det helg igjen. Og et nytt familieselskap. ÆÆÆHHH...

Tror ikke jeg gruer meg så veldig denne gangen, men det blir litt fælt likevel, for det kommer en del folk jeg ikke kjenner.

Huff, det er ikke noe gøy å være sjenert! Og med meget lav selvtillit attpåtil... Da sier det seg selv at selskaper og andre sosiale sammenkomster ikke er noe særlig moro...

Har alltid gruet meg til slikt, går alltid med et par tonn sommerfugler i magen.

Nå har jeg endelig spurt psykiateren om å få se journalen min. Joda, visst kunne jeg det. Men bare sammen med ham. Så jeg skal altså bruke penger på at han skal lese den høyt for meg. Hvorfor kan jeg ikke få den med hjem, slik at jeg kan lese den i ro og fred, da??? Så kunne jeg ha streket under det jeg ikke skjønner, eller føye til eventuelle kommentarer. For de neste timene kommer han til å lese fra journalen min, og da kommer vi jo ikke videre med behandlingen...

Men han sa jeg skulle få den etter at han har lest den for meg... Og da må jeg vel betale for det også...

Lurer på hva han egentlig tenker om alle "synene" mine. Om de rare ansiktene på badet, og de rare bildene som svever foran øynene mine i mørket. Spør jeg, så svarer han liksom så unnvikende. Så da får jeg vel bare stappe i meg alle medisinene uten helt å vite hvorfor...

Lurer på om de som designet baderomstapeten tegnet de ansiktene med vilje? Eller er det bare hjernen min som spiller meg et lite puss? Jeg har egentlig godtatt at de er der, men nå begynner jeg å bli litt nervøs, for det har gått opp for meg at jeg faktisk ser demoner hver eneste dag... ! Er jeg spik spenna gæer´n, eller?!?!? Jeg som alltid har vært så fornuftig og "normal".

Kanskje det er medisinene som gjør det? Håper det. For jeg VIL jo ikke se alt dette rare. Fastlegen min sa at det beste hadde vært å tapetsert om badet. Men det har vi ikke råd til nå. Også foreslo hun at jeg skulle tegne det jeg så, for å få litt avstand fra det. Men de forsvinner da ikke bare fordi jeg tegner dem! Grøss...

Er det noen som har et godt råd til meg, kanskje? Eller er det kanskje noen som ser/har sett liknende, og kanskje vet hva det kommer av?

Jeg er ikke psykotisk, så det er ikke årsaken.

[Gjest kreativ og ikke gal]

hei Snufseguri,jeg har det på samme måten som deg..ser ansikter i vegger og tak og i mønstre på tepper, gardiner osv osv. Lurer på om det kan komme av at vi har for mye fantasi? føler meg heller ikke spesielt gal, vet jo at dette ikke er virkelig, men det dukker stadig fram nye skapninger i tapeten..hehe får ta det med en klype humor..ingen får putte i meg medisiner fordi jeg har en "vivid imagination" og er kreativ.

[snufseguri]

hei Snufseguri,jeg har det på samme måten som deg..ser ansikter i vegger og tak og i mønstre på tepper, gardiner osv osv. Lurer på om det kan komme av at vi har for mye fantasi? føler meg heller ikke spesielt gal, vet jo at dette ikke er virkelig, men det dukker stadig fram nye skapninger i tapeten..hehe får ta det med en klype humor..ingen får putte i meg medisiner fordi jeg har en "vivid imagination" og er kreativ.

Hmmm... vi er nok ganske like, ja. :-) Jeg har også en veldig (og da mener jeg VELDIG) frodig fantasi. Det har jeg alltid hatt.

Jeg ser heller ikke på meg selv som gal, men det er da så underlig at ikke andre ser det samme som meg! Og hvorfor ser jeg akkurat så stygge ansikter? Hvorfor kan jeg ikke se snille og gode ansikter i stedet, hvis det altså er fantasien min som lager disse synene.

Jeg har vel alltid "funnet" mye rart i tapeter, gardiner osv. Men det var en periode for noen måneder siden at stygge ansikter dukket opp absolutt overalt, uten at jeg så etter dem. Det bredte seg ut rare mønstre i tapeter, gulvbelegg, murvegger, osv., og oppe i skyene vrimlet det nærmest av slike skapninger. Så ille er det ikke nå, heldigvis. Men har jeg først fått øye på noe, så blir jeg ikke kvitt det. Det bare ER der.

Høres jo sprøtt ut... skjønner det, men... :-)