Hva er dette?Nils H.//andre (LANGT!)

[Gjest Behøver et svar]

Vet ikke om dette er rett forum, men jeg tar sjansen og skriver her likevel. Håper noen gidder å svare meg, for jeg trenger virkelig svar. Om det er et svar eller flere spiller ingen rolle, bare noen gidder å svare.

Nils Håvard eller andre:

Jeg har siden ungdomskolen prøvd å slanke meg. Det gikk en gang, men siden har det vært ganske så mislykka. Har prøvd de forskjellige "retningene" (altså har vært anorektisk, bulimisk og litt blanding). Har aldri vært alvorlig syk, og hatt bulimi eller anoreksi, men det er akkurat det som er: jeg vil ha anoreksi.

Mange av dere som leser dette blir sikkert sinte av å lese dette, men det får dere bare bli da. I don't care anyway.

Jeg lurer på om det er spiseforrstyrrelse, eller mer et slags spiseproblem. Føler selv at det ikke er noe forrstyrrelse, men mer et problem. For jeg spiser, men det svinger veldig liksom. Noen ganger prøver jeg å spise så lite som mulig (men ender likevel med å få i meg mange kalorier).Andre ganger kan jeg kaste opp maten (dersom jeg føler jeg har spist for mye, eller spist feil mat). Dette er lenge siden.

For tiden så spiser jeg helt bra (ikke ekstremt lite), men jeg ønsker å kunne klare å spise så lite som mulig. Det er det som er målet mitt, å bli tynn og kunne klare å spise mindre. Men jeg er for svak.

De siste to ukene har jeg liksom prøvd å bli sunn, og få i meg ikke så alt for mange kalorier (med lite kalorier mener jeg ikke over 1200). Har gått opp og ned, men det bare blir mer og mer for hver dag som går (blir flere og flere kalorier enn det som jeg liksom planla).

Jeg vet hva jeg gjør feil, hva jeg ikke burde spise, men likevel så klarer jeg ikke å la være. Og etter at jeg har spist det så blir jeg deprimert og sint på meg selv. Men jeg kaster ikke opp (orker ikke mer. Har gjort det før. Orker ikke å begynne med det igjen).

Har egentlig en BMI som er helt fin, i forhold til tabellen og sånn, men jeg føler meg tykk likevel. Jeg er tykk.

Alle andre sier at "nei du er kjempefin som du er. Du er slank og pen. Du bør i alle fall ikke slanke deg. Det trenger du ikke". Bla bla bla....bullshitt alt sammen. Uansett hva folk sier så nytter det ikke. Jeg synes jeg er feit, så kan folk mene og si hva de vil.

Skammer meg veldig da, for jeg har fortalt det til noen at jeg sliter litt med mat og tanker om kropp og sånn. Men jeg føler meg så teit. De tenker sikkert "men om hun skal slanke seg så burde hun da vite at hun ikke burde spise det og det". "Hun er jo ikke så tynn at det er skadelig for henne å slanke seg. Er vel kanskje litt smålubben".

Der sier noe annet, men jeg stoler ikke helt på dem.

I går hadde jeg besøk av en helt gjeng, og hadde kjøpt inn snacks. Før på dagen hadde jeg spist nok mat, for jeg hadde fått i meg mer enn nok av kalorier (ifølge det som var planen i alle fall). Men likevel så klarte jeg ikke å dy meg. Måtte spise ta den jævla snacksen.

Er for svak. Klarte ikke å stå imot, selv om jeg vet så inderlig godt at jeg burde.

Kan man spise usunn mat, og likevel ha spiseforstyrrelse liksom? Jeg mener, er det hva og hvor mye man spiser, eller er det mer eller mindre unormale tanker om kropp og mat?

Jeg er så usikker på hva som feiler meg. Ikke at jeg må ha en spiseforrstyrelse, men jeg lurer på om dette er mer et spiseproblem eller spiseforstyrrelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er ingen ekspert på sf, men etter min vurdering har du halt klart en spiseforstyrrelse.

Du tenker alt for mye på vekt og mat, du pendler og du har urealistisk forestilling om hva normal vekt er.

[Gjest fgdfg]

så vidt jeg vet er spiseforstyrrelser kun et symptom på dypere psykiske problemer.

kanskje det er din måte å prøve å ha kontroll på? jeg holder på sånn i perioder selv, men prøver å tvinge meg selv til å rette blikket utover og ikke være så fordømt selvopptatt. Det funker. Særlig når jeg trener f.eks. lagidrett. Da blir det mer viktig å rette fokus utover, og ha en SUNN kropp. da får den bare bli så stor den vil, så lenge jeg spiller bra. Samtidig gir det meg en mestringsfølelse når jeg takler det jeg holder på med, som igjen gir meg følelsen av at jeg har en viss grad med kontroll.